Jóannes Eidesgaard

tidligere statsminister på Færøyene

Jóannes Dan Eidesgaard (født 19. april 1951Tvøroyri) er en færøysk sosialdemokratisk politiker. Han ledet Færøyenes sosialdemokratiske parti, Javnaðarflokkurin, fra 1996 til 2011. Han satt som regjeringssjef (lagmann) i to koalisjonsregjeringer fra 2004 til 2008.

Jóannes Eidesgaard
Født19. apr. 1951Rediger på Wikidata (72 år)
Tvøroyri
BeskjeftigelsePolitiker, lærer Rediger på Wikidata
Utdannet vedFøroya Læraraskúli
BarnErling Eidesgaard
PartiJavnaðarflokkurin
NasjonalitetKongeriket Danmark
UtmerkelserStorridder med stjerne av Den islandske falkeorden (2007)
Færøyenes finansminister
26. september 2008–21. februar 2011
RegjeringJohannesen I
ForgjengerKarsten Hansen
EtterfølgerAksel V. Johannesen
Færøyenes statsminister
3. februar 2004–26. september 2008
RegjeringEidesgaard I og II
ForgjengerAnfinn Kallsberg
EtterfølgerKaj Leo Johannesen
Folketingsmedlem
11. mars 1998–20. november 2001
ValgkretsFærøyene
Javnaðarflokkurins formann
23. mars 1996–5. mars 2011
ForgjengerMarita Petersen
EtterfølgerAksel V. Johannesen
Færøyenes finans- og økonomiminister og visestatsminister
10. september 1994–11. juni 1996
RegjeringJoensen I
ForgjengerFinnbogi Ísakson
EtterfølgerAnfinn Kallsberg
Færøyenes helse-, sosial- og arbeidsminister
15. januar 1991–10. september 1994
RegjeringDam VI og Petersen
ForgjengerTordur Niclasen
EtterfølgerAndrias Petersen

Eidesgaard var innvalgt på Lagtinget fra Suðuroy fra 1990 til 2011. Han gikk inn i regjeringen som helse-, sosial- og arbeidsminister i 1991 og finansminister i 1994. I kjølvannet av den færøyske bankkrisen ble Eidesgaard valgt til formann i Javnaðarflokkurin i 1996. Fra 1998 til 2001 var han medlem av det danske Folketinget. Fra 2008 til 2011 var han Færøyenes finansminister. Han gikk deretter ut av politikken.

Eidesgaard er folkeskolelærer av yrke. Etter at han gikk ut av politikken, har han vært formann i Færøyenes Røde Kors[1] og styremedlem i realkredittinstituttet for den færøyske skipsflåten.[2]

Familie og yrke rediger

Han vokste opp på Tvøroyri, der faren Erling Eidesgaard var lærer og kommunepolitiker, og moren Jona (født Magnussen) var husmor. Han gikk folkeskolen på Tvøroyri, så statsgymnaset i Rungsted i Danmark og Føroya Læraraskúli i Tórshavn. Han fikk deretter en stilling som folkeskolelærer på Tvøroyri.[3]

Tidlig politisk arbeid rediger

Han var medlem av kommunestyret i Tvøroyrar kommuna fra 1980 til 2000. Tvøroyri er en sosialdemokratisk bastion på Færøyene. I 1990 stilte han for første gang som kandidat til Lagtinget fra Suðuroy og ble valgt inn.

På denne tiden førte stor gjeldsbelastning og fallende fiskepriser til konkurser i fiskerinæringen og bankvesenet. Bankkrisen på Færøyene førte til spenninger i forholdet til Danmark.

I 1991 ble Eidesgaard minister for sosial-, helse- og arbeidsmarkedsspørsmål i Atli Dams sjette regjering. Atli Dam gikk av i 1993 og ble avløst av Marita Petersen. Eidesgaard fortsatte med samme saksansvar. Marita Petersens regjering måtte gå av etter et valgnederlag i juli 1994. Javnaðarflokkurin ble halvert. Eidesgaards personlige stemmetall på Suðuroy økte og ble betegnet som et tillitsvotum.[4] Petersen måtte vike for Edmund Joensen fra Sambandsflokkurin som statsminister, og Eidesgaard ble finans- og økonomiminister samt visestatsminister i den nye koalisjonsregjeringen. Med dette hadde han blitt partiets ledende politiker etter tre år.

