Johan L. Fløan

norsk gårdbruker, lokalpolitiker og lokalhistoriker
Johan L. Fløan
Johan Larsen Fløan (1859-1945).jpg
Født6. januar 1859Rediger på Wikidata
SkatvalRediger på Wikidata
Død21. juni 1945Rediger på Wikidata (86 år)
SkatvalRediger på Wikidata
Gravlagt Skatval kirkeRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, bonde, lokalhistorikerRediger på Wikidata
Parti Venstre, SenterpartietRediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata

Johan Larsen Fløan (født 6. januar 1859Skatval i Nord-Trøndelag, død 21. juni 1945 samme sted) var en norsk gårdbruker og lokalpolitiker for Venstre, senere Bondepartiet. Han drev slektsgården Østre Fløan på Skatval.

Han var medlem av Nedre Stjørdalen og Skatval herredsstyrer i til sammen 44 år. I like mange år var han tillitsmann i Stjørdalens Sparebank og Skatval Sparebank. Han var valgmann for Nedre Stjørdalen prestegjeld ved stortingsvalget i 1900, formann i skogutvalget, kretssykekassen og allmenningsstyret, fiskerioppsynsmann, hypotektakstmann og skjønnsmann ved remonteringen, det vil si forsyningen av nye hester, til kavaleriet på Rinnleiret.[1] Fløan var med på å organisere de bygdehistoriske avdelingene ved de første landbruksutstillingene i Stjørdalen i 1925 og 1935.[2] Han var med på å stifte Trøndelag Folkemuseum i 1913 og kjøpe inn den første bygningen til museet, og ble opptatt som medlem i National Geographic Society i 1929. Han var svært interessert i naturen, særlig i skogrøkt og viltpleie. Omkring 1918 eide han 670 mål jord og 3 000 mål skog.[3]

Familie og tidlig livRediger

Lars Larsen Fløan d.y., Johans far, i 1869.
Lars Larsen Fløan d.e., Johans farfar, i 1877.

Han ble født på Fløan som sønn av gårdbruker Lars Larsen Fløan d.y. (1824–1900) og hustru Dårdi Kristoffersdatter Berri (1823–1904). Han var yngst i en søskenflokk på fire. Faren var sønn av gårdbruker Lars Larsen Fløan d.e. og hustru Petrikka Auran. Farfaren var politisk engasjert og satt i Nedre Stjørdalen herredsstyre 1850–1853 og 1858–1861. Han var ikke lesekyndig, og ble holdt for å være en arbeidskar. Likevel lærte han opp barnebarnet fra ABC-boken fra da gutten var fem og et halvt år gammel, og det tok ikke lang tid før han leste rent. Undervisningsspråket var dansk-norsk, som Fløan skrev livet ut, med et tydelig trøndersk preg. Fløan skriver i sine memoarer at faren hadde arvet skjønnheten fra farmoren, som var ansett for å være ualminnelig vakker, men at han la på seg mye etter at han passerte 50 år. I tillegg til gårdsdriften hadde faren ansvaret for postkjøringen fire ganger i uken, noe han fikk en årlig godtgjørelse på 5 speciedaler for.[4]

Lærer Ola Hansen Alstad holdt allmueskole på Skatval i 35 år.[5] Han skal ha fremholdt Fløan som en av sine beste elever. Den som utmerket seg som den klart beste, var Fløans tremenning, Edvard Olsen Ringstad (1871–1939). Fløan og Ringstad opprettholdt kontakten gjennom brevskriving, etter at Ringstad utvandret til Amerika i 1888[6] og endte som professor i psykologi og filosofi ved St. Olaf College.[7][8][9] Fløan gikk amtsskole på Breidablikk i Hegra 1883/1884, men fikk aldri noen høyere utdannelse.

Eldstebroren Lars Fløan (1846–1914) hadde i utgangspunktet odelsretten til gården. Gården ble imidlertid delt i 1890, slik at broren fikk utskilt Fløan nordre som et eget bruk, mens Johan L. Fløan ble gårdbruker på Fløan østre i 1893. Broren solgte eiendommen sin allerede i 1896, slik at gården igjen ble samlet til ett bruk i 1901.[10] Broren kjøpte gården Myr. Eldstesøsteren Kristine (1850–1944) giftet seg med Ola Johansen Fløan på Fløan vestre, mens Anne Petrine (1854–1959) giftet seg med Arnt Magnussen Steinvik fra Steinvik. Anne Petrine Steinvik ble innvalgt i Skatval skolestyre, sannsynligvis som den første kvinnelige representanten.[4]

Episoder til sjøsRediger

 
Skisse av kaien og naustene ved Fløan fra 1909.

På 1800-tallet var fisket et fast ledd i driften på mange gårder, og de fleste gårdene hadde naust og båt med råseil. På Fløan lå det elleve naust på rad. I den første halvdelen av 1900-tallet ble Fløan også anløpt av rutebåter fra Frosta Dampskibsselskap. Johan L. Fløan var involvert i styret og driften av kaianlegget på Fløan.

