Wikipedia

Joachim de Knagenhielm

Joachim de Knagenhielm (født 29. mai 1727 på Kaupanger, død 16. februar 1796 i Bodø[2]) var en norsk jurist og amtmann. Knagenhielm var første amtmann i Nordre Bergenhus Amt (fra 1919 Sogn og Fjordane) fra 1763 til 1771, og amtmann i Nordland fra 1771 til 1789.[2]

Joachim de Knagenhielm
Joachim de Knagenhielm.jpg
Født29. mai 1727[1]Rediger på Wikidata
KaupangerRediger på Wikidata
Død16. feb. 1796[1]Rediger på Wikidata (68 år)
BodøRediger på Wikidata
Beskjeftigelse JuristRediger på Wikidata
Embete
  • Fylkesmann i Sogn og Fjordane (1763–1771)
  • statsforvalter i Nordland (1771–1789) Rediger på Wikidata
Nasjonalitet NorgeRediger på Wikidata

Knagenhielm tok juridisk embedseksamen i København i 1757, og var sekretær for en kommisjon som behandlet grensene mellom Norge og Sverige. Omkring 1760 ble han fullmektig i Bergenhus Stiftsamt, som den gangen omfattet de senere fylkene Hordaland, Sogn og Fjordane og Sunnmøre.

Knagenhielm var sentral i arbeidet med å skille den nordlige delen av amtet ut som en egen administrativ enhet, og dette skjedde i 1763 med grunnleggelsen av Nordre Bergenhuus Amt.[3]

Amtmann i NordlandRediger

Joachim de Knagenhielm hadde residens på Bodøgård i årene 1771 til 1789 da han var amtmann for Nordlandene. Han hadde fått overdratt amtmannsgården i 1773, og han bodde her til 1791 da han solgte den videre til neste amtmann.[4] Denne gården var kjent for å være svært stor, men amtmennene foretrakk heller å bo sør i landet. Dermed hadde de bare kortvarige opphold i landsdelen de skulle administrere. Knagenhielm var den første siden 1686 som bodde fast i Bodø.[5]

Amtmannens mentalitetsbeskrivelseRediger

 
Nordlandsbåter utenfor Svolvær. På slutten av 1700-tallet opplever fiskerallmuen i Nordland en kraftig inntekstvekst fra fisket som fører til nye og flottere vaner. Knagenhielm og andre embetsfolk var så skeptiske til dette at de vil begrense muligheten for å kunne kjøpe kostbare importerte varer.
Foto: Library of Congress

Knagenhielm er for ettertide blitt husket for en lite flatterende beskrivelse av mentaliteten til allmuen i sitt amt. Det hele startet med at biskop Marcus Fredrik Bang hadde vært på visitas nordpå i 1770-årene og beskrev sine inntrykk slik: «Den nordlandske nasjon synest i alminnelighet temmelig å inklinere til lathet, dovenskap og deslike laster som foruten uorden i det moralske, tillike fører størst tap og skader med seg i det huslige. Deres hengivenhet til havet og fiskeriet, er nesten in excessu[a]» Historikere har forsøkt å forklare at embetsfolk i denne tiden oppfattet befolkningen i Nord-Norge som dovne med at de generelt nedvurderte fisket. Til tross for alt slitet på fiskebåtene ble dette sett på mer som hasardspill, enn arbeid. Imidlertid hadde prisen på rundfisk i årene før den tiden Bang var på visitas steget med rundt 500 %. Prisen var da kommet opp i 1,5 riksdaler for en våg (18 kg) fisk.[4][6][7]