I 1995 utfordret han Petersen om formannsvervet i Javnaðarflokkurin, men tapte voteringen på landsmøtet.[5] I mars 1996 trådte Petersen til side for Eidesgaard, som ble enstemmig valgt til formann.[6] Sommeren det året trakk Eidesgaard og flertallet i lagtingsgruppen støtten til Joensens regjering.[7] Med hjelp fra Fólkaflokkurin dannet Joensen en ny regjering, mens Eidesgaard gikk tilbake til Lagtinget som leder for den sosialdemokratiske lagtingsgruppen.

Folketingsmedlem 1998–2001 rediger

Ved folketingsvalget i 1998 fikk Javnaðarflokkurin 176 flere stemmer enn Sambandsflokkurin og vant det ene av Færøyenes to folketingsmandater. Det andre folketingsmandatet fra Færøyene gikk til Fólkaflokkurin.[8] Dette ble forstått som et protestvalg mot Danmarks innblanding i Færøyenes indre forhold etter bankkrisen.[9] Eidesgaard ventet ikke å få flest personstemmer på listen, som også hadde Atli Dam og Marita Petersen blant kandidatene.[10]

Mandatfordelingen på Færøyene avgjorde hele folketingsvalget. Mens Sambandsflokkurin er assosiert med det danske Venstre, er Javnaðarflokkurin assosiert med Socialdemokratiet. Jóannes Eidesgaard sikret flertall for at Poul Nyrup Rasmussen kunne fortsette som Danmarks statsminister. I en meningsmåling svarte 9 % av de færøyske velgerne at de ønsket Poul Nyrup Rasmussen som statsminister, mens 50 % ønsket Uffe Ellemann-Jensen.[8]

Da det skulle velges formann i Folketinget, ville Eidesgaard ikke støtte sosialdemokratenes kandidat Birte Weiss.[11] Valget ble uavgjort og måtte avgjøres ved loddtrekning, som Ivar Hansen fra Venstre vant. Om stemmegivningen uttalte Eidesgaard at «færøyingene ikke blander seg inn i styringen av Danmark. Da bør heller ikke danskene gjøre slikt på Færøyene, og derfor bør Hjemmestyreloven reforhandles.»[12]

Han støttet heller ikke Nyrup Rasmussens skattereform, «pinsepakken», før Færøyene hadde fått en «rimelig erstatning» for sitt tap i saken om Føroya Banki.[13]

I 2001 stod spørsmålet om færøysk løsrivelse sentralt, og de mest ytterliggående partiene, Sambandsflokkurin og Tjóðveldisflokkurin, vant de færøyske mandatene i Folketinget. Eidesgaard var imidlertid den kandidaten som fikk suverent flest personlige stemmer.[14]

Færøyenes statsminister 2004–2008 rediger

 
Per Stig Møller og Eidesgaard i Fámjin i 2005, like før Fámjinserklæringen ble underskrevet. Avtalen gav Færøyene større innflytelse og medvirkning i utenriks- og sikkerhetspolitikken.
 
Eidesgaard besøker den nye ferjen MF «Smyril» da den ankommer Tvøroyri i oktober 2005.

Lagtingsvalget i 2004 gav et svært godt resultat til Javnaðarflokkurin. Eidesgaard klarte å samle en danskvennlig koalisjon bestående av Javnaðarflokkurin, Fólkaflokkurin og Sambandsflokkurin, og den 3. februar 2004 var Jóannes Eidesgaards første regjering et faktum. Foruten Eidesgaard var Javnaðarflokkurin representert ved sosial- og helseminister Hans Pauli Strøm. Selv påtok han seg ansvaret for utenrikspolitikken. Regjeringen var tidlig enig om at økonomisk vekst og stabilitet var viktigere enn en eventuell løsrivelse fra Danmark, og regjeringen gikk inn for flere privatiseringer.[15] Særlig så Eidesgaard det som essensielt å modernisere fiskeflåten for å kunne møte konkurransen fra lavkostland.[15]

Da Eidesgaard tiltrådte som statsminister, var det fortsatt et budsjettunderskudd på 300 millioner danske kroner samt 150 nye millioner kroner i avdrag på gjeld til Danmark.[16] Han holdt fast ved sitt standpunkt om «velferd fremfor løsrivelse» gjennom hele statsministerperioden, men mente at drivverdige oljeforekomster på færøysk sokkel kunne være løsningen på budsjettunderskudd og vedvarende skepsis til løsrivelse.[17]

Bortsett fra finanspolitikken la regjeringen også særlig innsats i arbeids- og velferdsetaten (ALS) og en pensjonsreform.

