Jødisk mystisisme, særlig siden Gershom Scholems avhandling Major Trends in Jewish Mysticism (1941), skiller innenfor akademiske undersøkelser mellom ulike former av mystisisme på tvers over ulike områder av jødisk historie. Av disse er Kabbala, som oppsto på 1100-tallet i Europa, den mest velkjente, men ikke den eneste topologiske formen, eller den eldste som har oppstått. Blant tidligere former er mystisismen Merkaba (ca 0 - 1000 e.Kr.), sentrert rundt visjoner som de i Esekiels bok; og Chassidei Ashkenaz, også betegnet som middelaldersk hassidisme, men ikke lik Hasidim (tidlig på 1200-tallet e.Kr.), som var en asketisk tysk mystisk-etisk pietisme.

Jochanan ben SakkaiKnesset Menorah, Jerusalem (detail - venstre side av Menorah)

Kabbala betyr «mottatt eller overlevert tradisjon», et begrep som tidligere ble benyttet i annen jødiske kontekst, men som middelalderens kabbalister tilpasset for deres egen lære for å uttrykke forestillingen at de ikke var innovative, men kun avslørte oldtidens skjulte esoteriske tradisjon i Tora. Dette emnet er krystallisert fram til i dag ved alternativ oppfatning av opprinnelsen til Zohar (Hebraisk: זֹהַר, «stråleglans»), hovedteksten til Kabbala.[1] Tradisjonelle kabbalister anser at den har opphav i tannaostisk tid, utformet Den muntlige Tora (de lover, statuetter, og lovtolkninger som ikke ble nedtegnet i de fem mosebøkene, det vil si Den skriftlige Toro), for således å ikke skape et skarpt skille mellom Kabbala og tidlige rabbinsk jødisk mystisisme. Akademiske forskere ser på det som en syntese fra middelalderen, men også assimilering og inkorporere seg selv i tidligere former for jødisk mystisk tradisjon, foruten også andre filosofiske elementer.

Det teosofiske aspektet av Kabbala er i seg selv utviklet via to historiske former: middelalderens klassiske zohariske Kabbala (ca 1175 - 1492 - 1570), og lurianske Kabbala (1569 og til i dag, navngitt etter Isaac Luria) som assimilerte middelalderens Kabbala til dets bredere system og ble grunnlaget for den moderne jødiske Kabbala. Etter Luria var det to nye mystiske former som populariserte Kabbala i jødedommen: antinomistisk-kjettersk sabbatianistiske bevegelser (1666 - 1700-tallet),[2] og hasidisk jødedom (1734 og til i dag). I samtidig jødedom er de eneste hovedformer av jødisk mystikk som fulgte lurianske Kabbala og dets senere kommentarer, mangfoldet av retninger innenfor hasidisk jødedom, og nyhasidisme (skriftene til Martin Buber, Abraham Joshua Heschel, Lawrence Kushner, Zalman Schachter-Shalomi, Arthur Green og andre),[3][4] og som også omfatter ny-Kabbala, i ikke-ortodokse jødiske trosretninger.

To ikke-jødiske synkretiske tradisjoner har også popularisert jødisk Kabbala gjennom dets innlemmelse som en del av den generelle vestlige esoteriske kulturen fra renessansen og framover: teologisk kristen Kabbala (ca. 1400-tallet-1700-tallet) som tilpasset jødisk kabbalistisk lære til kristen tro, og dets omdirigering i den okkulte sidegren, hermetisk Kabbala (ca. 1400-tallet og fram til i dag) som ble et hovedelement i esoteriske og magiske samfunn og lære. Som adskilte tradisjoner som utviklet seg utenfor jødedommen, vesensforskjellig og med andre mål enn jødisk mystisisme, de er de ikke listet her.

Referanser rediger

  1. ^ «Imbued with Holiness» Arkivert 12. oktober 2010 hos Wayback Machine., The relationship of the esoteric to the exoteric in the fourfold Pardes interpretation of Torah and existence. Fra www.kabbalaonline.org
  2. ^ The Donmeh: True Believers, Jewish Heretics or Untrustworthy Moslem Converts? Arkivert 26. mai 2011 hos Wayback Machine. (PDF)
  3. ^ Mansoor, Menahem (1991): Jewish History and Thought: An Introduction. KTAV Publishing House. ISBN 0-88125-404-5.
  4. ^ NeoHasid.org «Chasidus without Border» – rabbiner David Seidenbergs nettsted om khasidisk musikk og øko-Tora

Eksterne lenker rediger