Jevgenij Miller (russisk: Евгений Карлович Миллер; født. 25. september 1867, død 11. mai 1939) var en russisk general og en av de fremste lederne for Den hvite armé under den russiske borgerkrig. Han utropte seg i 1917 til generalguvernør i Nord-Russland og ledet de motrevolusjonære styrkene som kjempet der frem til 1920 sammen med de allierte, hovedsakelig britiske soldater. Etter borgerkrigen bodde han i eksil i Frankrike og ledet eksilbevegelsen Den russiske allmilitære union. Han ble bortført av sovjetiske NKVD-agenter i 1937 og torturert og drept i Moskva i 1939.

Jevgenij Miller
Født25. sep. 1867Rediger på Wikidata
Daugavpils[1]
Død11. mai 1939Rediger på Wikidata (71 år)
Moskva[2]
BeskjeftigelsePolitiker, offiser Rediger på Wikidata
Utdannet vedkavaleriskolen Nikolajevskoje
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet
Den russiske republikk
Russian State
Utmerkelser
9 oppføringer
3. klasse av Sankta Annas orden
4. klasse av Sankta Annas orden
2. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen
3. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen
3. klasse av Sankt Vladimirs orden
1. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen
1. klasse av Sankta Annas orden
2. klasse av Sankt Vladimirs orden
Sankt Stanislaus-ordenen

I det russiske keiserdømmet rediger

Miller tilhørte en tysk-baltisk adelsslekt fra Dünaburg i Russland (nå Daugavpils i Latvia) og ble offiser i den russiske hæren. Mellom 1898 og 1907 var han stasjonert som militærattaché ved russiske ambassader i flere europeiske byer, blant annet Roma, Haag og Brussel. Under første verdenskrig ble han sjef for Moskvas militærdistrikt og den 5. russiske armé, og ble forfremmet til generalløytnant.

Den russiske borgerkrig rediger

Under februarrevolusjonen i 1917 ble Miller arrestert av sine egne soldater da han beordret dem til å fjerne røde armbind. Etter oktoberrevolusjonen samme år flyktet han til Arkhangelsk og utropte seg selv til generalguvernør i Nord-Russland. I mai 1919 utnevnte admiral Aleksandr Koltsjak ham til leder for Den hvite armé i regionen. Hans antikommunistiske styrker ble støttet av Trippelententen, hovedsakelig britiske styrker. Etter et mislykket felttog mot Den røde armé langs Nordre Dvina sommeren 1919 trakk britiske styrker seg ut av regionen, og Miller stod alene mot fienden.[trenger referanse]

Flukt og eksil rediger

I februar 1920 seilte general Miller sammen med 800 flyktninger med isbryteren Kuzma Minin[3] fra Arkhangelsk til Tromsø. Blant disse var hans stabssjef Mikhail Fjodorovitsj Kvetsinskij, som slo seg ned på Lillehammer sammen med flere andre flyktninger.[trenger referanse] Miller reiste selv videre til Frankrike, og sammen med storfyrst Nikolaj og general Wrangel fortsatte han antikommunistisk aktivisme fra sitt eksil. Fra 1930 til 1937 var Miller formann for Den russiske allmilitære union.

Bortføring og drap rediger

I september 1937 ble Miller lurt til et hemmelig møtested i Paris av Den russiske allmilitære unions etterretningssjef Nikolai Skoblin, som i virkeligheten var agent for NKVD, under påskudd av å skulle møte representanter for den tyske militære etterretningstjenesten Abwehr. I virkeligheten var «Abwehr-agentene» agenter for NKVD, og de dopet ned Miller og smuglet ham til Russland med et sovjetisk skip som seilte fra Le Havre. Miller hadde hatt mistanker mot Skoblin, og etterlot seg et brev som skulle åpnes i tilfelle han ikke kom tilbake fra møtet.[trenger referanse]

Fransk politi startet en omfattende jakt på de ansvarlige, men Skoblin søkte tilflukt i den sovjetiske ambassaden i Paris og ble smuglet til Barcelona, der det nye kommunistregimet nektet å utlevere ham til Frankrike. Skoblins kone Nadezhda Plevitskaya ble dømt til 20 års fengsel i Frankrike.[4][5]

NKVD førte Miller til Moskva, der han ble torturert og siden skutt etter 19 måneders fangenskap.[6]

Referanser rediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 16. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 1. januar 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ «Russere på overfylt båt flyktet fra revolusjonen. I Norge var mange fiendtlige til flyktninger.». www.aftenposten.no. 25. august 2015. Besøkt 12. september 2023. 
  4. ^ Barmine, Alexander, One Who Survived, New York: G.P. Putnam (1945), s. 232–233
  5. ^ Orlov, Alexander, The March of Time, St. Ermin's Press (2004), ISBN 1-903608-05-8
  6. ^ Pavel Sudoplatov, Special Tasks: The Memoirs of an Unwanted Witness, a Soviet Spymaster, 1994. page 37.

Litteratur rediger

  • Barmine, Alexander, One Who Survived, New York: G.P. Putnam's Sons (1945)
  • Orlov, Alexander, The March of Time, St. Ermin's Press (2004), ISBN 1-903608-05-8
  • Quinlivian, Peter (2006). Forgotten Valour: The Story of Arthur Sullivan VC. Sydney: New Holland. ISBN 978-1-74110-486-8.