Fámjinserklæringen rediger

Eidesgaard underskrev Fámjinserklæringen sammen med Per Stig Møller den 25. mars 2005. Erklæringen tok for seg det utenrikspolitiske samarbeidet mellom Færøyene og Danmark, og gav Færøyene større muligheter på dette feltet. Den påfølgende Overtagelsesloven samme år åpnet muligheten for at de færøyske myndighetene kan overta samtlige saker og saksområder, bortsett fra statsforfatningen, statsborgerskap, Høyesterett, utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk samt valuta- og pengepolitikk.

Det ble åpnet for at Færøyene på sikt kunne etablere ambassader i utlandet, for å erstatte stedlige representasjoner. Lokaliseringene av de ulike representasjonene skapte også debatt i Eidesgaards regjeringstid, da Danmark krevde at den færøyske representasjonen på Island skulle være i den danske ambassaden i Reykjavík. Færøyingenes kraftige reaksjoner gjorde at kontorene til slutt ble liggende adskilt.[18]

Øvrige internasjonale avtaler rediger

Den 2. september 2005 underskrev Eidesgaard og Islands utenriksminister, Davíð Oddsson, en avtale om tollfri adgang til de to landenes markeder.[19] Samme høst fikk Færøyene en ny tollavtale med EU, etter fem års forhandlinger. Med dette kunne fiskeindustrien på Færøyene tollfritt foredle utenlandsk fisk.[20]

Eidesgaard er motstander av færøysk EU-medlemskap, men ønsket som regjeringssjef å utvide samarbeidet med EU til områder som forskning, utdannelse, kultur og sivil luftfart. Han så det også som «en prioritet å inkludere Færøyene i Europas fire friheter».[21] I 2005/2006 påbegynte regjeringen en prosess med sikte på færøysk EFTA-medlemskap.[22] Færøyene ble assosiert medlem av FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO).

Fra slutten av 1990-årene hadde Færøyene, Norge, Island og Danmark inngått kvoteavtaler om fiske i det omstridte «Smutthavet» i Norskehavet. I september 2006 ble de fire regjeringene enige om en forhandlingsprotokoll for å fordele kontinentalsokkelen i deler av området. Eidesgaard signerte protokollen sammen med utenriksministrene Valgerður Sverrisdóttir fra Island, Per Stig Møller fra Danmark og Jonas Gahr Støre fra Norge.[23] Forhandlingene førte senere frem til grenseavtaler som ble undertegnet i 2019 og trådte i kraft i 2022.[24]

Nye regjeringspartnere rediger

I forkant av lagtingsvalget i 2008 ble det klart at Eidesgaard og Javnaðarflokkurin ikke ville videreføre den eksisterende regjeringskoalisjonen. De gikk dermed i samtaler med sosialistiske Tjóðveldi og sentrumspartiene Sjálvstýrisflokkurin og Miðflokkurin. Særlig Tjóðveldi og Sjálvstýrisflokkurin kom med krav om at en eventuell ny regjering måtte ha en klar selvstyreprofil, i motsetning til den foregåendes passive innstilling. Dette skapte tvil innad i Javnaðarflokkurin, og Eidesgaard hadde så sent som i desember 2007 sagt at han satte «velferd fremfor løsrivelse».[18] Dette kravet ble allikevel innfridd, men spørsmålet om hvem som skulle bli ny statsminister lå fortsatt helt åpent. Derfor ble Tjóðveldis Høgni Hoydal og Eidesgaard valgkampens argeste konkurrenter, og Kringvarp Føroya sendte i etterkant den todelte dokumentaren Fimm dagar fyri valið, som belyste nettopp denne striden.

I valgkampen lagde Javnaðarflokkurin en personorientert valgkampfilm om Eidesgaard, der man belyste hans person, hverdag og visjoner som statsminister. Denne skilte seg ut fra de øvrige partienes filmer, som fokuserte på partienes politikk og hovedsaker. Den nye koalisjonen vant etterhvert valget, og Jóannes Eidesgaard ble statsminister, selv om Hoydal hadde flere personstemmer og stemmer på sitt parti. I Jóannes Eidesgaards andre regjering fikk Eidesgaard selskap av partifellene Hans Pauli Strøm og Helena Dam á Neystabø.

