Wikipedia

Jacques Gaillot

fransk prest

Jacques Jean Edmond Georges Gaillot (født 11. september 1935 i Saint-Dizier i nordøstre Frankrike, død 12. april 2023 i Paris) var en fransk prelat. Han var mellom 1982 og 1995 katolsk biskop av Évreux, men ble fjernet fra dette embede.

Jacques Gaillot
FødtJacques Jean Edmond Georges Gaillot
11. sep. 1935[1][2][3]Rediger på Wikidata
Saint-Dizier (Haute-Marne)[2]
Død12. apr. 2023[4][5][2]Rediger på Wikidata (87 år)
BeskjeftigelseMenneskerettsaktivist, skribent, katolsk prest (1961–), katolsk biskop (1982–), diakon (1961–) Rediger på Wikidata
Embete
NasjonalitetFrankrike
Medlem avDroits devant !!
Jacques Gaillot på Commons

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Allerede i tenårene hadde Gaillot en lengsel etter å bli prest. Etter gymnasiet påbegynte han sine prestestudier ved seminaret i Langres. Mellom 1957 og 1959 avtjente Gaillot sin obligatoriske verneplikt; han var postert i Algerie under dette lands selvstendighetskrig.[trenger referanse]

I 1960 dro han til Roma for å der fullbyrde sine studier.[trenger referanse]

Prest rediger

Han ble presteviet den 18. mars 1961. Han bedrev fordypende studier i liturgi i Paris, mens han foreleste ved seminaret i Châlons-en-Champagne. Fra 1965 virket han som professor i Reims, og han var ivrig med å gjennomføre Andre Vatikankonsils reformer.[trenger referanse]

Gaillot ble i 1977 til generalvikar for bispedømmet Langres.

Biskop av Évreux rediger

Den 5. mai 1982 ble han utnevnt til biskop av Évreux, og ble bispeviet den 20. juni samme år av biskop Léon Aimé Taverdet av Langres, assistert av biskop Jean-Félix-Albert-Marie Vilnet av Saint-Dié og erkebiskop Joseph Marie Louis Duval av Rouen.[trenger referanse]

Biskop Jacques Gaillot engasjerte seg offentlig for forskjellige personer og tematikker:[6]

  • I 1983 støttet han i Évreux i retten en ung mann som hadde nektet militærtjeneste av samvittighetsgrunner.
  • På de franske biskopes årlige bispekonferanse i oktober 1983 stemte han sammen med én annen biskop mot en tekst omhandende atomvåpen og avskrekking.
  • I 1985 sympatiserte han mot det palestinske opprør i områder okkupert av Israel, og møtte den palestinske leder Yassir Arafat i Tunis.
  • Han deltok på et ekstraordinært møte i FN om temaet avrustning.
  • I juli 1987 besøkte han en ung antiapartheidaktivist fra Évreux som var blitt dømt der til fire års fengsel.
  • 1989 deltok han ved translasjonen av Henri Grégoires levninger til det parisiske Panthéon; Grégoire var konstitusjonell biskop of en sentral person i flere faser av den franske revolusjon. som
  • I november 1988 gikk han på den franske bispekonferanses møte i Lourdes inn for prestevielse av gifte menn.
  • Også i 1988 velsignet han en homoseksuell forbindelse i en «velkomstgudstjeneste», etter at det AIDS-dødssyke paret hadde bedt ham om dette.
  • I 1989 bestemte den franske bispekonferanse seg etter en avstemning for å refse Gaillot etter at han gav et intervju med publikasjonen Lui, en publikasjon kjent for sitt eksplisitte seksuelle innhold. Han gav også intevjuer til ledende gay-magasiner og kritiserte sine kolleger i bispekollegiet for å være inkompetente til å vurdere homofile og lesbiskes situasjon. Gaillot tilbød seg å tre tilbake, men Vatikanet svarte ikke.[7]
  • Henimot slutten av 1989 undertegnet han som en forsonende gest et løfte om «lydighet og «beredvillighet» overfor den pavelige myndighet. En uke etter fremstod Gaillot på fjernsyn og talte om «den interne debatts dårlige kår i Kirken» og uttrykte skuffelse over de uteblevne fremskritt i årene etter Andre vatikankonsil.[7]
  • I oktober 1989 engasjerte han seg på en reise sammen med fredsbevegelsen i Fransk Polynesia for stans av atomvåpenforsøk.
  • I 1991 offentliggjorde han et åpent brev til dem som preker mot krig men lar andre føre dem, hvori han gikk i mot Golfkrigen og mot økonomisk blokkade rettet mot Irak.
  • Han gjennomførte en treårig bispedømmesynode og skrev et dusin bøker. Boken Coup de gueule contre l’exclusion var en skarp protest mot innvandringslovgivningen innført etter initiativ av innenriksminister Charles Pasqua. Dette ble senere angitt i Vatikanet som en hovedgrunn for at han måtte slutte som biskop av Evreux.

