Åpne hovedmenyen
Johan Koren
Admiral Johan Koren.jpg
Admiral Johan Koren, maleri Sjømilitære Samfund, Horten
Født18. august 1828
Død18. juni 1909 (80 år)
Søsken Ulrik Vilhelm Koren
Beskjeftigelse Politiker
Nasjonalitet Norge

Johan Koren[1](født Bøicke Johan Rulffs Koren 18. august 1828 i Bergen, død 18. juni 1909 i København, gravlagt i Horten) var en norsk marineoffiser, ordfører, statsråd, kontreadmiral og sjef for marinen. Koren ble hedret med en rekke norske og utenlandske ordener for sitt virke. Han var ridder av St. Olavs Orden, kommandør av 1. kl av den svenske Sverdordenen, kommandør av 2. kl av Dannebrogordenen, ridder av 2. kl av den prøyssiske Den røde ørns orden, ridder av den svenske Nordstjerneordenen, ridder av 1. kl av Vasaorden og offiser av den franske Æreslegionens orden.

Innhold

FamilieRediger

Hans foreldre var skipsfører Paul Skonevik Stub Koren (1794–1842) og Henriette Christiane Rulffs (1794–1871). Faren omkom under jordskjelvet på Haiti den 6. mai 1842 som også krevde 10 000 andre liv. Johan Koren ble gift første gang med (Marie) Louise Mynster (10. april 1831) fra Fredrikshald (Halden) den 21. oktober 1853 i Larvik. Hun døde den 17. februar 1884 i Horten. Han ble gift andre gang 26. april 1893 i Christiania med enkefru Helga Holmsen, født Young (24. september 1844), som døde allerede 6. juni 1894 i Wiesbaden, gravlagt i Horten. Johan var bror av biskop Ulrik Vilhelm Koren (1826–1910) og Laura Koren (1824- ). Av øvrige familiemedlemmer kan nevnes at han var brorsønns sønn av Eidsvollmannen Arnoldus von Westen Sylow Koren (1764–1854) og at han var filleonkel (fars fetter) til Johan Koren (1879–1919).[2]

Johan Koren fikk ett barn med Louise Mynster. Alette Henriette ble født 10. september 1857 i Horten, men døde i en alder av fire år av meslinger (20. januar 1862, Larvik).

Moren Henriette og søsteren Laura flyttet sammen med Johan fra Bergen til marinebyen Horten. Her ble villaen Granlien (senere omdøpt til Gullkronen) oppført rundt 1860, bydelen Apenes neste eldste hus. Familien hadde flere tjenestefolk og noen sjøkadetter som losjerende. På sine eldre dager bodde Johan mye hos sin søster Laura i Moss.

YrkeskarriereRediger

Johan Koren tilhørte den generasjon marineoffiser som bidro til å få Norges sjøforsvar inn i den moderne teknologiske tidsalder. Han avanserte til kontreadmiral og sjef for marinen, og var også en kort periode marineminister.

Som kapteinløytnant ble han leder for den nye torpedoavdelingen. Koren vant tidlig anerkjennelse for sin bidrag til utviklingen og anskaffelsen av verdens første torpedobåt «Rap», til Norge i 1873. På 1870-tallet ble også kontrollerbare miner tatt i bruk. Koren ledet ann dette arbeidet med å få dette etablert i Norge. Arbeidet foregikk i samarbeid med den svenske og danske marine.[3]

For Norges forsvarsforening holdt han en rekke foredrag. Koren var brennende opptatt av å bygge et sterkt forsvar og styrke Sjøforsvaret. Ikke bare mot invasjon, men for å forsvare våre interesser som en stor sjøfartsnasjon. Han mente at styrkingen av Sjøforsvaret også skulle være en styrking av unionens forsvar, og han mente at vi med vår kamp for likestilling innenfor unionen også måtte være villige til å bære byrdene ved et felles forsvar av unionen.[4]