Regjeringens kanskje viktigste resultat i løpet av dens korte levetid, var opptakten til en folkeavstemning om en ny færøysk grunnlov.

Finansminister og fratreden rediger

 
Eidesgaard taler til Nordisk råd i 2006.
 
Pressekonferanse med de nordiske statsministrene i 2006.

Grunnet interne stridigheter, med en krangel om kontorlokaler som utløsende årsak, trakk Tjóðveldi seg ut av regjeringen den 15. september 2008, og forårsaket dermed en regjeringskrise.[25] Eidesgaard måtte på nytt søke støtte fra Sambandsflokkurin og Fólkaflokkurin. Sambandsflokkurin ønsket, som største parti, statsministerposten. Eidesgaard og Javnaðarflokkurin stilte på sin side ikke noe slikt krav, og den 26. september ble Kaj Leo Johannesens første regjering utnevnt.

Da finanskrisen slo inn for fullt på Island vinteren 2008/2009, var Eidesgaard raskt ute med å få Lagtinget til å akseptere en låneavtale til Island. Hans forslag om et rentefritt lån på mer enn 330 millioner kroner til Island fikk Lagtingets enstemmige tilslutning.[26] «Vi vet hva det vil si å ikke ha kredittverdighet noe sted i vanskelige tider. Jeg er sikker på at Island ville gjort det samme for Færøyene i en liknende situasjon,» kommenterte Eidesgaard, med hentydning til den færøyske finanskrisen i 1990-årene.[27] Låneavtalen ble underskrevet den 18. november, og Eidesgaard uttalte at «det er fint å kunne gi en hjelpende hånd; er det noen som vet hva en krise betyr for et land så er det vi.»[28]

Spesielt den verdensomspennende finanskrisen førte til behov for reduksjoner av offentlige budsjetter. Nedgang i økonomien, særlig innen fiskerisektoren, gjorde at Eidesgaard i desember 2008 estimerte Færøyenes budsjettunderskudd for 2009 til ca. 570 millioner danske kroner.[29] Javnaðarflokkurin fikk svake resultater på meningsmålingene, og på lederplass etterlyste Sosialurin en fornyelse av partiet. Eidesgaard spekulerte samtidig åpent i om regjeringsdeltagelsen og ansvaret for nedskjæringene skadet partiets omdømme.[30] I februar 2011 bad han seg fritatt fra vervene som finansminister og partiformann, men ble sittende på Lagtinget det siste halvåret av valgperioden. Aksel V. Johannesen tok hans plass på et ekstraordinært landsmøte i mars samme år. Eidesgaard var fåmælt om de planene han måtte ha for fremtiden.[30]

Utmerkelser rediger

Eidesgaard ble utnevnt til storridder med stjerne av Den islandske falkeorden i 2007, for aktivt å ha styrket samarbeidet mellom islendinger og færøyinger.[31]