Den 1. august 1882 reiste 23-årige Johan L. Fløan sammen med Ole Stenvik og Mattias Alstad til Trondhjem med båt. Godt ute på sjøen, i retning Hundhammeren, skal de reisende ha fått øye på en skapning som buktet seg i vannspeilet. Sjøen var helt rolig, og de la merke til at skapningen hadde hverken ryggfinner eller spol. Fløan skrev i sine memoarer at mennene ble redde, fordi naboen Bjørn Fløan ved en foranledning hadde fortalt at han hadde sett en sjøorm. Fløan hadde ikke trodd på naboens historie, men forandret mening med dette. De reisende ble sittende og se på at skapningen fortsatte innover Stjørdalsfjorden. I etterkant ville han ikke fortelle om hendelsen til avisene, ettersom han fryktet oppstyr og morsomheter.[11]

I 1888, da Fløan var 29 år gammel, kjøpte han en båt for å frakte poteter til Trondhjem. En lørdag i oktober satte Johan og noen andre ut på Trondhjemsfjorden for åttende gang med poteter. Utenfor Ladehammeren havarerte en båt, etter at båten, ført av to unge menn, hadde seilt uforsvarlig med tanke på vindforholdene en liten stund. To ungpiker ble revet ned fra dekk, og personene som var til stede fikk bragt den ene av dem, Pauline Saltbuen fra Åsen, på land. Etter fem timer med oppvarming og tørking fikk de liv i henne, men den andre piken ble aldri funnet. Det ble senere klart at de to ungguttene som førte båten hadde vært beruset. Fløan beskrev episoden 45 år senere, og opplevde fortsatt episoden som et sårt minne, til tross for at de reddet Saltbuens liv, fordi den andre pikens mor måtte selge hjemmet sitt. Fløan besøkte Saltbuen i oktober 1913, og beskrev det som en «regtig hyggelig tur», og at han «gav hende lit penger og det forhøiet ikke så lidet høitideligheden.»[12]

BryllupRediger

 
Bryllupsgjester sammen med brudepartet foran hovedbygningen. 120 gjester fra 28 gårder overvar bryllupet den 19. april 1900.

Johan L. Fløan var egentlig forlovet som 20-åring, men måtte bryte den på grunn av usanne beskyldninger fra andre gutter i bygden. Han gikk fra henne med tungt hjerte, og det skulle ta ham 19 år å finne en som kunne måle seg med henne. 41 år gammel hadde han et forhold til Gusta Oline Johnsdatter Røkke, født 2. januar 1881.[13] De satte bryllupsdagen til 19. april 1900, og det ble sendt ut invitasjon til 28 gårder. De inviterte bestod av slekt, venner, naboer, tidligere tjenestefolk med flere. Sendingskvelden onsdag den 18. april hadde i overkant av 30 gjester, mens selve bryllupet begynte dagen etter. 120 gjester var til stede, og halvparten reiste hjem lørdagskvelden. Den andre halvparten reiste ikke hjem før søndag og mandag morgen. Den siste som dro var Fløans gode venn fra militæret, Torsten Moksnes fra Frosta, som dro hjemover tirsdag morgen. Da hadde bryllupet altså vart i nesten én uke.

For et så langvarig bryllup var store mengder mat nødvendige: 1 stor kvige, 2 kalver, 1 vær, 9 store torsker, øl av 1½ tønne malt, 50 liter cognac, 50 liter akevitt, 10 liter sterk sprit, 10 liter kirsebærvin, 2 flasker curaçaolikør og 40 liter vin. Etter bryllupet måtte det kjøpes inn ytterlige 10 flasker cognac og akevitt, ettersom det var fullstendig tomt for skjenk. I notatene sine hevder Fløan at det ikke var noe fyll i bryllupet.[14]

Paret ble viet av prost Carl Theodor Rode i Skatval kirke. Til kirken var det et følge på 29 hester. Bryllupsgavene ble åpnet på fredagen, og Fløan mente det var mye unyttig som ble gitt i sølvtøy, for eksempel kaffekanner og skåler.[14] Tidligere var skikken nemlig at man fikk «skålpenger», som forhåpentlig dekket utgiftene knyttet til bryllupet og mer til.

TillitsvervRediger

 
Skatval herredsstyre 1920–1922. Johan L. Fløan er første fra venstre i fremste rekke. I midten av første rekke sees daværende ordfører Karl Eidsvik, som stilte på samme liste som Fløan.

