Wikipedia

Joachim de Knagenhjelm

norsk jurist og amtmann
(Omdirigert fra «Joachim de Knagenhielm»)

Joachim de Knagenhjelm (1727–1796) var en norsk jurist og amtmann. Knagenhjelm var første amtmann i Nordre Bergenhus amt (Sogn og Fjordane) fra 1763 til 1771, og amtmann i Nordland fra 1771 til 1789.

Joachim de Knagenhjelm
Født29. mai 1727[1]Rediger på Wikidata
Kaupanger
Død16. feb. 1796[1]Rediger på Wikidata (68 år)
Bodøgaard
BeskjeftigelseJurist, funksjonær Rediger på Wikidata
Embete
  • Fylkesmann i Sogn og Fjordane (1763–1771)
  • statsforvalter i Nordland (1771–1789) Rediger på Wikidata
Utdannet vedKøbenhavns Universitet (1748–1757)
NasjonalitetNorge
Våpenskjold
Joachim de Knagenhjelms våpenskjold
Slektsvåpen for Knagenhjelm.
Anders Thiset (grafikk)

Knagenhjelm var sentral i prosessen med å dele Bergenhus amt opp i Søndre- og Nordre Bergenhus amt i 1763. Han ble selv amtmann i Nordre Bergenhus amt, noe som også var en del av hans argumentasjon for at amtet skulle oppstå. En annen betingelse var at han selv skulle ha residens i amtet. Imidlertid var han amtmann i Nordre Bergenhuus Amt i bare åtte år før han forlot Vestlandet og ble amtmann i Nordlandenes amt (Nordland og Troms). Han fikk da sin residens i Bodøgård litt utenfor dagens sentrum av Bodø.

Som amtmann i Nordland regulerte han lofotfisket slik at det kostbare linefiske ble forbudt. Allmuen var sterkt kritisk til linefiske fordi redskapen ble påstått å ødelegge for fiske med jukse, altså snøre og agn. Forbudet var til fordel for almuen som fisket med jukse, og inngår historisk som del av den store linesaken.

Knagenhjelm arbeidet også med regulering av brennevinshandelen og i den forbindelse gikk han inn for opprettelse av et nettverk av gjestgiverier i amtet. Disse utviklet seg til handelsteder med positiv utvikling for handel og vareforsyning i regionen. En annen oppgave han hadde overordnet ansvar for var forordninger for skolevesenet. Til tross for at han og prosten i Bodø la ned mye arbeid i organisering av skolevesnet, var finnansieringen og gjennomføringen vanskelig. Han var kritisk til almuens prioriteringer når det gjaldt fiske, jordbruk og husdyrhold, og som andre embetsfolk i samtidien mente han at landbruket ble sterkt forsømt. Knagenhjelm tok avskjed som amtmann i 1789 og døde i 1796.

Familie og bakgrunn rediger

Joachim Knagenhjelm ble født på Kaupanger den 29. mai 1727,[2][3] som sønn av lagmann Hans Nielsen Knagenhjelm (1696-1741) og kansellirådinne Catharina Elisabeth von der Lippe (1697–1771)[4] Han var nest eldst av tolv søsken. Hans bror Nils arvet Kaupanger hovedgård, mens Joachim og hans tre andre brødre tok utdanning. Hans bestefar, Nils Knag (1661–1737) hadde i 1721 overtatt godset og samme år blitt adlet med familienavnet Knagenhjelm.[5]

Han ble elev ved Bergen katedralskole og ble uteksaminert i 1748 og den 29. juli samme år ble han innskrevet som student ved Københavns Universitet. Han avla juridisk embetseksamen i 1757. Etter endt utdannelse reiste han tilbake til Norge og var fullmektig ved forskjellige juridiske embeter. Etter dette var han en tid sekretær i grensekommisjonen som hadde til formål å fastsette grensen mellom Norge og Sverige. I denne stillingen fikk han tittelen kammerråd.[2]

