Jeg elsker den gamle, den vaklende rønne

«Jeg elsker den gamle, den vaklende rønne» er en gammel dansk folkelig vise. Rundt 1920 ble den bearbeidet av Olfert Jespersen, og denne versjonen ble populær etter at revyprimadonna Liva Weel tok den opp på sitt repertoar. Visa er også blitt spredt gjennom skillingstrykk. Alf Prøysen presenterte den i sin visespalte i «Magasinet for alle» i 1956.

Teksten

1.Jeg elsker den gamle, den vaklende rønne
det kjærlige hjem som min barndom meg bød,
der lærte jeg fra jeg begynte å skjønne
at nøysomhet krydrer den fattiges brød.

2.Der vokste jeg opp, og den fattige rønne,
var meg et palass, der var glede og ro,
jeg plukket ved sommer det frodige grønne,
og plantet det i vårt hjemlige bo.

3.Min fattige moder meg skremte og hygget,
jeg var hennes rikdom jeg var hennes skatt,
hun sørget med meg hver gang sorgene trykket
jeg var hennes glede ved dag og ved natt.

4.Hun kjempede for meg så trofast og stille,
vi varmet hinannen når vinden var streng.
Hun talte til meg bare ordene milde,
tok med meg ved sommer på mark og i eng.

5.Og alt hva seg rørte i verden der ute,
vårt hjem var det samme, den fattige vrå,
vi tittede ut av den solbrente rute
og følte oss rike, skjønt vi var så små.

6.Om dagen hun slet, for om aftenen at bringe
meg frukten av slitet, så satt vi og sang,
og sangen svang seg på englenes vinge
jeg husker de sanger så mangen gang.

7.Og siden når sorgene ville meg nage,
fløy tanken om trøst til mitt fattige hjem,
thi hver gang jeg tenkte min barndom tilbake
så minnes jeg hjemmet, det går ei av glem.

8.Jeg elsker dets stråtak, med moset det grønne
dets klinede vegge, dets vinduer små,
jeg elsker den gamle, den vaklende rønne,
men det kan I andre slett ikke forstå.

Kilder

• De gamle visene 3 med Alf Prøysen, Forlaget For Alle, Oslo 1974
• Lystige viser 2, Politikkens forlag, København 1982