Fløan var styremedlem i Aglo skytterlag fra stiftelsen i 1884, og satt som formann i laget i 1887.[15] I 1934 kunne han være med på feiringen, med skytterstevne og festlig lag, i anledning lagets 50-årsjubileum.[16]

Han var styremedlem i Skatval meieri frem til 1931.[17] I 1932 var han blant grunnleggerne og aksjonærene i A/L Stjørdal Potetmelfabrikk på By, som raskt ble en meget lønnsom forretning.[18]

Politisk og offentlig arbeidRediger

Ved stortingsvalget i 1900 ble han valgt til valgkollegiet i Nordre Trondhjems amt for Nedre Stjørdalen herred, og representerte Venstre, som hadde alle valgmennene fra herredet. Fløan tilhørte valgkollegiets mindretall, som ønsket Hans Konrad Foosnæs, Christoffer Inderberg og Bernhard Øverland som stortingsmenn.[19]

Medregnet tiden i Nedre Stjørdalen herredsstyre var han herredsstyremedlem i 44 år. I Skatval herredsstyre satt han i alt i 18 år; for Høyres og Venstres liste 1908–1913, for Jordbrukernes liste 1914–1922, for Bondelagets liste 1923–1925, for Jordbrukernes liste 1926–1928 og for Bondepartiet 1929–1931.[20] Partitilhørighet på denne tiden var mer uklar. Listene var stort sett de samme, bare med skiftende navn etter hvert som de gikk fra å være en fellesliste mellom Høyre og Venstre til en jordbrukerliste, og videre til lister for Norges Bondelag, hvis landsmøte stiftet Bondepartiet i 1920.

Ved valget i 1913, da Fløan stod på 3.-plass på Jordbrukernes liste, vakte det oppsikt at flere fremtredende lokalpolitikere ble vraket fra listen. Ved kumulasjon falt 2. kandidaten ut ved valget, mens Fløan fikk nest flest stemmer etter 1. kandidaten Karl Eidsvik. Med dette ble Fløan valgt til medlem av formannskapet for perioden 1914–1916.[21]

Under den første verdenskrig var han medlem av kommunens næringsnemnd, som hadde som mål å øke matproduksjonen i krigsårene, idet tilførselen av korn og andre matvarer hadde blitt vanskeliggjort.[22] Lignende kriseorganer var provianteringsrådet og kontrollnemnden. Fløan var medlem av nemnden 21. januar 1918 til 1. januar 1920, da den ble innskrenket fra fem til tre medlemmer.

Ifølge en avisartikkel i anledning Fløans 70-årsdag i 1929, hadde han «sin egen lune og ofte spøkefulle måte å debattere på.»[a] Av de mer kuriøse debattene Fløan var med i, kan man nevne debatten om privatbilisme, som lenge var forbudt på Skatval uten særskilt tillatelse. I 1918 tilhørte han flertallet i herredsstyret som avslo en sambygdings søknad om bilkjøring, og nevnte et par illustrerende eksempler på potensielle farer ved å møte en bil med hest.[23]

Han var tillitsmann i Stjørdalens Sparebank og Skatval Sparebank i en mannsalder. Han var med på å danne sistnevnte i 1919, og satt i forstanderskapet og kontrollkomiteen 1920–1942.[24] Fløan var formann i kretssykekassen og almenningsstyret, hypotektakstmann samt skjønnsmann ved remonteringen av Hærens kavaleri i Levanger. Hans sterke, personlige engasjement for skogbruk og fiskeri gjorde at han også i lang tid var formann i skogutvalget i Skatval herred[25] og fiskerioppsynsmann i Stjør- og Verdalen.[26] Av andre kommunale verv kan nevnes medlem av Skatval skolestyre.[27]

VannkraftutbyggingRediger

I møte i Skatval herredsstyre 17. mars 1913 ble Fløan oppnevnt til medlem av en kommunal nemnd, sammen med Olav Arnstad og Johan P. Forbord, som skulle forhandle med fosseeierne om å få elektrisk kraft til bygden.[28] Den 4. juli kunne nemnden legge frem tre tilbud fra fosseeiere om vannkraft til herredsstyret, og 18. november kjøpte kommunen ut én rettighetshaver fra Gråelva. Man utredet deretter muligheten for etableringen av et kommunalt elektrisitetsverk, men grunnet pengemangel som følge av første verdenskrig og generelt lite tilslutning, ble saken vedtatt utsatt i 1917. I 1918 inngikk man en leieavtale med Stjørdal kommunale elektrisitetsverk som skulle vare frem til 1932.[29] I 1928 var han blant tilhengerne i herredsstyret av å si opp kraftavtalen med Stjørdal herred og samtidig bygge ut Brekkfossen i Vassbygden til selvforsyning.[30] På grunnlag av økonomiske utredninger forlenget man kontrakten med Stjørdal i 1931 istedenfor.[29] I 1947 ble ansvaret for kraftleveransen til Skatval overtatt av Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk.[31]

Stjørdalsutstillingen i 1935Rediger

 
Stjørdalshalsen rundt år 1900.