Nordre Bergenhus amt rediger

Knagenhjelm ble rundt 1760 fullmektig hos stiftsamtmannen i Bergen, Ulrik Frederik de Cicignon (1698–1772). Han arbeidet med forskjellige administrative saker i Bergenhus amt. Amtet var meget stort i utstrekning.[2] Det bestod av 8 futedømmer og like mange sorenskriverembeder, samt 42 prestegjeld. I tillegg hadde stiftamtmannen i Bergen ansvar for ti prestegjeld på Sunnmøre, dette til tross for at Sunnmøre lå til Romsdals amt. Bergenhus amt var dermed mye større enn sammenlignbare amt som Romsdal, Stavanger og Bratsberg amt (Telemark), som hver hadde bare to til fire futedømmer.[6]

Stiftsamtmannen oppgave var overordnet å være mellomledd mellom sentralstyresmaktene i København og de sivile embetsmennene i det respektive amtet. Konkrete oppgaver var å lede kirke-, skole- og fattigstellet.[7]

Knagenhjelms forslag til deling av Bergenhus amt.

 Deres Excellence haver med sit naadige og dydefuld Hiertelag imod mit Fædreland Norge saa meget mere gjordt mig, som Nordmand, dristig til at anholde om Eders Excellences naadigste Appui og høyformaaende Forbøn at nyde Kongl. allernaadigst Bønhørelse udi indesluttede min allernaadigst Ansøkning om at erholde det Bergenshusiske Amt og dertil Kongelig allernaadigst Amtmands Bestalling. Det er, naadige Herre! med Hr. Stiftamtmand von Cicignons Tilladelse, at jeg derom maa gjøre aller underdanigste Ansøgning, han tilstaar mig dog 100 Rdl. aarlig af sin Gage til een Fuldmægtig. Jeg er fornøiet med dette Tilbud, og skal med aller største Nidkjærhed og Troskab forrette samme. Det er umulig, at Stiftamtmand von Cicignon eller nogen anden kand formedelst Stiftets Størrelse og Særdeleshed bliver forestaaed. Jeg haaber og dertil at besidde al den fornødne Kundskad, da jeg fra Ungdommen af har Studert, og mine Studeringers Fortsættelse her ved Academiet visset offentlige Prøver og aflagt den Juridiske Examen, og siden den Tiid været om i Norge, samt 2de Aar bivaanet de Kongelige Commissioner, hvorved jeg har faaed al fornøden Cammeral og Økonomisk Kundskab om dette Rige.

Jeg haaber og underdanigst beder, at Eders Excellence efter sin sædvanlige, naadige og genereuse Tænkemaade for os Norske forunder mig sin høye Protection og Appui til at Reussere udi denne min aller underdanigste Ansøgning, som tillige befordrer de Kongelige høye INteresser som og mange Almuers Bedste i Bergens Stift.[2] 

Knagenhjelms proposisjon til Rentekammeret i København, den 20. september 1762

Forslag om deling av Bergenhus amt rediger

Knagenhjelm fikk ideen om å dele amtet i to deler, og fikk Cicignon med på tanken om at de skulle ha ansvar for hver sin del av amtet. For å få planen om en deling godkjent, reiste han i 1762 til København for å legge frem planen for de høyeste myndigheter i kongeriket Danmark-Norge.[2] I henhold til hans forslag skulle han ikke ha noen gasje så lenge Cicignon levde, men han bad om et beløp på 100 riksdaler for å avlønne en fullmektig.[6] Han lovet å slå seg ned på Kaupanger for å «være Almuen og de kongelige Betienter, samt Tingene, mere nær.» Han argumenterte også for at reisevirksomhet i nordre del av amtet tok meget lang tid. Skulle en embetsmann fra Bergen besøke indre del av Sogn, Sunnfjord og Nordfjord, måtte en reise med båt opp langs kysten og så inn hele Sognefjorden, ut igjen til havet, og slik igjen inn og ut av de andre fjordene. I den søndre delen var besøkene mye enklere, ved at hele reisen kunne foretas i sirkel til lands og til havs.[8]

 
Kaupanger med Kaupanger stavkirke og Kaupanger Hovedgård rundt 1833.
Knud Baade (kunstner)

