Åpne hovedmenyen
Johannes Dümichen
Johannes Dümichen - Anton Hruschka Hruschka Anton btv1b8452922r (cropped).jpg
Født15. oktober 1833[1][2]
Głogów
Død7. februar 1894[1] (60 år)
Strasbourg
Utdannet ved Humboldt-Universität zu Berlin, Universitetet i Wrocław
Beskjeftigelse Antropolog, arkeolog, egyptolog, universitetslærer
Nasjonalitet Tyskland

Johannes Dümichen (født 15. oktober 1833 i Weißholz ved Großglogau, Schlesien, død 7. februar 1894 i Strasbourg) var en tysk egyptolog.

BiografiRediger

Dümichen studerte filologi og teologi i Berlin og Breslau. Etterhvert ble han elev av Karl Lepsius og Heinrich Brugsch, og egnet seg til studier av egyptiske inskripsjoner. Han reiste mye i Egypt, og publiserte resultatene sine i mange viktige bøker.

Dümichen ble sendt av den prøyssiske regjeringen for å utforske nildalen i 1862 og 1868. Han ledsaget også den prøyssiske kronprinsen til Egypt ved åpningen av Suezkanalen. I 1872 ble han utnevnt til professor i egyptologi i Strasbourg[3], hvor et nytt professorat var opprettet for å konkurrere med det berømte professoratet ved Collège de France.[4]

VerkRediger

Verdien av hans arbeid består ikke bare i mengdene av materiale som han samlet, men også i framgangen han hadde med håndtere de mange problemstillingene som inskripsjonene bød på.

  • 1865Bauurkunde des Tempels von Dendera
  • 1865-1885Geographische Inschriften altägyptischer Denkmähler (4 bind)
  • 1866Altägyptische Kalenderinschriften
  • 1867Altägypt. Tempelinschriften (2 bind)
  • 1867-1869Historische Inschriften altägypt. Denkmäler (2 bind)
  • 1878Baugeschichte und Beschreibung
  • 1881Die kalendarischen Opferfestlisten von Medinet-Habu
  • 1878-1883Geschichte des alten Aegypten
  • 1884-1894Der Grabpalast des Patuamenap in der thebanischen Nekropolis

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
  2. ^ data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb12967210s
  3. ^ Institut d'égyptologie Arkivert 21. juli 2011 hos Wayback Machine. hos unistra.fr
  4. ^ Fr. COLIN, « Comment la création d’une ‘bibliothèque de papyrus’ à Strasbourg compensa la perte des manuscrits précieux brûlés dans le siège de 1870 », La revue de la BNU, 2, 2010, s. 24-47.

KilderRediger