Referanser rediger

  1. ^ «Reyði Krossur meira við í almenna kjakinum» (færøysk). Kringvarp Føroya. 16. mars 2016. Arkivert fra originalen 7. april 2017. 
  2. ^ Johannesen, Uni Holm (24. juli 2013). «Jóannes Eidesgaard í Realin» (færøysk). Kringvarp Føroya. Arkivert fra originalen 7. april 2017. 
  3. ^ «Eidesgaard, Jóannes Dan» (dansk). Folketinget. Arkivert fra originalen 11. januar 2015. Besøkt 30. juli 2013. 
  4. ^ «Sigursharri millum taparar». Sosialurin (færøysk): 7. 9. juli 1994. 
  5. ^ Samuelsen, Eyðgunn (2003). «Marita Petersen (1940–2001)». Dansk Kvindebiografisk Leksikon (dansk). Besøkt 31. juli 2013. 
  6. ^ Joensen, Dagny og Lindenskov, Kalmar (26. mars 1996). «Jóannes Eidesgaard, formaður í Javnaðarflokkinum: Einmælt valdur til formann á fundinum». Sosialurin: 5. 
  7. ^ «Jafnaðarmenn úr stjórn» – Morgunblaðið (4. juni 1996).
  8. ^ a b «176 stemmer på Færøyene avgjorde dansk valg» (norsk). NTB. 12. mars 1998. 
  9. ^ Larsen, Ole Martin (27. mars 1998). «Færøysk politiker svikter regjeringen». Aftenposten (norsk) (morgen utg.): 8. 
  10. ^ «Jóannes Eidesgaard um lívið sum fólkatingslimir» (færøysk). Kringvarp Føroya. 18. juni 2015. Arkivert fra originalen 7. april 2017. 
  11. ^ Sørebø, Herbjørn (30. april 1998). «Danmark dejligst». Dag og Tid (norsk). Besøkt 30. juli 2013. 
  12. ^ «Færingene drøfter forholdet til Danmark». NTB (30. april 1998).
  13. ^ Larsen, Ole Martin (18. juni 1998). «Nyrup får flertall for innsparing». Aftenposten (norsk) (morgen utg.): 8. 
  14. ^ «Joannes Eidesgaard ude af folketinget». Politiken (dansk). 21. november 2001. Besøkt 30. juli 2013. 
  15. ^ a b «The Prime Minister's Reception Speech at the Faroese Representation in Copenhagen» (engelsk). Løgmansskrivstovan. 6. oktober 2004. Arkivert fra originalen 24. mai 2011. Besøkt 14. juni 2009. 
  16. ^ Johansen, Peter M. (7. februar 2004). «Vil presse på for løsrivelse». Klassekampen (norsk). 
  17. ^ Fyhn, Morten (19. oktober 2006). «Olje kan sikre løsrivelsen». Aftenposten (norsk). Besøkt 30. juli 2013. 
  18. ^ a b Skjævesland, Odd Inge (22. desember 2007). «Rusten lenke vond å klippe». Aftenposten (norsk) (morgen utg.): 12. 
  19. ^ «Free movement of goods between the Faroes and Iceland» (engelsk). Løgmansskrivstovan. 5. september 2005. Arkivert fra originalen 1. mars 2012. Besøkt 14. juni 2009. 
  20. ^ «Færøyene får ny tollavtale med EU». NTB (13. november 2005).
  21. ^ Dosenrode, Søren (2013). «Devolution in the North Atlantic: The Case of the Faroe Islands». I Requejo, Ferran og Nagel, Klaus-Jürgen. Federalism Beyond Federations: Asymmetry and Processes of Resymmetrisation in Europe (engelsk). Ashgate. s. 109–132. 
  22. ^ Ask, Alf Ole (10. august 2005). «Færøyene vil inn i EFTA». Aftenposten (norsk). Besøkt 30. juli 2013. 
  23. ^ Stabell, Eva (21. september 2006). «Nordisk forbrødring i Smutthavet» (norsk). NRK. Besøkt 30. juli 2013. 
  24. ^ «Maritime avgrensningsavtaler med Danmark/Færøyene og Island har trådt i kraft». Utenriksdepartementet – regjeringen.no. 21. desember 2022. Besøkt 26. april 2023. 
  25. ^ Gardar, Jógvan Hugo (15. september 2008). «Fiskeriministeren fikk fyken etter dørkrangel!». Fiskeribladet Fiskaren (norsk). Besøkt 30. juli 2013. 
  26. ^ «Føroyingar og íslendingar samráðast um lánitreytir» (færøysk). Kringvarp Føroya. 15. november 2008. [død lenke]
  27. ^ Skjeseth, Alf (3. november 2008). «Vil ta fisken fra rederne». Klassekampen (norsk): 6–7. 
  28. ^ «Avtala undirskrivað við íslendingar um gjaldførislán» (færøysk). Kringvarp Føroya. 18. november 2008. [død lenke]
  29. ^ Heyerdahl, Sindre (6. desember 2008). «Nok et øyrike i trøbbel» (norsk). E24.no. Besøkt 30. juli 2013. 
  30. ^ a b «Indberetning nr. 2 / 2011» (dansk). Rigsombudsmanden på Færøerne. 14. mars 2011. Besøkt 30. juli 2013. 
  31. ^ «Fálkaorðan 2007» (islandsk). Forseti Íslands. Arkivert fra originalen 5. mars 2012. 

Eksterne lenker rediger