I 1935 gikk herredsstyrene i Skatval, Stjørdal, Lånke, Hegra og Meråker sammen om å arrangere en landbruksutstilling på Værnes, slik de også hadde gjort ti år før. Her skulle det være to avdelinger, landbruk og bygdehistorie. Den bygdehistoriske avdelingen ble imidlertid fastsatt å være hovedavdelingen, hvorpå Johan ble medlem av avdelingsstyret. Han var i begynnelsen skeptisk til å motta vervet, men la til slutt godviljen til. På det første styremøtet fikk Fløan gjennomslag for å inkludere en skatvalsbygg til i styret, Håkon Vikan. Gunnar Hofstad fra Stjørdal ble valgt til styreformann. Formann i hovedstyret for utstillingen var den senere stortingsmann Jon Leirfall.[2]

Utstillingen var åpen fra 14. til 22. september 1935. På åpningsdagen hadde Fløan en soleklar rekord i antall utstillingsgjenstander i den bygdehistoriske avdelingen, med 137 numre. Han skriver også at «det kunde være forskjelligt som vi kunde tat med, men det blev slik hast, når det blev pålesset, at vi som ovenfornevnt, ikke kunde ta med alt, og så skulde det ha vært reparationer og godt malt.»[32] Blant de andre utstillerne fra Skatval kan Peder J. Arnstad nevnes. Utstillingen ble åpnet av statsminister Johan Nygaardsvold fra Arbeiderpartiet. Fløan beskrev Nygaardsvolds tale som «grei».[2]

Størst oppmerksomhet fikk kanskje bryllupsfølget fra 1800, hvor Dagrun Fløan skulle være brud. Da Johan fikk høre at datteren skulle være «gammel brud», tok han til å sy nytt hestedekken av vadmel han hadde liggende, med årstall og border. Hun satt i en ridesal som hadde tilhørt farmoren. Jon Skatvold fikk i oppdrag å være brudgommen, og ble oppstaset i en hvit skinndress, som også tilhørte Fløan. Brudgommens ridesal var den samme som Petter Johnsen Ertzgaard brukte da han red til Eidsvoll i 1814. Opptoget med 40 hester gikk fra Værnes kirke til utstillingsområdet.

 Og så åbnes døren og der kommer brura med brurekrona på; en høi og skinnende krone af sølv og brede sølvbroerte bånd nedover skuldrene mellom de blonde hårlokker. Prinsessen i eventyre, Dagrun Fløan fra Skatval, af god gammel bondeæt. Her skulde Hitler ha set hvorledes en ækte arierinne skal være. 
– Johan L. Fløan (1939).[33]

Oppmøtet skal ha vært svært godt, til tross for at det hele foregikk midt i en skuronn. Stjørdalens Blad kunne den 14. september rapportere at ca. 5 000 mennesker skal ha besøkt utstillingen på lørdagen, mens søndagens besøk regnes å ha vært det tredobbelte.[34]

GårdsdriftRediger

 
Fløan østre i 1950-årene.

Johan L. Fløan ble gårdbruker i 1893, og utviklet Fløan østre til et av Stjørdalen og Trøndelags største mønsterbruk frem til sin død i 1945.[1] I 1891, to år før han tok over gården, lånte Fløan og faren en håndpresse for å presse høy. Johan solgte omtrent 50 høyballer det året. Det å selge høy fra gården, var nytt og ikke alment akseptert. Bygdefolket skal ha sagt at han ødela gården når han solgte høy fra den, og noen lo av ham.[35] Ved jordbrukstellingen i 1907 bestod gårdseiendommen av 338 mål dyrket jord, 55 mål naturlig eng på innmark, 190 mål utmark med beite[b] og skog samt 50 mål uproduktivt areal. Mellom 1901 og 1907 ble 19 mål beite dyrket opp.[36] Omkring 1918 eide han 520 mål innmark, 150 mål udyrket mark samt 3 000 mål skog.[3]

Gårdsbygningene var generelt sett i dårlig stand, etter at de to foregående generasjonene ikke hadde kostet på så mye. Foreldrene hadde tatt seg av de fleste heftelsene ved husene, men Fløan så seg nødt til å sette opp en ny trønderlån i 1906. Byggearbeidet foregikk om sommeren, og i mellomtiden måtte familien bo i stabburet. Den 27. juli ble sønnen John født, slik at de på det tidspunktet bodde med sine to gjenlevende barn. (Den første sønnen ved navn John døde som spedbarn i 1903.) En ny låve ble oppført i tidsrommet 1909–1911. Det gamle fjøset fra 1888 begynte å bli trangt, men de økonomiske tidene gjorde sitt til at byggingen av et nytt ikke kunne komme i gang før i 1921. Til byggingen gikk det 70 tønner sement, takstein til 80 øre per stykk, mens spikrene bare er betegnet som «spesielt dyre».[37] Dagslønnen for de innleide håndverkerne, deriblant tømrere og murere, lå på 10 kroner per dag. Det nye fjøset kostet ca. 20 000 kroner.

I 1897 la Fløan inn telefon, og reise og betalte linjen fra Hollan vestre. Han kjøpte samtidig én aksje i telefonsamlaget for 100 kroner. Da han solgte aksjen til staten i 1919, fikk han 1 161 kroner for den.