Horten ble hovedstasjon for marinen i 1818 og stedet vokste som følge av dette. Horten ble egen kommune og ladested i 1858. I likhet med flere andre offiserer ble også Koren engasjert i det kommunale styre. Han var valgt som viceordfører i 1866-1867, 1882-1884 og ordfører i 1868.[5]

Høyden i hans karriere opplevde han da han som kommandør i en kort periode (3/5 1884 – 26/6 1884) var statsråd og sjef for marine- og postdepartementet i Christian Homann Schweigaards ministerium (også kjent som Høyres aprilministeriet). Dette var et mellomspill fra 3. april – 26. juni 1884, etter riksrettssaken mot regjeringen Selmer, og før Johan Sverdrups Venstreregjering

Han var leder for forsvarskomisjonen av 1891 for å "få tilveiebrakt en plan for Forsvarets, og da særlig kystforsvarets og befestningsforsvarets utvikling".[6] Kommisjonens innstilling av februar 1892, som primært anbefalte en styrking av kystforsvaret, fikk anerkjennelse i både høyre og venstre pressen.[7]

En brå slutt på en yrkeskarriere i et politisk maktspillRediger

I henhold til Grunnloven var kommandosaker unndratt fra behandling i statsråd. Før 1893 ble de avgjort mellom Kongen og henholdsvis kommanderende admiral og general, uten å gå veien om en ansvarlig minister. I 1893, i forbindelse med at en mindretallsregjering av Høyre med Emil Stang som statsminister skulle erstatte Johannes Steens venstreregjering, hadde Oscar II iverksatt beredskapstiltak i det norske forsvaret på egen hånd. Spesielt var det frykt for at politiske agitatorer skulle plyndre våpenmagasinene på Akershus festning, havnelagrene og kruttlageret på Hovedøya. Sikkerheten for de to sistnevnte kunne ikke sjefen for armeen, general With, garantere for. Selv med forsterkninger fra et skolekompani fra Fredriksten. Sjefen for Marinen, admiral Koren, tok initiativ til å klargjøre to mindre krigsfartøyer i tilfelle det skulle oppstå uroligheter i hovedstaden. Episoden understreket betydningen av at kongens kommandomyndighet over Norges forsvar ble brakt under mer betryggende norsk politisk kontroll. Regjeringen Stang vedtok derfor at kommandosaker i fredstid skulle foredras av forsvarsministeren. Admiral Koren ble fjernet (søkte formelt avskjed), uten at kongen kunne forhindre det.

Etter de svenske truslene under unionskrisen i 1895 var en nyordning av kommandoordningen blitt enda mer påtrengende. Episoden er i historien beskrevet som Horten affæren og var et tidlig kapittel av konsulatsaken som senere førte til Norges løsrivelse fra Sverige i 1905.

Episoden førte senere til omorganiseringen av Forsvarets øverste ledelse i 1899 og endret rapporteringsstruktur. Se også admiralstriden mellom kontreadmiral Urban Jacob Rasmus Børresen og viseadmiral Christian Sparre.

ReferanserRediger

  1. ^ Knut Riksen jr, Historien om admiral Johan Koren (Gjengangeren 12. august 2010, s. 11-13)
  2. ^ Norsk biografisk leksikon s 592
  3. ^ Forsvarsmuseets skrifter nr 5, 2007, s 342
  4. ^ Dahl, Tore Pryz: Unionsforsvar eller nasjonalt forsvar. Spørsmålet om nye panserskip til Marinen 1889-1895. Sjøforsvarshistorisk årbok 1957.
  5. ^ Beck, Johan: Horten – kort omrids af stedets historie, 1911
  6. ^ Graff, Rolf: Norges Forsvarsforening gjennom 50 år, 1883-1936. 1936.
  7. ^ Stensland, Trond: Opprustningen av Marinen og Kystforsvaret 1895 – 1902. Hovedfagsoppgave i historie. Universitetet i Oslo, våren 1993

Eksterne lenkerRediger