Etter at han hadde lagt frem sin plan ble Bergenhus amt delt i to amter, nemlig Søndre Bergenhus amt og Nordre Bergenhus amt, den 19. september 1763.[2][9] Den kongelige forordningen om oppdelingen var underskrevet av Kong Fredrik VI.[6] Knagenhjelm ble så amtmann i Nordre Bergenhus amt og tok bolig på Kaupanger Hovedgård, ved Sognefjorden, sør i amtet. Cicignon fortsatte som amtmann for Søndre Bergenhus. Kaupanger Hovedgård var på denne tid eid av hans mor. Han var amtmann for Nordre Bergenhus i bare åtte år, og den 18. februar 1771 fikk han Nordlands amt som nytt virkested. Historikerne har lurt på hvorfor han forlot amtet etter så kort tid og to teorier er lagt frem.[2][5]

Knagenhjelm forlater Nordre Bergenhus rediger

Under strilekrigen var det over 2000 mann fra Nord-Hordaland som dro til Bergen for å kreve skattelette og tilbakebetaling fra Cicignon. Historikerne spør seg om Knagenhjelm da var medarbeider hos Cicignon, selv om han på denne tiden var amtmann med bopel på Kaupanger. Uansett var det oppstand mot høye ekstraskatter som allmuen hadde store vansker med å betale. Knagenhjelm skrev i januar 1770 brev til myndigheten i København om «[b]efrygtende Opstand og Bevegelse blandt Almuen» i Sunnfjord og Nordfjord. Både i 1770 og 1771 reiste han rundt i amtet for å få folk til å betale skattene. Allmuen klagde på at skatten var urettferdig og at de ble utlignet uten hensyn til skatteevne. Det ble til at myndighetene måtte gi opp inndrivning av ekstraskatten og i 1772 ble den således avviklet. En kommisjon ble nedsatt for å undersøke årsakene til opprørene, og denne ga Knagenhjelm nokså sterk kritikk. Imidlertid måtte han ikke frasi seg sin stilling av den grunn.[5]

En annen mulig forklaring er at han forlot Nordre Bergenhus på grunn av de store landeiendommene som hans familie eide i distriktet. I hundre år frem til 1771 hadde godset på Kaupanger så mye som 171 gårder og parter i gårder under seg. Disse eiendommene befant seg både i Søndre og Nordre Bergenhus. Imidlertid var det ikke uvanlig at embetsmennene hadde store jordeiendommer, og det er heller ikke noe som tyder på at han kom i habilitetsproblemer. Uansett er det uklart hvorfor han forlot amtet etter så kort tid i tjeneste.[5]

Historiker Aage Engesæter har i sitt historieverk Sogn og Fjordane fylkeskommune gjennom 150 år (1988) skrevet at Nordre Bergenhus Amt var en nokså tilfeldig administrativ enhet. Fogderiene Nordfjord, Sunnfjord, Ytre og Indre Sogn utgjorde ikke noen naturlig enhet, og noe indre fellesskap var det heller ikke snakk om. Engesæter mener at det som var avgjørende for geografiske inndeling og statsstyringen var ønskene til embetsfolk og høytstående privatpersoner. Etter Knagenhjelm var det heller ingen av amtmennene som ville bo i amtet. De foretrakk å bo i Bergen fremfor en avsidesliggende bygd på Vestlandet. Slik ble det frem til 1840, da amtmannen igjen bosatte seg i amtet. I 1919 ble navnet endret til Sogn og Fjordane.[8]

Amtmann i Nordland rediger

I et dokument fra Rentekammeret den 19. mars 1771 sies det at Knagenhjelm «[…] melder at han bliver færdig til at reise til Nordland sidst i Juli eller August 1771 og beder sig entlediget fra N. Bergenhus Amtmandskab».[2][5] Rett før han reiser nordover døde hans mor. Etter arveoppgjøret ble han tildelt en stor arv som gir ham en betydelig formue ved oppstarten som amtmann i Nordlandene.[5]