SkogsakenRediger

Fløan var svært engasjert i skogsaken og viltpleie, herunder vern av utrydningstruede arter for å sikre biologisk mangfold.[37] Han irriterte seg over at lokale gutter på Langstein jaktet ned stort sett alt som var av orrfugl i området med hund. Fløan eide selv ca. 1 000 mål tettvokst skog på Langstein. Han eide også ca. 2 000 mål med skog i Volstykket, hvor mange fra Åsen pleide å gå på jakt. Johan skrev at «dette nasjonalverdifulle vilt først får fred når døden har lukket igjen øynene på det siste. […] Antar at det skulle være plass og føde for minst tusen ganger så mye vilt som det er nå. Men det må andre fredningsbestemmelser og nøye jaktoppsyn til, og hel fredning i 10 år først. Da først kunne det bli en nasjonal rikdom i landet.»[37] Han eide dessuten skog i Åsen og Hegra, og tok initiativ til mye nyplanting av skog i sitt eget nærområde.[a] I 1896 plantet han eksempelvis 60 000 furutrær på snaue høydedrag og bergknauser.[1]

KulturminnevernRediger

Han hadde en stor interesse for kulturminnevern. Det ble funnet flere oldtidssaker i åkrene mens han var gårdbruker, og disse ble sendt inn til Vitenskapsmuseet i Trondhjem.[38] Fløan engasjerte seg også for å bevare gamle bygninger og gjenstander.

Gamle kirkebygg i nærområdet var spesielt viktig for ham. Fløan kirke hadde blitt revet på midten av 1800-tallet av gårdbrukeren på Fløan mellom, som brukte tømmeret til en ny låve, til tross for at han hadde blitt tilbudt kompensasjon.[c][39] Lo kirke stod fortsatt som et sjøhus på Saltøya. Da sjøhuset skulle selges på auksjon, skrev Fløan til statsarkivar Kristian Koren i Trondhjem at huset vært Lo kirke. Koren fikk noen formuende menn til å skyte inn penger i prosjektet.[40][d] På vegne av disse kjøpte så Fløan bygningen for omtrent 400 kroner. Bygget ble revet og flyttet til Trondhjem i 1911, og er gjenreist på Trøndelag Folkemuseum. Lo kirke ble ett av museets første bygninger.[40][41] Da låven på Fløan mellom ble revet i 1909, ble restene av Fløan kirke kjøpt av Johan L. Fløan, på vegne det samme selskapet som hadde kjøpt Lo kirke. Siden 1928 har tømmeret vært lagret i Lo kirke. Fløan tenkte på sin side å kjøpe tømmeret av kirken for å gjenreise den på sin egen grunn. Planen ble aldri realisert, ifølge Fløan selv fordi de besøkende ville bety mye oppstyr for ham selv og hans etterkommere.[42]

Han ble invitert til leggingen av grunnsteinen for Trøndelag Folkemuseums permanente bygning på Sverresborg den 3. februar 1929.[e]

FamilielivRediger

 
Johan L. og Gusta Oline Fløan med barn i 1930. Bak fra venstre: Sigurd, John, Lars, Dagrun og Eldbjørg. I midten foran: Gunvor og Johanna.

Johan L. og Gusta Oline Fløan fikk til sammen åtte barn, hvorav syv nådde voksen alder. Eldstesønnen Lars drev gården fra 1946 til 1971, da han overdro den til sin sønn Johan L. Fløan den yngre.

De to yngste av Johan L. og Gusta Olines barn, Johanna og Gunvor, var tvillinger. Fløan beskrev hvor glad paret ble da tvillingene ble født, men bekymret seg for hvordan de eldste barna i søskenflokken ville reagere på denne ytterlige familieforøkelsen så sent. De eldste barna ble imidlertid svært glade i tvillingene.[43]

Barn av Johan L. og Gusta Oline Fløan
  • Lars (født 29. juli 1900, død 9. juni 1977), gift med Ingeborg Amalie Fiskvik fra Skatval.
  • John (født 18. april 1903, død 2. mai 1903).
  • John (født 2. juni 1906, død 12. august 1999), gift med Gudrun Steinvikaune fra Skatval.
  • Sigurd (født 16. oktober 1908, død 30. juni 1962), ugift.
  • Dagrun (født 11. mai 1913, død 24. august 2005), gift med gårdbruker Johan Vikan fra Skatval.
  • Eldbjørg (født 9. mai 1915, død 20. april 2007), gift med fiskeskipper Arne Fjeldvær fra Hitra, bosatt i Trondheim.
  • Johanna (født 5. januar 1923, død 3. april 2010), gift med direktør i Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk og Direktoratet for naturforvaltning Helge Vikan fra Skatval, bosatt i Trondheim.
  • Gunvor (født 5. januar 1923, død 27. desember 2017), gift med gårdbruker Søren Forbord fra Skatval.

Husmenn og tjenestefolkRediger

Den første husmannen på gården som er nevnt skriftlig, er Lars under «Austigard Fløan» i 1662. De fleste husmannskontrakter ble på Fløan østre, som i resten av landet, oppløst i tiden like etter år 1900, slik at alle husmannskontrakter hadde opphørt da Johan L. Fløan døde i 1945.