Rentekammeret i København henvender seg til Knagenhielm for å få hans syn på biskopens beskrivelse. Amtmannen kommer da med denne vurderingen: «Lathet og dovenskaåe er forherskende feil uti nogle egne, dog kan eller bør den ikke være en almindelig nasjons feil, ti ialmindelighet gis i de tvende søndre fogderier, Helgelands og Saltens som utgjør den største del av amtet, især tillands og i fjordene for det meste hurtige og i arbeidet idelig beskjeftigede folk...Derimot ute ved havsiden er lathet og dovenskap mer, ja fast ganske almindelig. Der er lathet for de allerfleste forbunden med jordbrukets forsømmelse, med fattigdom, med usundhet, og der er folkemengden størst. Årsaken til sådan der befindede dorskethet er formentlig først den der idelig vedvarende tykke, tåkede og fuktige luft der forårsaker skorbutiske væsker[b] og et tykt slimaktig blod...» Knagenhielm foreslo at om ikke allmuen ville skikke seg, fikk lovgivningen ta hånd om dem. Handelen burde bare «bestå av grove lerreter og klæde, vadmel, fiskeredskaper, forarbeidet jern til bondens bruk, samt andre grove og durable varer, der såvel passer sig på døndernes arbeide som og er tålelig og nødvendig for dem å bli forsynt med. Derimot bød de (borgere og gjestgiverne) ikke føre eller ha i deres kramboder oplagt og selge fløieler, damasker, nogenslags silketøi, fine stoffer, sirser, fine lerreter, kammerduk, silketørklær, silkebånd eller kniplinger under sådanne varers konfiskasjon...på det almuen ikke skal forledes til derpå å forøde sin velferd». Allmuen hadde nemlig de siste årene fått råd til å kjøpe slike fine stoffer. Flottheten var en følge av den gunstige økonomiske utviklingen på siste halvdel av 1700-tallet, slik at folk fikk nye vaner. Mange enbetsmenn var skeptiske til utviklingen.[4][6][7]

Skolevesenet forsøkes forbedretRediger

 
Den lille katekisme var sentralt i undervisningen av barn og unge i 1700-tallets allmueskole.

Amtmann Knagenhielm var involvert i forbedring av skolevesen i Nordland. Bakgrunnen var at biskop Bang skrev et brev datert 20. mai 1775 til amtmannen der det heter seg: «Den af de betydeligste Mangler som ieg paa mine Omreiser her igjennom Landet med bedrøvelse har erfahret er Ungdommens slette Kundskap som en følge af Skole-Væsenets tilstand, det ieg paa alle Stæder, har fundet ganske forfalden...»[8] Biskopen mener at en forbedring må komme istand fra det offentlige, og han henviser til en forordning av 1739: «Om Skolerne paa Landet og hvad Klokkerne og Skoleholderne maa nyde.», kjent som almueskoleloven av 1739. Denne var så omfattende og kostbar å gjennomføre, at den ikke en gang ble forsøkt satt ut i livet. Regjeringen sendte noen år senere ut «Plakaten av 5. mai 1741 angaaende Skolerne paa Landet i Norge.» Loven la opp til at det skulle være opp til presten og prestegjeldet hvordan skolen skulle organiseres. I korte trekk skulle spesielt egnede menn av allmuen beskikkes til skolemestre. Klokkeren skulle ha hovedansvaret for undervisningen, mens presten har ansvaret for det administrative.[9]

Amtmannen og prost Fabricius i Bodø legger sammen ned mye arbeid i siste del av 1770-årene for å få utarbeidet en skolefundans[c]. Imidlertid er det rundt om i distriktene store problemer med finansieringen, blant annet skal skolemestrene lønnes godt, samt at det skal bygges skolehus. Generelt hadde skolemestrene en tarvelig tilværelse der de var langt nede på rangstigen. Et annet problem er kravet i punkt 8 i fundansen: «Intet Barn maa antages i Skolen, uden det først hjemme har lært at kjenne bokstaverne, eller at legge sammen...» som de fleste foreldre av allmuen ikke kan innfri.[10]

