Jansenismen

(Omdirigert fra «Jansenisme»)

Jansenismen var en retning innenfor kristen filosofi som tok sitt navn fra sin grunnlegger og fremste eksponent, den flamske teolog Cornelius Jansen (15851638), og ble sentral i 1600-tallets franske kultur. Sentrale skikkelser som teologen Pasquier Quesnel, filosofen Blaise Pascal og forfatteren Jean Racine var knyttet til bevegelsen.[1]

Cornelius Jansen

Jansenismen forfektet en streng fromhet som stod i krass motsetning til offisiell katolisisme og spesielt jesuittenes reservatio mentalis («sinnets forbehold»), der jesuittene gikk god for at man kunne sverge seg ut av en knipe ved å ordlegge seg tvetydig, uten å si fra om at man tolket dette på sin egen måte.[2]

Historikk

rediger

Jansen gikk inn for å gjenopplive en ren, augustinsk lære, og hans posthumt publiserte verk Augustinus (1640) fikk en betydelig innflytelse. I Frankrike ble jansenismen forbundet med nonneklosteret i Port-Royal, der Racine var utdannet, og Pascal virket som lærer. Jansenismen ble fordømt som kjetteri i en rekke pavebuller, fremfor alt fra pavene Innocens 10. og Klemens 11. (Unigenitus); men ettersom Jansen selv var død, og hadde erklært seg lojal mot den katolske kirke, ble han aldri selv anklaget for kjetteri. Den endelige avvisning av jansenismen kom fra pave Pius X, som gikk inn for hyppig, gjerne daglig, kommunion, og anbefalte barnekommunion fra ca. åtteårsalderen.

I Frankrike forsøkte kong Ludvig 14. å sette en stopper for jansenistene som så med harme på livsstilen han tillot ved hoffet. Klosterskolen Port-Royal ble stengt etter en pavebulle i 1660, selv om klosteret ble stående til tidlig 1700-tall, da nok en pavebulle satte sluttstrek for bevegelsen. Det er mulig at forfølgelsen bidro til at jansenismen vant ytterligere innpass i videre kretser.[3] I 1710 ble de siste nonnene og andre beboere fordrevet fra Port-Royal, som deretter ble jevnet med jorden.

Tilhengere av jansenismen flyttet ofte til Nederland, særlig i området rundt Utrecht. Dette kan sees i sammenheng med den gammelkatolske bevegelsen og utviklingen av Utrechtunionen på slutten av 1800-tallet.

Teologi

rediger

Når det ikke finnes noe samtidig portrett av Pascal, skyldes det at jansenistene regnet det som en synd å la seg avbilde.[4] Deres strenge fromhet førte til en hissig polemikk med en jesuittisk gruppering som ble kalt «molinister» etter Luis de Molina. I 1588 utga han et verk om viljens frihet der han hevdet at mennesket gjennom velgjerninger, dvs. ved egen fortjeneste, kunne oppnå «tilstrekkelig nåde», parallelt med «Guds nåde». Dette minnet om den britiske lærde Pelagius' tanker[5] fra ca år 400 om at mennesket på egen hånd kan oppnå soning og frelse ved å handle riktig. Augustin hadde motsagt Pelagius, og Molinas lære utløste en lignende reaksjon fra jansenistene. Ifølge Jansenius avhenger frelse av Guds nåde alene, og Guds veier er så uransakelige at riktige handlinger ikke er noen garanti for evig liv. I dette foregrep han kalvinismens predestinasjonslære som molinistene angrep sterkt i tale og skrift. Pascal engasjerte seg for jansenistenes sak og forfattet en rekke «provinsialbrev» der han påberopte seg Thomas Aquinas' teser i sin kritikk av molinismen. Jesuittene var åpne for å bedømme folks handlinger ut fra de tilstedeværende omstendigheter; Pascal påpekte at i så fall kunne jo en forbryter rettferdiggjøre seg med at selv den verste udåd skjedde i beste hensikt.[6]

Jansenismen la stor vekt på arvesynden, menneskets fortapelse, Guds nådes nødvendighet, og predestinasjon. I jansenistisk tenkning er menneskene født onde, og uten guddommelig hjelp kan det aldri bli godt. Dette betyr at man må være svært omhyggelig med hvilke valg man tar, vært svært from og moralsk rettskaffen, og forberede seg grundig ved bønn og skriftemål før kommunion (og dermed tenderte jansenismen mot svært sjelden mottakelse av nattverdens sakrament). Jansenismens forestilling om predestinasjon er at bare et fåtall, de «utvalgte», er forutbestemt til evig liv.

Referanser

rediger
  1. ^ Hans Sørensen: «Fransk litteratur», Verdens litteraturhistorie bind 4 (s. 192), Cappelens forlag 1972, ISBN 82-574-0065-3
  2. ^ Hans Sørensen: «Fransk litteratur», Verdens litteraturhistorie bind 4 (s. 198)
  3. ^ «Port-Royal»
  4. ^ Hans Sørensen: «Fransk litteratur», Verdens litteraturhistorie bind 4 (s. 194)
  5. ^ Halvorsen, Per Bjørn: «Pelagius - britisk lærd» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 26. juli 2024 fra [1]
  6. ^ Hans Sørensen: «Fransk litteratur», Verdens litteraturhistorie bind 4 (s. 198)

Eksterne lenker

rediger