Mange tjenestepiker, drenger og dagsarbeidere var i arbeid på Fløan østre. Lovise Rokstad kom til gården i 1900, like etter bryllupet, og ble på gården helt til sin død i 1937. Da hadde hun ikke vært i arbeid på flere år, men satt i en stol på kjøkkenet og strikket. Hun ble sett på som en gammeltante av barna på gården. Hun ble tildelt en medalje for lang og tro tjeneste av Landbruksselskapet og en medalje for langt og kjærlig stell av dyr fra Dyrenes beskyttelse. Kristine Hammerbakk kom til gården i 1913, og var først barnepike for Fløans eldste datter. Hammerbakk ble på gården i 10–15 år, hvoretter hun utdannet seg til sykepleier. Paul Røkke og Peder Hammerbakk var lenge drenger på gården. De var kamerater med gårdens ungdommer, og spilte fotball med dem i de fleste ledige stunder, også i hvilepausene mellom arbeidsøktene. De eldre arbeidsfolkene på gården syntes dette var en heller dårlig utnyttelse av hvilepausene, og røkte heller tobakk sammen.[37]

Kvinnene på gården hadde store oppgaver å fylle, særlig med tanke på matlaging. Det kunne være svært mange munner å mette på gården, spesielt i onnene. Gården hadde ennå ikke innlagt elektrisitet, og konservering av mat var en arbeidsom prosess med salting, sylting og hermetisering. Samtidig var det i all hovedsak kvinnenes oppgave å oppdra barn og sørge for renhold og klær.

Siste årRediger

 
Johan L. Fløan som eldre mann.

Johan skrev i 1931 at det ble klaget på tiden, og at det var dårlig å være forbruker: «Men nå for tiden er folket svært fordringsfull i mat og klær og så vil folket oppføre seg som de store, og ikke som de små, men kroppen er vel jamngod når klærne kommer på, sier Aasen.»[44]

Johan skrev i 1932 en salme kalt «Glæde over Guds natur», med tanker tilbake til dengang sønnen døde som spedbarn:

Se den solklare himmel
Og den talløse vrimmel
Blomster gule og blå.
Alt igjen toner glæde
Og på kvistene spæde
Hoppe kvidrende fugle små

 

Aks alt agrene klæde
alting danser af glæde
Rundt på høi og i dal.
Lammet springer på marken,
Fisken svømmer i pasken
Mygg hisle surrer i lusinlae

 

Korn mer piger og kranser
Ju med roser og danser
Raskt til iherligenes lyd,
op og med vi føret træde
Tiden sund kreds og kjæde
Barnlig muntes en dous pagd.

I 1933 ble det arrangert et stevne på gamle Fløan kirkes grunn. Ungdomslaget på Skatval var arrangører, og stevnet bestod av gudstjeneste, foredrag og ulike taler. Etter endt arrangement ble endel foredragholdere invitert til Fløan østre på middag med hjemmebrygget øl. Blant disse gjestene var Johan Falkberget. Falkberget synes å ha satt stor pris på gjestfriheten, og sendte senere et nyttårskort med en hilsen.

Han ser ut til å ha vært ved god helse forholdsvis lenge. 13. juni 1919, 60 år gammel, syklet han til en kvegutstilling i Selbu, godt over 5 mil unna hjemmet. Han syklet etter sigende stadig forbi John P. Arnstad og Peder J. Arnstad, som kjørte samme vei med hest, i de lettere terrengene.[45] Fløan avsluttet skrivingen av sin 300 sider lange protokoll, med redegjørelser for gårds- og slektshistorie, i 1936, etter elleve års arbeid. Han var aktiv på gården og i samfunnet ellers helt til sin siste dag, men arbeidsevnen ble følgelig redusert med årene. I de siste årene av hans liv ble gården i praksis drevet av eldstesønnen. Like etter den andre verdenskrigs slutt, den 21. juni 1945, sovnet han inn.