Den 13. januar 1995 ble biskop Gaillot blant annet etter påtrykk fra den franske regjering, og især fra innenriksminister Charles Pasqua, løst av pave Johannes Paul II fra embedet som biskop av Évreux, og gitt titulærbispedømmet Partenia. Om lag 50.000 katolikker fra hele Frankrike kom tilreisende med 300 busser og tre ekstratog til hans avskjedsgudstjeneste i Évreux.[8]

Etter avsettelsen rediger

Etter å ha forlatt bisperesidensen i Evreux flyttet Gaillot direkte inn med husokkupanter i Paris' beryktede Rue du Dragon. Han engasjerte seg uttrettelig for husløse og for samfunnets utstøtte. Han opprettet en webside, kalt Parenia etter hans nye teoretiske bispestol, der han publiserte informasjon om sine aktiviteter og initiativer. Han kunne nå vie enda mer tid og energi på anti-krigs-protester og ble av mange betraktet som på venstrefløy innen den sosialistiske leir.

I 1995 kunne han reise til en Call to Action-konferanse i Detroit som en av hovedtalerne der. Blant andre kontroversielle katolske teologer som holdt taler og seminarer der var professor Hans Küng og biskop Thomas Gumbleton.[9] Han rakk også samme år å engasjere seg protester mot de franske atomvåpentestene i Mururoaatollen i Tuamotu-øygruppen i Fransk Polynesia. Gaillot var med en flåte med protestskip; han selv på Greenpeacefartøyet Rainbow Warrior. Han ble snart fjernet fra skipet av franske marinecommandos, idet Rainbow Warrior hadde trengt inn i eksklusjonssonen, og ble eskortert tilbake til atollen.[10]

To ganger forbød andre biskoper Gaillot å fremtre som taler innen deres bispedømmer. I 2000 forbød pave Johannes Paul II paul ham fra å delte på en konferanse i Roma om religion og homoseksuelle.[11] Kardinal Joachim Meisner av Köln forbød Gaillot fra å fremtre på et evenement under World Youth Day i 2004; han skulle ha tale i Bonn.[12]

I 2004 møtte biskop Gaillot Maryam Rajavi, en kontroversiell iransk politisk aktivist. Gaillot kritiserte enhelte ekstreme religiøse ledere i Iran, og Rajavi takket ham offentlig for en effektiv støtte og oppmuntring til den iranske motstandsbevegelse.[13]

Gaillot gjorde seg i sitt hjemland også velkjent for engasjement for en rekke kampsaker.

Den 1. september 2015 fikk Gaillot privataudiens hos pave Frans.[14]

Episkopalgenealogi rediger

Hans episkopalgenealogi er:

Utmerkelser rediger

Gaillot fikk Herbert Haag-prisen i 1994.

Verker rediger

  • Ils m’ont donné tant de bonheur. Entretiens avec Gwendoline Jarczyk. Declée de Brouwer, 1986, ISBN 2-220-02607-8.
  • Eine Kirche, die nicht dient, dient zu nichts! Erfahrungen eines Bischofs. Unter Mitarbeit von Catherine Guigon. Herder, Freiburg i. Br. 1990, ISBN 3-451-21988-3.
    • Rezension dazu von Manfred Hermanns. I: Jahrbuch für Jugendsozialarbeit. 12. Bd. Köln: Die Heimstatt 1991, S. 342–344.
  • Offener Brief an diejenigen, die den Krieg predigen, diesen aber andere führen lassen. 1991.
  • Le monde crie, l’église murmure. Verlag Syros Alternatives, 1991, ISBN 2-86738-609-8.
  • Foi sans frontières. Desclée de Brouwer, 1991, ISBN 2-220-02688-4.
  • Folgt seiner Liebe. Kreuzweg und Auferstehung. Herder, Freiburg i.Br. 1992, ISBN 3-451-22383-X.
  • Paroles sans frontières. Desclée de Brouwer, 1993, ISBN 2-220-03369-4.
  • Monseigneur des autres. Verlag Seuil, 1993, ISBN 9782020107174.
  • L’année de tous les dangers : Étranger et droit d’asile. Ramsay, 1994, ISBN 2-84114-008-3.
  • Wat heb je met je broeder gedaan? Forlaget Averbode, 1994.
  • Was für mich zählt, ist der Mensch. 2. opplag. Herder, Freiburg i. B. 1995, ISBN 3-451-08831-2.
  • La rumeur d’un peuple, Verlag Austral, 1. februar 1995, ISBN 2-84112-023-6.
  • Coup de gueule contre l’exclusion. 1995.
  • mit Jean-Baptiste Eyraud: Monsieur le Président, expulsez la misère! Forlag Robert Laffont, 1995, ISBN 2-221-08087-4.
  • Lettera agli amici di Partenia. Queriniana, 1996, ISBN 88-399-0973-7.
  • Ihr seid das Volk. 2. Auflage. Herder, Freiburg i.Br. 1996, ISBN 3-451-23889-6.
  • Voice from the Desert, A Bishop’s Cry for a New Church, The Crossroad Publishing Company 1996, ISBN 0-8245-1584-6.
  • mit Eugen Drewermann (Koautor), Peter Eicher (utg.): Der Traum von Menschlichkeit. Gespräche. Forlag Kösel, 1997, ISBN 3-466-20418-6.
  • Knospe, du trägst die Kraft zur Blüte. Edition K. Haller, 1997, ISBN 3-905585-01-4.
  • La dernière tentation du diable. Verlag Edition 1, 1998, ISBN 2-86391-825-7.
  • Je prends la liberté : Entretiens avec Jean-Claude Raspiengeas. Flammarion, 1999, ISBN 2-08-067166-9.
  • EGLISE VIRTUELLE, EGLISE DE L’AN 2000. Un évêque au royaume d’Internet. Editions Albin Michel, 1999, ISBN 2-226-10673-1.
  • Machtlos, aber frei. Edition K. Haller, 2002, ISBN 3-905585-03-0.
  • mit Eugen Drewermann: Dialogue sur le parvis : Entre un évêque et un théologien. Desclée de Brouwer, 2002, ISBN 2-220-03767-3.
  • Carnets de vie. Verlag: Jean-Claude Gawsewitch, 2010, ISBN 978-2-35013-219-8.
  • Ein Katechismus, der Freiheit atmet. med Alice Gombault und Pierre de Locht. Edition K. Haller 2004, ISBN 3-905585-04-9.
  • Unterwegs in Partenia mit Bischof Jacques Gaillot. Edition Haller, Mai 2000, ISBN 3-905585-02-2.
  • mit Alice Gombault und Claude Bernad: La Bible à livre ouvert : Nouvelles lectures des écrits saints. Forlag: Jean-Claude Gawsewitch, 2011, ISBN 978-2-35013-261-7.
  • Quand on aime, il ne fait jamais nuit. Editions Mordicus, 2011, ISBN 978-2-918414-49-0.
  • Christophe Wargny: Die Welt schreit auf, die Kirche flüstert. Jacques Gaillot, ein Bischof fordert heraus. Herder, Freiburg 1993, ISBN 978-3451230752
  • Christophe Wargny: Jacques Gaillot : Biographie, Verlag Syros, 1. april 1995, ISBN 978-2841461899
  • Jean-Marie Muller: Guy Riobé, Jacques Gaillot : Portraits croisés. Desclée de Brouwer, 1. mai 1996, ISBN 978-2220038018
  • Pierre Pierrard: A nous la parole : Partenia, dix ans. Harmattan 17. oktober 2012, Kindle Edition, ASIN B00814BKFQ

