Åpne hovedmenyen

BakgrunnRediger

Peiper var fra en familie innen dannelsesborgerskapet i Schlesien. Faren, hauptmann Waldemar Peiper i Den keiserlige hæren, hadde tjenestegjort under erobringen av Tysk Østafrika.[2] Faren ble dekorert i 1904, og ble såret flere gangen, samt smittet av malaria. Da første verdenskrig brøt ut, vendte faren tilbake til aktiv tjeneste, og ble sendt til Tyrkia, men hjerteproblemer som følge av malaria gjorde at han ble dimittert allerede i 1915. Faren sluttet seg etter krigen til frikorps i Schlesien og tok del i å slå ned oppstanden i Øvre Schlesien 1919–1921.[3]

Joachim Peiper gjennomførte en normal skolegang ved Goethe Oberrealschule, men fikk ikke gode nok karakterer til å komme inn på universitet eller teknisk høyskole[2] I 1926 gikk han sammen med broren Horst inn i speiderbevegelsen, og det var her han fattet interesse for en militær karriere.[4]

Karriere i SSRediger

Inn i nasjonalsosialistiske organisasjonerRediger

På Peipers 18-årsdag ble Adolf Hitler utnevnt til rikskansler, og samme året gikk han sammen med broren Horst inn i Hitlerjugend, før dette ble obligatorisk.[2][5] Han ønsket å bli tatt opp i kavaleri-divisjonen Reiterregiment 4 («Rytterregiment 4») i Reichswehr, og for å få kunnskap om hester fulgte han rådet fra familievennen, general Walter von Reichenau,[6] og gikk 12. oktober 1933 inn i 7. SS Reiterstandarte.[7] 23. januar 1934 ble han utnevnt til SS-Mann med SS-nummer 132 496.[8] Under de 6. rikspartidagene i Nürnberg i 1934, Rikspartidag for enhet og styrke, ble han utnevnt til SS-Sturmmann. Samme år ble Heinrich Himmler oppmerksom på ham, og overtalte han til å slutte seg til SS-Verfügungstruppe.[7] Han skrev i sin rapport for 1935: «Som følge av en personlig formaning fra Reichsführer-SS, Himmler, har jeg besluttet å arbeide for en karriere som en aktiv, høyere SS-offiser».[8] Peiper ble imidlertid aldri medlem av NSDAP[1] og den offisielle listen over alle offiserer av midlere og høyere grad, SS-Dienstalterslisten, nevner ikke Peiper.[9]

Militær utdannelseRediger

Noen måneder senere vurderte Peiper å slutte skolen før de avsluttende eksamenene.[10] I januar 1935 ble han sendt til en leir for Hitlerjugend, SA og SS-medlemmer ved Jüterbog, i tilknytning til Tysklands største leir for hæren og artilleriskole. Peiper sluttet seg til et kurs som hadde begynt i november året før, tydeligvis med assistanse fra Himmler og Sepp Dietrich.[10] Etter gjennomført kurs ble han utnevnt til SS-Unterscharführer, noe som satte ham i en posisjon for utnevnelse til høyere grader innen SS.[11]

OffiserRediger

 
Fra venstre: Sepp Dietrich, Heinrich Himmler og Peiper i Metz, september 1940

24. april 1935 begynte Peiper på den nyetablerte SS-Junkerschule Bad Tölz i Braunschweig under ledelse av Paul Hausser.[11] Peiper skrev senere at skolens målsetting var opplæring av offiserer til hæren, og ikke til SS-kontorer.[12]

Peiper avla SS-eden i november 1935 og avsluttet utdannelsen ved Junkerschule i januar 1936. I februar og mars samme år fikk han ytterligere utdannelse i Dachau konsentrasjonsleir som ble voktet av SS-Totenkopf-Verbände.[13]

20. april samme år ble han utnevnt til SS-Untersturmführer og etter en kort permisjon meldte han seg til tjeneste ved Leibstandarte-SS Adolf Hitler under Sepp Dietrichs kommando[12] og var den denne fram til juni 1938.[2]

4. juli 1938 ble Peiper utnevnt till en administrativ stilling som adjutant til Heinrich Himmler,[14] under Karl Wolffs kommando.[15] Himmler anså dette for å være en nødvendig erfaring for en lovende offiser som ønsket avansement.[15] Peiper arbeidet på Himmlers forværelse i SS-Hauptamt i Prinz-Albrecht-Straße.

Som en del av Himmlers stab kom han tett innpå en rekke høye SS-offiserer og ble en av Himmlers favorittadjutanter. Peiper tjenestegjorde senere ved Himmlers personlige stab, og fulgte ham blant annet på statsbesøk til Italia.[16]

Andre verdenskrigRediger

 
Peiper med Himmler og offiserer tilknyttet Leibstandarte-SS Adolf Hitler i Hellas i 1941

FronttjenesteRediger

Ved krigsutbruddet og fram til 1941 var han fortsatt Himmlers adjutant, bortsett fra en periode da han hadde felttjeneste under slaget om Frankrike.