Regulering av brennevinsomsetningenRediger

På midten av 1700-tallet så myndighetene med stor uro på tiltakende fyll som resultat av stor og uregulert brennevinsomsetning. Svært ofte var det jekteskippere som solgte brennevin i store mengder, spesielt under Lofotfisket. Mange embetsmenn var mer positivt innstilt til at gjestgiveriene skulle ha rettighet til å selge brennevin, men på grunn av motstridende signaler fra embetsmennene rundt om i Norge ble det utsted bare noen få bevillinger for gjestgiverier i amtet: Kabelvåg i 1762, Halsøy i Vefsn, Troberg i Tjøtta og Brønnøy i 1763. Flere mente at salg av brennevin bare hos gjestgiverne ville begrense fyll og uorden. Knagenhielm var sterk tilhenger av kontrollert salg bare hos disse. I 1773 utstedet han en «foranstaltning» som kun tillot at gjestgiverne fikk selge brennevin. Men gjestgiverne skulle heller ikke få lov til å reise rundt til markeder og kirkesteder for å selge brennevin. Sommeren 1777 ble det aksjonert mot borgere som solgte brennevin på markedene i Brønnøy og Dønna, der det ble utstedt store bøter til de som stod for uregulert salg. Amtmannen fikk også ansatt en egen betjent for å overvåke brennevinsomsetningen på Helgeland.[11]

 
Grøtøy handelssted var det første og største handelsstedet i Nordland. Først ble gjestgiverier opprettet for å begrense brennevinssalget, senere fant myndighetene ut at disse handelshusene kunne avhjelpe nød og fattigdom når fiskeriene slo feil.

I 1774 fantes det 22 gjestgiversteder i Nordland amt, der nesten halvparten var på Helgeland. Knagenhielm utarbeidet en oversikt over steder som kunne egne seg for gjestgiveri. Nå fikk myndighetene øynene opp for en annen positiv virkning av gjestgivernes virksomhet: Etter en periode med nød på grunn av feilslåtte avlinger og manglende forsyninger sørfra, oppdaget de nytten med bondehandelen som gjestgiverne fikk i stand. Historikeren Nils A. Ytreberg mente at myndighetene i denne tiden gikk inn for en politikk der det ble skapt en privilegert handelsstand nordpå. Den som først fikk bevilling var Arent Schøning som drev Grøtøy handelssted, og mange fulgte etter. I 1800 fantes det hele 37 gjestgivere på Helgeland, 40 i Salten og 60 i Lofoten og Vesterålen.[11]

Den store linesakenRediger

Et nytt omfattende regelverk for Lofotfisket ble lagt frem av Knagenhielm i 1772. I dette var det omfattende beskrivelse av hvilke fiskeredskaper og agn som var lovlige. Det tradisjonelle redskapet hadde vært jukse, altså snøre med krok og agn. Men det mer effektive linefiske krevde større investeringer, og for å gi like konkurranseforhold var det satt ned forbud mot nye og kostbare fangstmetoder. På grunn av den store oppgangstiden i fiskeriene i siste del av 1700-tallet, var det mange som hadde fått råd til linebruk. Blant fiskerallmuen var det mange som ville ha fortsatt regulering, men ikke så strengt som det nye regelverket av 1772, som totalt forbød linefiske. Det kom til konfrontasjoner, og myndighetene i København var usikker på om forbudslinjen var veien å gå. Dermed beordret myndighetene amtmannen om å kartlegge når og hvor de ulike redskapene kunne brukes. Amtmannen hold på sitt og den nye loven ble nøye håndhevet av sorenskriverne.[11] Denne konflikten er kjent som Den store linesaken.