Knagenhjelm tok residens på storgården Bodøgård i årene 1771 til 1789, da han var amtmann for Nordlandene. Han hadde fått overdratt amtmannsgården i 1773, og han bodde der til 1791 da han solgte den videre til neste amtmann.[10] At han kjøpte gården betyr at staten ikke påtok seg å bekoste amtmannsgård.[11] Denne gården var kjent for å være svært stor, men amtmennene foretrakk heller å bo sør i landet. Dermed hadde de bare kortvarige opphold i landsdelen de skulle administrere. Knagenhjelm var den første siden 1686 som bodde fast i Bodø (som ikke var etablert som by på den tiden).[12]

Han var amtmann i Nordland til han trakk seg tilbake fra arbeidslivet, og sannsynligvis hadde han rehabilitert seg etter hendelsene i Bergen. I 1777 og 1780 mottok han resolusjoner med uttrykk for kongens tilfredshet med hans embetsførsel og han fikk stadig økt sin lønn.[2]

Hans karakteristikk av nordlendingen rediger

 
Nordlandsbåter utenfor Svolvær. På slutten av 1700-tallet opplever fiskerallmuen i Nordland en kraftig inntektsvekst fra fisket som fører til nye og flottere vaner. Knagenhjelm og andre embetsfolk var så skeptiske til dette at de vil begrense muligheten for å kunne kjøpe kostbare importerte varer.
Foto: Library of Congress

Knagenhjelm ga i sin tid som amtmann en omfattende beskrivelse av næringsveier og allmuens mentalitet. Det startet med at biskop Marcus Fredrik Bang (1711–1789) hadde vært på visitas nordpå i 1770-årene og beskrev sine inntrykk slik: «Den nordlandske nasjon synest i alminnelighet temmelig å inklinere til lathet, dovenskap og deslike laster som foruten uorden i det moralske, tillike fører størst tap og skader med seg i det huslige. Deres hengivenhet til havet og fiskeriet, er nesten in excessu (overdreven)»[10][13][14]

Bang var ny biskop og hadde fått sine inntrykk på kun én visitasreise i Nordland. På denne reisen hadde han kun hatt korte opphold på prestegårdene, slik at det neppe var egne observasjoner som lå til grunn. Dermed var det meninger og oppfatninger mottatt fra mange hold om landsdelen og innbyggerne han overbrakte.[15] Historikere har forsøkt å forklare at embetsfolk i denne tiden oppfattet befolkningen i Nord-Norge som dovne med at de generelt nedvurderte fisket. Til tross for alt slitet på fiskebåtene ble dette sett på mer som hasardspill enn arbeid. Imidlertid hadde prisen på rundfisk i årene før den tiden Bang var på visitas steget med rundt 500 %. Prisen var da kommet opp i 1,5 riksdaler for en våg (18 kg) fisk.[10][13]

Rentekammeret i København henvendte seg til Knagenhjelm i desember 1775 for å få hans syn på biskopens beskrivelse. Han ble bedt om å komme med en vurdering av manglene, i tillegg til å foreslå forbedringer. Svaret han ga kom etter grundige undersøkelser og vurderinger. Han sendte sitt svar først i mars 1778 i et Pro Memoria på 36 sider. Han fremholdt der blant annet at[15] «Lathet og dovenskap er forherskende feil uti nogle egne, dog kan eller bør den ikke være en almindelig nasjons feil, ti ialmindelighet gis i de tvende søndre fogderier, Helgelands og Saltens som utgjør den største del av amtet, især tillands og i fjordene for det meste hurtige og i arbeidet idelig beskjeftigede folk […] Derimot ute ved havsiden er lathet og dovenskap mer, ja fast ganske almindelig. Der er lathet for de allerfleste forbunden med jordbrukets forsømmelse, med fattigdom, med usunnhet, og der er folkemengden størst. Årsaken til sådan der befindede dorskhet er formentlig først den der idelig vedvarende tykke, tåkede og fuktige luft der forårsaker skorbutiske væsker og et tykt slimaktig blod […]»[10][13][14]