Peiper arbeidet seg deretter opp i hierarkiet i sin divisjon Leibstandarte-SS Adolf Hitler og ble 1944 sjef for dets panserregiment.

Han tjenestegjorde på østfronten, hvor han blant annet i februar/mars 1943 deltok i det tredje slaget om Kharkov og senere samme sommer i slaget ved Kursk.

BovesmassakrenRediger

Etter det siste slaget ved Kharkov ble Leibstandarte-SS Adolf Hitler i to måneder satt inn mot partisaner i Italia og i avvæpningen av de italienske styrkene etter at Italia hadde undertegnet våpenhvile med de allierte 8. september 1943. I den lille byen Boves i Piemonte ble 19. september 1943 ble 22 menn drept da de forsøkte å flykte etter at tyske soldater hadde satt fyr på mer enn 350 hus etter at italienske partisaner hadde tatt to av Peipers menn til fange.[17]

MalmedymassakrenRediger

Peiper, som ledet en av de tyske fremrykningene som trengte lengst vestover Ardenneroffensiven i desember 1944, ble mest kjent for sin kommando for de styrker som begikk i Malmedymassakren på over 70 amerikanske krigsfanger. I samme tidsrom foretok hans SS-styrker også en rekke drap på belgisk sivilbefolkning, som for eksempel ved Trois-Ponts og ved Stavelot. Drapene på amerikanske soldater utløste en slik forbitrelse at de amerikanske styrker som senere under kampene i Belgia kom i kontakt med Waffen-SS-soldater, eller med tyske panserstyrker som hadde uniformer som de forvekslet med SS, sjelden eller aldri tok dem til fange men skjøt dem før de rakk å fullføre noen kapitulasjon.

KrigsforbrytersakRediger

Etter krigen ble han stilt for retten i den såkalte Malmédy-prosessen og dømt til døden for krigsforbrytelser. Straffen ble senere omgjort til fengsel på livstid, men han ble likevel løslatt i 1956 etter 11 år i fengsel.

Etter soningRediger

 
Restene etter Peipers hus i Traves i Frankrike

HIAG hadde hjulpet Pipers hustru å få arbeid i nærheten av Landsberg fengsel, mens de arbeidet for at Peiper skulle bli løslatt. En forutsetning for løslatelse var at han kunne dokumentere at han hadde et arbeid. Ved hjelp av tidligere SS-kolleger fikk han en stilling ved hos bilfabrikanten Porsche.[18]

Etter at han ble løslatt fra Landsberg fengsel opprettholdt han kontakten med sine tidligere kolleger i SS, men unngikk å ha åpen kontakt med HIAG[7] og sammenslutningen for mottakere av ridderkorset, men deltok på begravelsene av flere av deres kjente medlemmer, som Kurt Meyer, Sepp Dietrich og Paul Hausser.[14]

I 1972 flyttet Peiper til Traves i departementet Haute-Saône i Frankrike og levde av som oversetter av engelskspråklige bøker om militære emner til tysk under pseudonymet Rainer Buschmann.[19]

Etter å ha mottatt dødstrusler, sendte han sin ektefelle tilbake til Tyskland, men ble selv igjen i Frankrike.

DrapetRediger

Han ble drept natten til 14. juli 1976 etter at boligen hans ble satt fyr på da huset ble angrepet med molotovcocktailer. Det kom til skuddveksling. Peiper avfyte også skudd. I brannruinen fant man hans forkullede lik, med en kule i brystet. Drapet ble aldri oppklart.

ReferanserRediger

  1. ^ a b «List of Nazi SS-Standartenführers» Arkivert 7. november 2012 hos Wayback Machine., besøkt 2. desember 2011
  2. ^ a b c d Weingartner, James J.: Crossroads of Death: The story of the Malmédy Massacre and Trial, University of California Press, april 1979, sidene 21-22, ISBN 978-0520036239
  3. ^ Westemeier, Jens: Joachim Peiper: A Biography of Himmler's SS Commander Schiffer Publications, 2007, ISBN 9780764326592
  4. ^ Westemeier, s. 16
  5. ^ Westemeier, s. 18
  6. ^ Westemeier, s. 19
  7. ^ a b c Agte, Patrick: Jochen Peiper: Commander Panzerregiment Leibstandarte, J.J. Fedorowicz Publishing, Inc., 2000, ISBN 0-921991-46-0.
  8. ^ a b Westemeier, s. 20
  9. ^ Westemeier, s. 35
  10. ^ a b Westemeier, s. 21
  11. ^ a b Westemeier, s. 25
  12. ^ a b Westemeier, s. 28
  13. ^ Westemeier, s. 26
  14. ^ a b Westemeier, sidene 182-186
  15. ^ a b Westemeier, s. 33
  16. ^ Westemeier, s. 37
  17. ^ Westemeier, s. 83
  18. ^ Westemeier, s. 176
  19. ^ Westemeier, s. 185

Eksterne lenkerRediger