Jesse Owens

Jesse Owens
Jesse Owens 1936.jpg
Født12. september 1913[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
OakvilleRediger på Wikidata
Død31. mars 1980[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (66 år)
Tucson[5]Rediger på Wikidata
Gravlagt Oak Woods CemeteryRediger på Wikidata
Utdannet ved Ohio State UniversityRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Sprinter, friidrettsutøverRediger på Wikidata
Parti Det republikanske partiRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
Medlem av Alpha Phi AlphaRediger på Wikidata
Utmerkelser Presidentens frihetsmedalje, Kongressens gullmedalje, Theodore Roosevelt Award (1974), fortjenstkors av 1. klasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstordenRediger på Wikidata
SportFriidrettRediger på Wikidata
Høyde178 centimeter

Jesse Owens i lengdesprang under Sommer-OL i Berlin i 1936

James Cleveland «Jesse» Owens (født 12. september 1913 i Lawrence County, Alabama, død 31. mars 1980 i Tucson, Arizona) var en amerikansk friidrettsutøver. Han ble mest berømt for sin deltakelse i OL i Berlin i 1936, der han med sine fire gullmedaljer ble lekenes store stjerne.

Han vant gull på 100 meter, i lengdesprang, på 200 meter og i 4 × 100 meter stafett. Denne bragden ble kopiert av Carl Lewis i OL 1984 i nøyaktig de samme øvelsene.

Under lekene fikk han avgjørende råd og hjelp av sin tyske motstander, Lutz Long.

Tidlig livRediger

Jesse Owens gikk opprinnelig under navnet J.C. og var yngste av ti barn barn av Henry Cleveland Owens og Mary Emma Fitzgerald. Foreldrene var landarbeidere i Oakville, Alabama. Familien flytta til Cleveland, Ohio under den store migrasjonen av afroamerikanere, for å søke bedre muligheter. Da læreren spurte om navnet hans sa han J.C., men på grunn av den tjukke sørstatsaksenten trodde læreren han sa Jesse, og dermed ble han kjent som Jesse.

Han tok forskjellige jobber i ungdommen, han leverte varer, jobbet med lasting av biler og i et skoverksted. I denne tiden oppdaget han at han hadde et talent for å løpe. Han ga senere treneren Charles Riley som jobbet på skolen han gikk på mye av æren for at han ble idrettsutøver.

OL i 1936Rediger

Owens deltok i sommer-OL i 1936 og ble lekenes største stjerne. Han ble feiret av 110 000 mennesker på Berlins Olympiastadion, og ble enormt populær. Hans deltakelse fikk mye oppmerksomhet fordi han var en svart mann.

I den internasjonale presseomtalen av lekene fikk en hendelse spesielt mye oppmerksomhet. Flere aviser skrev at Hitler hadde nektet å gratulere Owens. Owens selv tok avstand fra denne påstanden ved mange anledninger og uttalte at «Hitler didn't snub me—it was our president who snubbed me».[6][7]

Påstanden har senere blitt beskrevet som en urban myte. Bakgrunnen for myten var at Hitler da han var til stede 2. august 1935 personlig hadde gratulert Hans Woellke, som ble den første tyske gullvinneren på flere tiår i et OL. Han tok personlig imot og gratulerte bare tyske medaljører. Men dagen etter kom grev Baillet Latoru, formann for IOK, og forklarte for Hitler at han brøt mot de internasjonale olympiske reglene ved som leder å gratulere bare tyske vinnerne personlig slik som han gjorde. Han fikk valget om å enten personlig gratulere alle vinnere eller ingen. Hitler valgte dermed å ikke ta imot flere, og fra 3. august gratulerte han dem bare offentlig fra sin tribune.

I sin biografi fra 1970 skrev Owens om myten om manglende gratulasjon:

When I passed the Chancellor he arose, waved his hand at me, and I waved back at him. I think the writers showed bad taste in criticizing the man of the hour in Germany (da jeg passerte kansleren, reiste han seg og vinket, og jeg vinket tilbake. Jeg synes journalistene viste dårlig smak ved å kritisere tidens mann i Tyskland)

Owens uttalte at han ble utsatt for mer rasisme og diskriminering i hjemlandet USA, der afroamerikanere ble nektet like rettigheter og behandlet som annenrangs borgere frem til rundt 1970, og påpekte at ikke bare hadde president Roosevelt nektet å gratulere ham, han måtte også stille seg bakerst på bussen i hjemlandet og ta vareheisen når han besøkte Waldorf-Astoria-hotellet.

When I came back to my native country, after all the stories about Hitler, I couldn't ride in the front of the bus. I had to go to the back door. I couldn't live where I wanted. I wasn't invited to shake hands with Hitler, but I wasn't invited to the White House to shake hands with the President, either

President Roosevelt nektet å invitere Owens til Det hvite hus fordi han var midt i en valgkamp, og ikke ville fornærme rasistiske velgere, særlig i sørstatene hvor afroamerikanere ble systematisk diskriminert og fortsatt utsatt for lynsjinger.

I 2014 uttalte den britiske piloten Eric Brown: «I actually witnessed Hitler shaking hands with Jesse Owens and congratulating him on what he had achieved».[8]

Etter OLRediger

Etter OL inngikk Owens noen sponsoravtaler. Amerikanske idrettsmyndigheter ble rasende, og endte Owens' idrettskarriere. Owens uttalte at han hadde møtt diskriminering og rasisme gjennom hele karrieren, og at han på grunn av denne diskrimineringen hadde vært nødt å forsøke å få et inntektsgrunnlag på andre måter.[9]

I 1976 ble han tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Gerald Ford.

Owens døde av lungekreft.

EttermæleRediger

Etter OL skrev Nordahl Grieg et bitende ironisk dikt om den fargede ‹niggeren› og germanerne

 
Niggeren Owens sprinter,
germanerne stuper sprengt.
Det blonde stadion undres,
og Føreren mørkner strengt.
Men tenk da med trøst på alle
jødiske kvinner og menn
som sprang for livet i gaten
– dem nådde dere igjen!
 

OL-medaljerRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Jesse Owens, biography/Jesse-Owens
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
  3. ^ a b Autorités BnF, James Cleveland Owens, 170796968
  4. ^ a b Store norske leksikon, Jesse Owens, Jesse_Owens
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, 30. des. 2014
  6. ^ «'SNUB' FROM ROOSEVELT». St. Joseph News-Press. October 16, 1936.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  7. ^ Schaap, Jeremy (2007). Triumph: The Untold Story of Jesse Owens and Hitler's Olympics. New York: Houghton Mifflin Harcourt. s. 211. ISBN 978-0-618-68822-7. Besøkt February 8, 2015. «The president didn't even send me a telegram.»  Sjekk datoverdier i |besøksdato= (hjelp)
  8. ^ «BBC Two – Britain's Greatest Pilot: The Extraordinary Story of Captain Winkle Brown (at 05:35 of the documentary)». bbc.co.uk. January 1, 1970.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  9. ^ Entine, Jon (2000). Taboo: Why Black Athletes Dominate Sports and why We are Afraid to Talk about it. PublicAffairs. p. 187.

Eksterne lenkerRediger