Han mente at i kyststrøkene hadde klima, levemåte og et kosthold først og fremst bestående av fisk, ført til dovenskap som igjen ga stor fattigdom. Den store interessen for fiske tok mye av tiden, og den øvrige tiden brukte allmuen til å sove. Derimot mente han at oppdyrking og arbeid med jorden ville fordrive skjørbuk og det tykke, slimete, blodet. I neste omgang ville sunnere mat gi bedre kraft i allmuens legemer. På reiser hadde han sett at det fantes store, jevne, frodige, marker egnet til åkerbruk, men som ingen hadde dyrket opp.[15] Et annet forhold han påpeker var allmuens dårlige forstand på å utnytte husdyrgjødsel. I Lofoten og Vesterålen så han at gjødselen bare ble liggende i hauger like store som husene. I andre tilfeller ble fjøsene lagt nært ved en elv slik at møkken kunne skylles bort og renne ut i havet.[16]

Knagenhjelm foreslo at om ikke allmuen ville skikke seg, fikk lovgivningen ta hånd om dem. Handelen burde bare «bestå av grove lerreter og klæde, vadmel, fiskeredskaper, forarbeidet jern til bondens bruk, samt andre grove og durable varer, der såvel passer sig på bøndernes arbeide som og er tålelig og nødvendig for dem å bli forsynt med. Derimot bød de (borgere og gjestgiverne) ikke føre eller ha i deres kramboder oplagt og selge fløieler, damasker, nogenslags silketøi, fine stoffer, sirser, fine lerreter, kammerduk, silketørklær, silkebånd eller kniplinger under sådanne varers konfiskasjon […] på det almuen ikke skal forledes til derpå å forøde sin velferd». Folk hadde nemlig de siste årene fått råd til å kjøpe slike finere stoffer. Flottheten var en følge av den gunstige økonomiske utviklingen på siste halvdel av 1700-tallet, slik at allmuen fikk nye vaner. Mange embetsmenn var skeptiske til utviklingen.[10][13][14] For øvrig var det en gjengs medisinsk teori på amtmannens tid at sykdom skyldtes ubalanse mellom kroppens væsker.[15]

Historikere peker på at i Nordland og Troms var slått og fôrsanking en krevende aktivitet som hele familien deltok på. Til tross for at utmarkslåtter ofte måtte drives langt unna gårdene og bruk av mye tilleggsfôr var nødvendig, greide folk nordpå å holde en husdyrproduksjon på omtrent landsgjennomsnitt. Husdyrhold var kvinnearbeid, og mye av ansvaret for familienes overlevelse lå på kvinnene. I datidens kombinasjonsdrift var husdyrhold den sikreste næringen, for åkerbruket kunne slå feil og fisket var sjansebetont.[17]

Skolevesenet forsøkes forbedret rediger

 
Den lille katekisme var sentralt i undervisningen av barn og unge i 1700-tallets allmueskole.

Knagenhjelm var involvert i forbedring av skolevesenet i Nordland. Bakgrunnen var at biskop Bang skrev et brev datert 20. mai 1775 til amtmannen der det heter seg: «Den af de betydeligste Mangler som ieg paa mine Omreiser her igjennom Landet med bedrøvelse har erfahret er Ungdommens slette Kundskap som en følge af Skole-Væsenets tilstand, det ieg paa alle Stæder, har fundet ganske forfalden...»[18] Biskopen mener at en forbedring må komme istand fra det offentlige, og han henviser til en forordning av 1739: «Om Skolerne paa Landet og hvad Klokkerne og Skoleholderne maa nyde», kjent som allmueskoleloven av 1739. Denne var så omfattende og kostbar å gjennomføre, at den ikke en gang ble forsøkt satt ut i livet. Regjeringen sendte noen år senere ut «Plakaten av 5. mai 1741 angaaende Skolerne paa Landet i Norge.» Loven la opp til at det skulle være opp til presten og prestegjeldet hvordan skolen skulle organiseres. I korte trekk skulle spesielt egnede menn av allmuen beskikkes til skolemestre. Klokkeren skulle ha hovedansvaret for undervisningen, mens presten har ansvaret for det administrative.[19]

