Jernbane på Ny-Caledonia

Jernbanen på Ny-Caledonia besto av en smalsporet bane (sporvidde 914 mm eller 3 fot) på 29 kilometer mellom hovedstaden Nouméa og Païta på sørvestkysten av øya Grande-Terre. Planleggingen av banen ble startet allerede i 1884 av de franske koloniherrene med guvernør Pallu de la Barrière i spissen. Linjen var ment å skulle forbinde byene Nouméa og Bourail som ligger omkring 160 km fra hverandre.

Passasjertog på Nouméa stasjon omkring 1905
Restene av et damplokomotiv på forhenværende Païta stasjon.

Byggingen ble ikke påbegynt før 1901, og den første seksjonen på 17 kilometer mellom Nouméa ble og Dumbéa åpnet i 1904. Finansielle problemer gjorde at byggingen videre mot Bourail stoppet opp. I 1908 ytret kullgruveselskapet Société des Charbonnages de Nouvelle-Calédonie ønske om jernbaneforbindelse til gruvene nær Nondoué nord for Dumbéa, og foreslo en forlengelse av banen til Païta. Provinsforsamlingen på Ny-Caledonia godkjente forslaget, og arbeidet med forlengelsen startet i mai 1910. Forlengelsen innebar en ny bro på 79 meter og enda en tunnel (i tillegg til tunnelen på den første baneseksjonen). I januar 1914 åpnet forlengelsen til Païta, men utbruddet av første verdenskrig betød at planer om videre forlengelse av linjen ble skrinlagt for godt.

Trafikkgrunnlaget for banen var magert, og det varme fuktige klimaet tærte på infrastrukturen, noe som drev vedlikeholdskostnadene i været. Jernbanen gikk med underskudd hele tiden, og i 1939 ble det besluttet å legge den ned. Sporet ble imidlertid ikke fjernet, og i 1942 under andre verdenskrig ble banen nok en gang tatt i bruk. Denne gangen var det militære styrker fra USA som trengte transporttjenestene i forbindelse med krigen i Stillehavet. Etter krigens slutt i 1945 ble banen lagt ned for godt, og sporet ble fjernet. I dag finnes bare noen rester av stasjonsplattformer og banetraséen igjen, samt vrakrester av et damplokomotiv (bildet).

Kilder rediger