FotnoterRediger

  1. ^ a b Avisartikkel i anledning hans 70-årsdag den 5. januar 1929: «Den aktverdige og kjente bonde Joh. L. Fløan på Skatval fyller imorgen 70 år. Han er den yngste av 2 sønner, som begge fikk en halvpart av den store farsgård. […] Joh. L. Fløan har vært en driftig jordbruker som gjennom tradisjonell drift har øket gårdens avkastning fra år til år. Han har opført nye huser så gården ligner et herresete hvilket, ifølge historien også har vært. Som skogmann har også Fløan vist stor interesse. Han har kjøpt skog både i Aasen og Hegra og lagt den til gården sin. Han har forståelse av hvilken betydning det har for en bonde å ha skog å ta av. Men også sjøen har vært edel av Fløans liv. Han driver også fiske når han har tid og anledning til det. Selv er han også med i fiskeriopsynet. Fløan har innehatt en rekke tillitsverv i sin bygd. I henimot en menneskealder har han vært med i herredsstyret. Han har sin egen lune og ofte spøkefulle måte å debattere på.»
  2. ^ Det historiske begrepet «havnegang», slik det er brukt om Johan L. Fløans gårdseiendom i Norges land og folk s. 128, viser til beiteareal i utmark. Begrepet er drøftet i Høyesterett, se Rt. 1995 s. 41A, Rt. 1995 s. 644 og Rt. 1985 s. 132.
  3. ^ J.P. Holan (1825–1894) skrev i 1884: «At Fløkirken blev ødelagt, har vi en af de dummeste Læsere at takke for. Annas Kristoffersen Mellemflø kunde ikke bekvemme sig til at modtage fuld Godtgjørelse for Kirken med indhegnet Grund, som ‘Selskapet til Fortidsminders bevaring’ bød ham, men rev den i 1847. […] Tømmeret […] indeholdt bare ren Furual, ligesom den muligens skrev sig fra Ivar og Sigrid Fløs tid, saa vilde den lige saa mulig, med god Tænkning staat lige rak om tusinde Aar herefter.»
  4. ^ Brev fra Kristian Koren, datert til 24. juli 1909: «Kjøbesummen for Lo Kapel skal indbetales inden 1. August. Vilde det ikke være bedst, at jeg fra den, som forrettede Auktionen, faar en Regning paa Beløbet. […] Paa regningen skulde jeg gjerne have paaført, at Budet er gjort af Dem paa Vegne af nogle Mænd i Trondhjem, som ønskede at bevare Kapellet. Ligesaa vil jeg gjerne, for at alt skal være i Orden, faa en Erklæring fra Eieren af Saltøen om, at Huset kan blive staaende hvor det nu er, i to Aar fra 1. August at regne uden nogen Afgift, og at han vil have lidt Tilsyn med det saa det ikke liver misbrugt af uvedkommende. Jeg vil fra 1. August lade Bygningen assurere. Naar man ønsker at have Adgang til at lade Bygningen blive staaende hvor den er […], er det af Hensyn til den vordende Tomt her i Byen.
  5. ^ Invitasjon til Johan L. Fløan i brevs form: «Styret for Folkemuseet for Trondhjem og Trøndelag gir sig den ære at indby Dem til at overvære nedlægningen av grundstenen til museets permanente utstillingsbygning ved Sverresborg søndag den 3die februar 1929 kl. 1.»