Amtmannen og prost Peder Heiberg Fabricius (1729—90) i Bodø la sammen ned mye arbeid i siste del av 1770-årene for å få utarbeidet en forordning for skolevesenet i Nordland. Noen av reglene for skoleordningen var at «sognepresten utvelger til skolemestre de av bøndene som er vant med bondekost, har grundig kunnskap i de guddommelige sannheter, har et øvet sinn, en uforfalsket Gudsfrykt og et kristent levnet […].» Videre stod det at skolemestrene de skulle holde manntall over sognebarna, lære dem å lese og god stavelse, samt delta i konfirmasjonsundervisningen sammen med presten. Dessuten måtte de ikke befatte seg med omfattende gårdsbruk. Imidlertid var det rundt om i distriktene store problemer med finansieringen. Selv om embetsfolkene ønsket at skolemestrene skulle lønnes godt, samt at det skulle bygges skolehus, lyktes en ikke med å få til dette. Generelt hadde skolemestrene en tarvelig tilværelse der de var langt nede på rangstigen. Et annet problem var kravet i punkt 8 i fundansen: «Intet Barn maa antages i Skolen, uden det først hjemme har lært at kjenne bokstaverne, eller at legge sammen […]» som de fleste foreldre av allmuen ikke kunne innfri.[20]

Regulering av brennevinsomsetningen rediger

På midten av 1700-tallet så myndighetene med stor uro på tiltakende fyll som resultat av stor og uregulert brennevinsomsetning. Svært ofte var det jekteskippere som solgte brennevin i store mengder, spesielt under lofotfisket. Mange embetsmenn var mer positivt innstilt til at gjestgiveriene skulle ha rettighet til å selge brennevin, men på grunn av motstridende signaler fra embetsmennene rundt om i Norge ble det utstedt bare noen få bevillinger for gjestgiverier i amtet: Kabelvåg i 1762, Halsøy i Vefsn, Troberg i Tjøtta og Brønnøy i 1763. Flere mente at salg av brennevin bare hos gjestgiverne ville begrense fyll og uorden. Knagenhjelm var sterk tilhenger av kontrollert salg bare hos disse. I 1773 utstedet han en «foranstaltning» som kun tillot at gjestgiverne fikk selge brennevin. Men gjestgiverne skulle heller ikke få lov til å reise rundt til markeder og kirkesteder for å selge brennevin. Sommeren 1777 ble det aksjonert mot borgere som solgte brennevin på markedene i Brønnøy og Dønna, der det ble utstedt store bøter til de som stod for uregulert salg. Amtmannen fikk også ansatt en egen betjent for å overvåke brennevinsomsetningen på Helgeland.[21]

 
Grøtøy handelssted var det første og største handelsstedet i Nordland. Først ble gjestgiverier opprettet for å begrense brennevinssalget, senere fant myndighetene ut at disse handelshusene kunne avhjelpe nød og fattigdom når fiskeriene slo feil.

I 1774 fantes det 22 gjestgiversteder i Nordland amt, der nesten halvparten var på Helgeland. Knagenhjelm utarbeidet en oversikt over steder som kunne egne seg for gjestgiveri. Myndighetene fikk øynene opp for en annen positiv virkning av gjestgivernes virksomhet: Etter en periode med nød på grunn av feilslåtte avlinger og manglende forsyninger sørfra, oppdaget de nytten med bondehandelen som gjestgiverne fikk i stand. Historikeren Nils A. Ytreberg skrev i 1942 at myndighetene på denne tiden gikk inn for en politikk der det ble skapt en privilegert handelsstand nordpå.[22] Den som først fikk bevilling var Arent Schøning (1781–1848) som drev Grøtøy handelssted, og mange fulgte etter. I 1800 fantes det hele 37 gjestgivere på Helgeland, 40 i Salten og 60 i Lofoten og Vesterålen.[21]

Den store linesaken rediger

Utdypende artikkel: Den store linesaken. Se også: Lofotfiskets historie

 
Illustrasjon av line, med båt som legger den ut i havet. På hver krok er det agn og etter at den har stått en tid kan det være fisk på omtrent alle krokene.
Oscar Bos (grafikk)

