József Szén

József Szén (født 9. juli 1805 i Pest, død 13. januar 1857 samme sted) var en østerriksk-ungarsk sjakkspiller.

József Szén
JoszefSzen.jpg
Født9. juli 1805Rediger på Wikidata
PestRediger på Wikidata
Død13. jan. 1857Rediger på Wikidata (51 år)
PestRediger på Wikidata
Beskjeftigelse SjakkspillerRediger på Wikidata
Nasjonalitet UngarnRediger på Wikidata

Szén-stilling
Chessboard480.svg
c7 svart tårn
b5 hvit tårn
e4 hvit løper
e3 hvit konge
d1 svart konge
Hvit i trekket. Med korrekt spill holder svart remis.[1]

Liv og virkeRediger

Szén var arkivar av yrke. Han lærte å spille sjakk i Pests kaféer, og etter at han i 1830/31 vant en turnering på kafé Wurm i Pest fikk han snart tilnavnet Ungarns Philidor. I årene 1836 til 1839 var han på reise gjennom Europa og spilte mot de sterkeste sjakkspillerne i Frankrike, England og Tyskland.

Szén var i 1839 medgrunnlegger av Pest sjakklubb. De tre beste spillerne i klubben, Szén, Johann Jacob Löwenthal og Vincenz Grimm, ble kalt «Triumviratet». Sjakklubben i Pest vakte stor oppsikt da de i en korrespondansesjakkmatch mellom 1842 og 1845 beseiret et lag parisiske sjakkmestre ledet av Pierre Saint-Amant.[2] Med svarte brikker forsvarte Pest-spillerne seg med en åpningsvariant som i sjakkteorien har fått navnet ungarsk forsvar (1. e4 e5 2. Sf3 Sc6 3. Lc4 Le7).

Howard Staunton inviterte Szén til den store internasjonale sjakkturneringen som foregikk under verdensutstillingen i London 1851. Szén endte på femteplass og beviste med det at han tilhørte verdenseliten. Han tapte 2-4 mot turneringsvinneren Adolf Anderssen allerede i andre runde, men slo Bernhard Horwitz 4-0 i tredje og Hugh Alexander Kennedy 4½-½ i fjerde og siste runde.

Szén var svært sterk i sluttspillfasen. Han oppdaget og beskrev Szen-stillingen, en måte å oppnå remis i et sluttspill med et enkelt tårn mot tårn og løper.

LitteraturRediger

  • Iván Bottlik: Joseph Szén: Life and times of a chess genius, Quarterly for Chess History 9 (2004), 120–137
  • Mario Ziegler: Das Schachturnier London 1851. St. Ingbert 2013. ISBN 978-3-944158-00-6, 125–132

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger