Jingtai-keiseren

Zhu Qiyu (kinesisk: 朱祁鈺, født 21. september 1428 i Beijing i Kina, død 14. mars 1457 samme sted) var keiser av Kina under Ming-dynastiet mellom 1449 og 1457, med keisernavnet Jingtai-keiseren 景泰. I Kina går han dessuten under kortformen av sitt posthume navn Jingdi (景帝, Jǐngdì) og sitt såkalte tempelnavn, Daizong (代宗, Dàizōng).

Jingtai-keiseren
Født		21. sep. 1428 Beijing
Død		14. mars 1457 (28 år) Beijing
Beskjeftigelse		Hersker
Embete		Keiser av Kina (Ming-dynastiet, 1449–1457)
Ektefelle		Empress Xiaoyuanjing Empress Hang 唐皇贵妃 李惜儿
Far		Xuande-keiseren
Søsken		Zhengtong-keiseren Princess Changde Princess Yongqing Princess Shunde
Barn		Zhu Jianji Princess Gu'an
Nasjonalitet		Ming-dynastiet
Gravlagt		Ming-dynastiets graver Jingtailing
Jingtai-keiseren på Commons

Liv og virke

Bakgrunn

Han var sønn av Xuande-keiseren og av hans keriserlige hustru Xiao Yi.

Keiser

Han kom til makten etter at hans eldre bror (Zhengtong-keiseren) hadde mislykkes på slagmarken og ble holdt i fangenskap i et år av mongolene. Broren ble løslatt da mongolene fikk vite at en ny keiser var blitt innsatt. Slik sett må det sies at Zhu Qiyus overtakelse ble den direkte grunn til at Zhengtong-keiserne ble løslatt.

Men Jingtai-keiseren betraktet seg videre som rettmessig keiser. I stedet for å tre til side og slippe til sin løslatte eldre bror, lot han brorer fengsle, sammen med hele hans familie. Ogsp tronfølgeren (eller Zhongteng) lot han fengsle (i bevoktet husarrest), og utpekte i stedet sin egen sønn til tronarving. Den tidligere Zhengtong-keiseren innvilget han en provisorisk tittel som «store keiser».

Jingtai-keiseren ble i det meste ledet i sitt styre av den syktige minister Yu Qian. Det var med ham som rådgiver at han styrte landet. Han satte i stand Keiserkanalen, gav Gulelven bedre diker, og fremmet handelsen. Ved dette ble Ming-dynastiets makt styrket.

Fall fra makten, død og begravelse

I 1457 ble han alvorlig syk og svevet i livsfare. Etter at hans sønn rett før hadde dødd under mysteriøse omstendigheter, motsatte han seg å utpeke noen ny arving. I denne situasjon selvutnevnte hans arresterte bror Zhengtong-keiseren til etterfølger, og avsatte sin bror i et palassopprør. Dermed - i 1457 - besteg broren på nytt tronen, denne gangen under navnet Tianshun-keiseren.

Zhu Qiyu døde en måned etterpå. Sannsynligvsi ble han myrdet av sine egne evnukket, etter ordre fra Tianshun-keiseren. Jingtai-keieren ble betraktet som usurpator og ble ikke innrømmet noen ærerik begravelse som keiser. Hans bror lot ham ikke begrave i de keiserlige Ming-gravene nord for Beijing, men utenfor gravområdet.

Han fikk en enkel fyrstegrav; det påbegynte keisermausoleet ble senere benyttet for Taichang-keiseren. Hans posthume navn ble også forkortet til fem skrifttegn, i stedet for de sedvanlige sytten, for å markere hans nedgraderte status.

Litteratur

• Frederick W. Mote: Imperial China 900–1800. Harvard, Cambridge 2003, ISBN 0-674-44515-5
• Ann Paludan: Chronicle of the Chinese Emperors. Thames & Hudson, London 1998, ISBN 0-500-05090-2
• Denis Twitchett, Frederick W. Mote: The Cambridge History of China. Bd 7. The Ming Dynasty 1368–1644. Del 1. University Press, Cambridge 1988, ISBN 0-521-24332-7