Konfliktene rundt linefisket hadde startet på 1600-tallet. Årsaken var introduksjon av linebruk. Liner var kostbare, men effektive, mens allmuen ikke hadde råd til annet enn jukse, altså håndsnøre med krok og agn. Derimot hadde fiskere som stod godt i det, eller som ikke deltok i lofotfiske, men bekostet egne båtlag, råd til linebruk. Da saken kom opp for lensherre Frants Kaas (født rundt 1579 og død rundt 1638) i 1627 så han seg nødt til å imøtekomme allmuens motstand mot line, og satte dermed forbud mot redskapen. Saken var imidlertid ikke løst, og var stridstema som lensherrer og amtmenn måtte forsøke å håndtere i de neste påfølgende 200 år.[23] Denne konflikten er kjent som den store linesaken.

Et nytt omfattende regelverk for lofotfisket ble lagt frem av Knagenhjelm i 1772. For å gi like konkurranseforhold ble det satt ned forbud mot nye og kostbare fangstmetoder som line. På grunn av den store oppgangstiden i fiskeriene i siste del av 1700-tallet, var det mange som hadde fått råd til linebruk. Blant fiskerallmuen var det fortsatt ønske om regulering. Det kom til konfrontasjoner, og myndighetene i København var usikker på om forbudslinjen var veien å gå. Dermed beordret myndighetene amtmannen om å kartlegge når og hvor de ulike redskapene kunne brukes. Knagenhjelm holdt på sitt, totalforbød line og håndhevet bestemmelsene med hjelp fra sorenskriverne.[21]

Knagenhjelm skrev i 1772 at på lofotfisket burde det brukes redskaper som alle kunne betjene seg av og som ikke førte til uenighet mellom deltakerne. Kostbare redskaper som bare kunne benyttes av noen få burde forbys, fordi det kunne gi tap for andre, og gi uenighet og forargelse på havet. Historikeren Øystein Bottolfsen skrev i 1995 at amtmannens ord om likhet for alle og å ta hensyn til de dårligst stilte, var som om det var sagt av statsminister Einar Gerhardsen 200 år senere.[24]

Etter to år med feilslått Lofotfiske var det i 1774 mange fiskebåter som trosset forbudet og brukte line. Dette fortsatte de neste årene, men amtmannen var streng og dermed ble 145 høvedsmenn som brukte line straffet med kraftige bøter i 1776. I tillegg ble lensmannen i Vågan som hadde ledet an for linefiskerne dømt til straffearbeid.[25] De bøtelagte fiskerne godtok ikke straffen, og sommeren 1776 var det to fiskere som fikk audiens hos kronprinsen i København for å legge frem sine klager. Prinsen viste forståelse for fiskernes ønske om å bruke line under lofotfisket, uten at så mye skjedde. Reglene ble brutt på ny, amtmannen gikk til sak for å håndheve lovene, og enda et nytt sendelag dro til København for å klage.[25]

Amtmannen ga i et brev av 1777 til Danske Kancelli en redegjørelse for de strenge dommene han hadde gitt. Her ga han ingen innrømmelser til de dømte, og slo kategorisk fast at dommene var «aldeles billige, rigtige og retmæssige» og at de var dømt «efter deres Gierningers særskilte Natur.»[26]

Sakene ble anket og verserte i rettssystemet i ti år frem til 1784, da samtlige fiskere ble frikjent. Myndighetene ville etter dette komme alle interesser i møte, dermed ble det bestemt at line kunne brukes i Lofoten etter 4. mars. For å hjelpe fattige fiskere ble det bestemt at staten skulle gi disse line vederlagsfritt. Konfliktene fortsatte imidlertid i flere år, men en ny lov i 1816 medførte mer ordnede forhold.[25]

Avgang som amtmann rediger

Knagenhjelm gikk av som amtmann den 8. juli 1789, men bodde fortsatt på Bodøgård en tid. I 1791 solgte han eiendommen til etterfølgeren Christian Torberg Hegge (1743–1818). Etter det flyttet Knagenhjelm til Bodø hvor han døde i 1796. Han ble begravet i kirkens kor den 14. mars samme år.[2]