Etter to år med feilslått Lofotfiske var det i 1774 mange fiskebåter som trosset forbudet og brukte line. Dette fortsatte de neste årene, men myndighetene var strenge, dermed ble 145 høvedsmenn som bruket line straffet med store bøter i 1776. I tillegg ble lensmannen i Vågan som hadde ledet an for linefiskerne dømt til straffearbeid. Samtidig truet væreieren i Vågan med at fiskere som ikke bruket line skulle bli kastet ut fra rorbuene.[12]

Fiskerne godtok ikke straffen, og sommeren 1776 var det to fiskere som fikk audiens hos kronprinsen i København for å legge frem sin klage. Prinsen viste forståelse for fiskernes ønske om å bruke line under Lofotfisket, uten at så mye skjedde. Reglene ble brutt på ny, amtmannen gikk til sak for å håndheve lovene, og enda et nytt sendelag dro til København for å klage til kronprinsen. Sakene ble anket og verserte i rettssystemet i ti år frem til 1784, da samtlige fiskere ble frikjent. Myndighetene ville nå komme alle interesser i møte, dermed ble det bestemt at line kunne brukes i Lofoten etter 4. mars, samt at garnbruk kunne brukes i Raftsundet. For å hjelpe fattige fiskere ble det bestemt at staten skulle gi disse line. Dermed ble 18 000 angler og 670 kg hamp sendt til Bodø for å forsyne fiskerallmuen. Konfliktene fortsatte imidlertid i flere år, men en ny lov i 1816 medførte mer ordnede forhold.[12]

NoterRediger

Type numrering
  1. ^ overdreven
  2. ^ skjørbuk
  3. ^ forordning

ReferanserRediger

  1. ^ a b Eneveldets menn i Norge, side(r) 214[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Tor Weidling, red. (2000). Eneveldets menn i Norge: sivile sentralorganer og embetsmenn 1660-1814. Riksarkivaren, Oslo: I samarbeid med Messel forl. s. 214. ISBN 8254800650. 
  3. ^ Thue, Johs. B og Engesæter, Aage. «Sogn og Fjordane fylke - oppretta i 1763». Kulturhistorisk Leksikon. Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 24. mars 2016. 
  4. ^ a b c Coldevin, Axel (1966). Bodø by 1816-1966. Bodø: [s.n.] s. 43-45. 
  5. ^ Holberg, Eirin og Røskaft, Merete (2015). Nordlands historie 1 – Før 1600 – Håløyriket. 1. Fagbokforlaget Vigmostad & Bjørke AS. s. 157-158. ISBN 978-82-450-1830-1. 
  6. ^ a b Coldevin, Axel (1937). Bodø bys historie. Bodø: Bodø kommune. s. 23-24. 
  7. ^ a b Nordland. Oslo: Gyldendal. 1976. s. 45. ISBN 8205088306. 
  8. ^ Fygle, Svein (1991). Steigen bygdebok. [Leinesfjord]: Steigen kommune. s. 208. ISBN 8274160290. 
  9. ^ Fygle, Svein (1991). Steigen bygdebok. [Leinesfjord]: Steigen kommune. s. 205-206. ISBN 8274160290. 
  10. ^ Fygle, Svein (1991). Steigen bygdebok. [Leinesfjord]: Steigen kommune. s. 208-209. ISBN 8274160290. 
  11. ^ a b c Elstad, Åsa og Hutchinson, Alna (2015). Nielssen, Alf Ragnar, red. Nordlands historie 1600-1900 – I amtmandens dager. 2. Vigmostad & Bjørke. s. 252-253. ISBN 978-82-450-1831-8. 
  12. ^ a b Elstad, Åsa og Hutchinson, Alna (2015). Nielssen, Alf Ragnar, red. Nordlands historie 1600-1900 – I amtmandens dager. 2. Vigmostad & Bjørke. s. 257-258. ISBN 978-82-450-1831-8. 
Forgjenger:
 Ingen  		Amtmann i Nordre Bergenhus amt
(1763–1771)
 Etterfølger:
 Magnus Theiste 
Forgjenger:
 Peter Holm  		Amtmann i Nordlands amt
(1771–1789)
 Etterfølger:
 Christian Torberg Hegge 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Joachim_de_Knagenhielm&oldid=22789590»