Jacopone da Todi
Jacopone da Todi (født 1236, død 25. desember 1306), var en italiensk munk og forfatter fra Umbria. Hans egentlige navn var Jacopo Benedicti eller Benedetti. Han skrev flere laudi (religiøse prisningssanger av Herren) og er betraktet som en pionerene av det italienske teater og var sannsynligvis en av de første lærde som dramatiserte emner fra Bibelen for teaterscenen. Han ble senere saliggjort av den katolske kirke.
| Jacopone da Todi | |||
|---|---|---|---|
 Jacopone da Todi fremstilt i en fresko av Paolo Uccello i domkirken i Prato. | |||
| Født | Jacopo dei Benedetti 1236  Todi[1][2] | ||
| Død | 25. des. 1306 Collazzone[1] | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker, mystiker, komponist, medlem av katolsk orden, skribent, jurist | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Bologna | ||
| Gravlagt | Umbria | ||
Biografi rediger
Jacopone studerte jus i Bologna og ble en vellykket sakfører. I 1267 ektet han Vanna, datter av Bernardino di Guidone, greve av Coldimezzo. Da han var 40 år raste deler av en sittetribunen ved en offentlig turnering sammen og hans kone og mange andre ble drept. Sjokket av tapet av hustruen fikk ham til å oppgi sitt yrke, selge alle sine eiendeler til fordel for de fattige og bli medlem av fransiskanerordenen, sannsynligvis i klosteret i Pantanelli nær Terni, idet han valgte den mest streng retning, spiritualene, eller fraticelli (småbrødrene), som sto i opposisjon til den dominerende grenen, konventualene, som hadde en mer moderat tolkning av ordensregelen.
Selv dekket han seg i filler, fant glede i flere år av å bli ledd av og forfulgt av mennesker som hånte hans elendighet. Han henga seg til sin sorg og lidelser, men ga luft til sine religiøse forgiftning i sine dikt. Han var mystiker, besatt av Frans av Assisi, som fra sitt asketiske hjørne skottet ut på verden og voktet spesielt pavestolen.
I 1278, 52 år etter Frans av Assisis død, hadde to religiøse fraksjoner som nevnt over dannet seg. Jacopone ble en del av den siste i løpet av Celestinus Vs pavedømme. I begynnelsen av Celestino Vs korte pontifikat ble spiritualene offisielt anerkjent som en orden med navnet Pauperes heremitae domini Celestini. Det skjedde også etter Jacopones fortjeneste, i det han hadde sendt paven en hymne. Men den nye pave Bonifacius VIII, en motstander av de mest ekstreme grenet av kirken, opphevet de tidligere disposisjoner, og Pauperes-ordenen ble således oppløst. I 1288 flyttet Jacopone til Roma i nærheden av kardinal Bentivenga.
Jacopone var en av dem som underskrev på Lunghezza-manifestet av den 10. mai 1297, sammen med Bonifacius VIIIs motstandere – kardinalene Jacopo og Pietro Colonna i spissen – krevde pavens avsettelse og innkallelse av et konsil. Bonifacius VIIIs svar lot ikke vente på seg: han bannlyste alle underskriverne med bullen Lapis abscissus og beleiret Palestrina (det gamle navnet på Lazio, ca. 35 km øst for Roma) som var dissidenternes festning. I september 1298 ble Palestrina erobret, og Jacopone ble avkledt munkekutten, stilt for retten og idømt fengsel og innesperret i konventual-fengslet San Fortunato i Todi. Først ved Bonifacius' død i 1303 ble han satt i fri og levde sine siste år i Collazzone i nærheden Todi. Hans grav er i en krypt i kirken til Sankt Fortunato i Todi.
En vanskelig tid rediger
Nederlaget gjorde ikke Jacopone mindre uforsonlig i sin pågående bekjempelse av korrupsjon i kirken og han nektet å gå tilbake på sitt syn. Han mente, som mange andre, at kirkens prester ikke var interessert i de fattige. Som Alleluia-bevegelsen synes å bevise var han ikke alene om dette synet. Det var en tid med fattigdom og sult, og mange mystikere, som Gioacchino da Fiore, hadde spådd slutten på den gamle verden og at Kristus ville komme tilbake. Ikke overraskende tiltrakk Jacopones prekener seg mange tilhengere og entusiaster, selv innenfor fransiskanerordenen. Dante priste hans standhaftighet i sine skrifter. Flagellantiene, eller selvtukterne, reagerte med å straffe og piske seg selv til de blødde i gatene mens de priset Herren. En bølge av mystikk spredte seg som en bølge gjennom distriktet Umbria. Noen, som tilhengerne av Frans av Assisi, tjenestegjorde i de lavere ordener i den katolske kirke, mens andre, som katarene brøt med Den hellige stol og ble brent som kjettere. Jacopone ble betraktet som et grensetilfelle, et sted mellom fransiskanerordenen og dissenterne, og sannsynligvis nærmest de siste.
Arv rediger
Jacopones dikt, laudi, er ikke bare et vitnesbyrd til de vanskelige tider som opplevde massemord mellom de ulike stridende bystatene i nord og den materielle og åndelige nød som fulgte i kjølvannet. Dante ble dømt til døden for å ha vært i opposisjon til den samme paven som fengslet Jacopone, men som klarte å unngå å bli henrettet. Jacopone har betydelig interesse for de som forsøker å forstå Italia i middelalderen. Hans diktning er en representant for en populær form for poesi som sakte og stødig utviklet seg til profesjonelt teater, det første ble framført av de hellige ordner og senere av folk flest i samfunnet. Den neste utviklingen ble det som kalles for mysteriespill i Vest-Europa. Utviklingen av moderne sceneteknikker forent med humanismen kun et århundre etter Jacopones død ga grunnlaget for det moderne teater og byggingen av innendørs teaterscener.
Se også rediger
Referanser rediger
Kilder rediger
- Giudice, A. e Bruni, G.: Problemi e scrittori della letteratura italiana. Torino, Paravia, 1981.
- Sapegno, N.: Santo Jacopone. Torino, Edizioni del Baretti, 1926, side 30.
- Novatti, F.: Freschi e minii del Dugento. Milano, Cogliatti, 1925, side 202-204.