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Johansen, O.J. (1942). Trøndelags bygder i tekst og billeder. Jordbruk, fiskeri, skogdrift, kultur, handel, industri. Trondhjem: Aktietrykkeriet. s. 129–131. 
  2. ^ a b c Pettersson, Kjell Erik (red.) (2007). «Landbruksutstillingen i Stjørdal». Historisk årbok (16 utg.). Historielagene i Stjørdalsbygdene. s. 67–68. ISBN 978-82-993759-8-6. 
  3. ^ a b Skappel, Simen (red.) (1918). Eiendomsbesiddere i Norges landdistrikter. Kristiania: Abels Kunstforlag. s. 108. 
  4. ^ a b Larsen, Jorun Vikan (2003). Fløan og Fløanslekta. Steinkjer. s. 23. 
  5. ^ Vinge, Olav (red.) (2001). Skatval. Gårds- og slektshistorie. 2. Skatval Historielag. s. 238. ISBN 82-995735-2-1. 
  6. ^ «Statsarkivet i Trondheim (SAT): Trondheim politikammer, 32/L0019: Registre til emigrantprotokollene, 1867–1925». Digitalarkivet. Besøkt 30. mars 2020. 
  7. ^ Larsen, Jorun Vikan (2003). Fløan og Fløanslekta. Steinkjer. s. 29. 
  8. ^ Benson, William Clarence (1949). High on Manitou: A History of St. Olaf College, 1874–1949. Northfield: St. Olaf College Press. 
  9. ^ Stjørdalingen: 2. 21. februar 1939. 
  10. ^ Vinge, Olav (red.) (2001). Skatval. Gårds- og slektshistorie. 2. Skatval Historielag. s. 255. ISBN 82-995735-2-1. 
  11. ^ Larsen, Jorun Vikan (2003). Fløan og Fløanslekta. Steinkjer. s. 30. 
  12. ^ Pettersson, Kjell Erik (red.) (2007). «Kullseiling i 1888». Historisk årbok (16 utg.). Historielagene i Stjørdalsbygdene. s. 48–49. ISBN 978-82-993759-8-6. 
  13. ^ Vinge, Olav (red.) (2001). Skatval. Gårds- og slektshistorie. 2. Skatval Historielag. s. 256. ISBN 82-995735-2-1. 
  14. ^ a b Larsen, Jorun Vikan (2003). Fløan og Fløanslekta. Steinkjer. s. 41–42. 
  15. ^ Røkke, Olav (1928). Skatval Herad i 25 år. 1902–1926. Skatval herred. s. 84–88. 
  16. ^ Arnstad, Per Magnar (2010). Skatval. Vår historiske arv. 4. Skatval Historielag. s. 202. ISBN 978-82-995735-8-0. 
  17. ^ Arnstad, Per Magnar (2010). Skatval. Vår historiske arv. 4. Skatval Historielag. s. 186. ISBN 978-82-995735-8-0. 
  18. ^ Folvik, Søren (1957). Stjørdal Potetmelfabrik 25 år 1932–1957. Litt om potetens historie i dalføret. Trondheim. s. 55–56 og 70. 
  19. ^ Utheim, John (1901). Oversigt over valgtingene og valgmandstingene 1900. Kristiania: Steenske bogtrykkeri. s. 83–88. 
  20. ^ Røe, Tormod (1987). Stjørdal kommune 1837–1987. Kommunalt selvstyre 150 år. Stjørdal kommune. s. 313–345. ISBN 82-991614-0-1. 
  21. ^ Arnstad, Per Magnar (2010). Skatval. Vår historiske arv. 4. Skatval Historielag. s. 84–85. ISBN 978-82-995735-8-0. 
  22. ^ Røkke, Olav (1928). Skatval Herad i 25 år. 1902–1926. Skatval herred. s. 61–62. 
  23. ^ Arnstad, Per Magnar (2010). Skatval. Vår historiske arv. 4. Skatval Historielag. s. 107. ISBN 978-82-995735-8-0. 
  24. ^ Forbord, Arne (1970). Skatval Sparebank 1920–1970. 50 år. Skatval. s. 45–47. 
  25. ^ «Skogutvalg». Trondhjems Adresseavis: 3. 27. november 1915. 
  26. ^ «Stjør- og Værdal fiskeristyre». Trondhjems Adresseavis: 3. 30. desember 1911. 
  27. ^ Røkke, Olav (1928). Skatval Herad i 25 år. 1902–1926. Skatval herred. s. 38. 
  28. ^ Røkke, Olav (1928). Skatval Herad i 25 år. 1902–1926. Skatval herred. s. 58. 
  29. ^ a b Arnstad, Per Magnar (2010). Skatval. Vår historiske arv. 4. Skatval Historielag. s. 183. ISBN 978-82-995735-8-0. 
  30. ^ Arnstad, Per Magnar (2010). Skatval. Vår historiske arv. 4. Skatval Historielag. s. 164. ISBN 978-82-995735-8-0. 
  31. ^ Arnstad, Per Magnar (2010). Skatval. Vår historiske arv. 4. Skatval Historielag. s. 300. ISBN 978-82-995735-8-0. 
  32. ^ Pettersson, Kjell Erik (red.) (2007). «Landbruksutstillingen i Stjørdal». Historisk årbok (16 utg.). Historielagene i Stjørdalsbygdene. s. 74. ISBN 978-82-993759-8-6. 
  33. ^ Pettersson, Kjell Erik (red.) (2007). «Landbruksutstillingen i Stjørdal». Historisk årbok (16 utg.). Historielagene i Stjørdalsbygdene. s. 79. ISBN 978-82-993759-8-6. 
  34. ^ Pettersson, Kjell Erik (red.) (2007). «Landbruksutstillingen i Stjørdal». Historisk årbok (16 utg.). Historielagene i Stjørdalsbygdene. s. 81. ISBN 978-82-993759-8-6. 
  35. ^ Larsen, Jorun Vikan (2003). Fløan og Fløanslekta. Steinkjer. s. 25. 
  36. ^ Helland, Amund (1909). Norges land og folk: topografisk-statistisk beskrevet. Topografisk-statistisk beskrivelse over Nordre Trondhjems amt, anden del. Kristiania: Aschehoug. s. 128. 
  37. ^ a b c d Larsen, Jorun Vikan (2003). Fløan og Fløanslekta. Steinkjer. s. 26–27. 
  38. ^ Petersen, Theodor (1926). Oversikt over Videnskapsselskapets oldsakssamlings tilvekst i 1925 av saker eldre enn reformationen. Trondhjem. s. 57. 
  39. ^ Røkke, Olav (red.) (1954). Stjørdalsboka. Gards- og slektshistorie. 4. Stjørdal, Skatval, Lånke, Hegra og Meråker herred. s. 299. 
  40. ^ a b Tiller, Sigurd O. (1961). Folkemuseet for Trondheim og Trøndelag. Veileder gjennem museets samlinger. Trondheim. s. 42–43. 
  41. ^ Bakke, J.A. m.fl. (1958). Kyrkjer og kyrkjeliv i Åsen. Trondheim. s. 41–43. 
  42. ^ Larsen, Jorun Vikan (2003). Fløan og Fløanslekta. Steinkjer. s. 14. 
  43. ^ Larsen, Jorun Vikan (2003). Fløan og Fløanslekta. Steinkjer. s. 45. 
  44. ^ Larsen, Jorun Vikan (2003). Fløan og Fløanslekta. Steinkjer. s. 31. 
  45. ^ Arnstad, Per Magnar (2010). Skatval. Vår historiske arv. 4. Skatval Historielag. s. 115. ISBN 978-82-995735-8-0.