Juristen Christen de Knagenhjelm (1756–1815), som var brorsønn av Christen de Knagenhjelm, fikk stilling som fullmektig på Bodøgård i 1780. Han fortsatte i stillingen da onkelen døde, og i 1793 ble han sorenskriver i Salten. Christen de Knagenhjelm ble gift med Boletta Spphia Jersin (1767–1845). I 1796 arvet han Kaupanger Hovedgård og han reiste da sørover med familien. Christen de Knagenhjelm og onkelen hadde i sin tid kjøpt opp flere gårder i Bodø-distriktet, men disse ble etterhvert solgt.[27]

Han døde ugift, og etterlot seg en relativt stor formue på 6900 riksdaler og en jordeiendom i Sogn. Det meste av hans eiendeler ble testamentert til barn av hans syv søsken og en annen, mindre del til sitt tjenerskap, samt fattige i Bodø og i Sogndal prestegjeld.[2][5]

Referanser rediger

  1. ^ a b Eneveldets menn i Norge, side(r) 214[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d e f g h i j k Rasch og Moe 1960, s. 64–67.
  3. ^ Tor Weidling, red. (2000). Eneveldets menn i Norge: sivile sentralorganer og embetsmenn 1660-1814. Riksarkivaren, Oslo: I samarbeid med Messel forl. s. 214. ISBN 8254800650. 
  4. ^ Langballe, Brynjulf. «Joachim Knagenhielm». geneanet.org. Besøkt 14. juli 2023. 
  5. ^ a b c d e f g Timberlid 2017, s. 16–20.
  6. ^ a b c Timberlid 2017, s. 13–16.
  7. ^ Timberlid 2017, s. 11–13.
  8. ^ a b Engesæter, Aage (1988). Sogn og Fjordane fylkeskommune gjennom 150 år. Samlaget. s. 26–29. ISBN 8252130860. 
  9. ^ Thue, Johs. B og Engesæter, Aage. «Sogn og Fjordane fylke – oppretta i 1763». Kulturhistorisk Leksikon. Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane. Besøkt 16. juli 2023. 
  10. ^ a b c d e Coldevin, Axel (1966). Bodø by 1816-1966. Bodø: [s.n.] s. 43-45. 
  11. ^ Coldevin, Axel (1989). Jordegods og storgårder i Nord-Norge. Lokalhistorisk forlag. s. 162–169. ISBN 8274040279. 
  12. ^ Holberg, Eirin og Røskaft, Merete (2015). Nordlands historie 1 – Før 1600 – Håløyriket. 1. Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS. s. 157-158. ISBN 978-82-450-1830-1. 
  13. ^ a b c d Coldevin, Axel (1937). Bodø bys historie. Bodø: Bodø kommune. s. 23-24. 
  14. ^ a b c Nordland. Oslo: Gyldendal. 1976. s. 45. ISBN 8205088306. 
  15. ^ a b c d Bottolfsen 1995, s. 190–191.
  16. ^ Bottolfsen 1995, s. 196.
  17. ^ Bottolfsen 1995, s. 192–195.
  18. ^ Fygle 1991, s. 208.
  19. ^ Fygle 1991, s. 205-206.
  20. ^ Fygle 1991, s. 208-209.
  21. ^ a b c Elstad & Hutchinson 2015, s. 252-253.
  22. ^ Ytreberg, Nils A. (1942). Nordlandske handelssteder. Trondheim: Bruns bokhandels forlag. s. 37-38. ISBN 8270284602. 
  23. ^ Nordgård, O. (1913). Fiskerihistoriske Grundtræk. [Kristiania: Forlaget Norge. s. 38. 
  24. ^ Bottolfsen 1995, s. 205–207.
  25. ^ a b c Elstad & Hutchinson 2015, s. 257-258.
  26. ^ Bottolfsen 1995, s. 210–214.
  27. ^ Gudbrandson, Terje (1992). Gårds- og slektshistorie for Innstranda. xx: Kommunen. ISBN 8274160444. 

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Forgjenger:
 Peter Holm  		Amtmann i Nordlands amt
(1771–1789)
 Etterfølger:
 Christian Torberg Hegge 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Joachim_de_Knagenhjelm&oldid=23746066»