Referanser rediger

  1. ^ Autorités BnF, BNF-ID 12050718g, catalogue.bnf.fr, besøkt 31. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c fichier des personnes décédées, deces.matchid.io, besøkt 18. august 2023[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID gaillotjacq[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.lefigaro.fr[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Who's Who in France, Who's Who in France biografi-ID 20661[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ http://www.partenia.org/deutsch/biographie_ger.htm
  7. ^ a b Englund, Steven (6. oktober 1995). «Provocateur or Prophet? the French Church & Bishop Gaillot». Commonweal. Questia Online Library. Besøkt 14. mai 2015. Mal:Subscription needed
  8. ^ Reimar Oltmanns: Beide Beine fest in den Wolken. I: taz, 5. august 1995, s. 23.
  9. ^ Call to Action. My Option for the Poor Arkivert 15. oktober 2006 hos Wayback Machine. Arkivert 2006-10-15 hos Wayback Machine 1996
  10. ^ The Militant. Protesters Say `No Nukes In Pacific!' 7. august 1995
  11. ^ Willey, David (2. juli 2000). «Bishop's Gay Conference Ban». BBC News. 
  12. ^ Lifesite News. World Youth Day Cardinal Forbids French Dissident Bishop from Speaking in Cologne Arkivert 13. januar 2006 hos Wayback Machine. 2. november 2004
  13. ^ Secretariat of the National Council of Resistance of Iran. «Archived copy». Arkivert fra originalen 28. september 2007. Besøkt 5. mai 2007.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 28. september 2007. Besøkt 7. april 2021.  17. august 2004
  14. ^ Radio Vatikan: Suspendierter Bischof Gaillot bei Papst Franziskus
  15. ^ catholic-hierarchy.org gaillot, lest 7. april 2021

Litteratur rediger

  • Christophe Wargny: Die Welt schreit auf, die Kirche flüstert. Jacques Gaillot, ein Bischof fordert heraus. Herder, Freiburg 1993, ISBN 3-451-23075-5.
  • Christophe Wargny: Jacques Gaillot : Biographie. Verlag Syros, 1995, ISBN 2-84146-189-0.
  • Jean-Marie Muller: Guy Riobé, Jacques Gaillot : Portraits croisés. Desclée de Brouwer, 1996, ISBN 2-220-03801-7.
  • Pierre Pierrard: A nous la parole : Partenia, dix ans. Harmattan 2012, Kindle Edition, ISBN 9782296409392.
  • Roland Breitenbach (utg.) Die Freiheit wird euch wahr machen. in Zusammenarbeit mit Katharina Haller und Christian Modehn, Reimund Maier Verlag 2010, ISBN 978-3-926300-64-5

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jacques_Gaillot&oldid=23972738»