Wikipedia

Ishockey under Vinter-OL 1998 – Menn

Ishockeyturneringen under Vinter-OL 1998 for menn ble arrangert fra 7. til 22. februar 1998 i The Big Hat og Aqua Wing Arena i Nagano. Sverige var de regjerende olympiske mesterne.

Ishockey under
de 18. vinterolympiske leker
Olympiske vinterleker
Arrangement
Dato7. – 22. februar 1998
Lag i turneringen14
VertslandJapans flagg Japan
VertsbyerNagano
ArenaerThe Big Hat
Aqua Wing Arena
Plasseringer
Mester   Tsjekkia (1. tittel)
Andreplass  Russland
Tredjeplass  Finland
Fjerdeplass Canada
Turneringsstatistikk
ToppscorerFinlands flagg Teemu Selänne (FIN)
(10 poeng)
Navigasjon
◀ Lillehammer 1994 Salt Lake City 2002 ▶
Ishockey under
Vinter-OL 1998
Ishockey Olympiske ringer
Turnering
Menn   Kvinner
Tropper
Menn   Kvinner
Finale
Menn   Kvinner
Kvalifisering
Menn  
Forrige 1994   2002 Neste

For første gang noensinne friga verdens største profesjonelle ishockeyliga, National Hockey League (NHL) sine spillere til å delta i OL. Ligaen avholdt en 17-dager lang pause for å akkomodere OL og la alle deres spillere konkurrere i turneringen. På grunn av dette ble turneringen omtalt som «århundrets turnering» og «drømmelagsturnering».[1][2][3] Canada (OL-finalist i 1994 og World Cup-finalist i 1996), USA (vinner av World Cup 1996), Sverige og Russland ble ansett som favorittene til å vinne den første åpne OL-turneringen.[4]

Tsjekkia vant sitt første OL-gull i ishockey etter at de slo Russland 1–0 i finalen. Midtveis i tredje periode av en målløs kamp vant Pavel Patera en dropp i russisk sone og fikk sendt pucken til backen Petr Svoboda. Svobodas raske slagskudd gikk forbi russernes målvakt Mikhail Sjtalenkov og inn i mål.[4] Det canadiske laget, som ble ansett som turneringens sterkeste lag, hadde en sterk start i gruppespillet, men tapte semifinalekampen mot Tsjekkia etter straffeslagskonkurranse. Finland beseiret Canada 3–2 i bronsefinalen, og skuffet canadiere som ønsket at stjernen Wayne Gretzky skulle vinne sin første olympisk medalje. USA, som håpet på å gjenskape suksessen fra World Cup-turneringen to år tidligere, skuffet også og røk ut i kvartfinalen til tsjekkerne.[4]

Tsjekkernes suksess var et resultat av en fantastisk prestasjon av målvakten Dominik Hašek (som kun slapp in seks mål på seks kamper) og godt defensivt spill av ett lag bestående av kun ti NHL-spillere og viktige rollespillere fra tsjekkiske Extraliga. Turneringen ble derfor en skuffelse for favorittene og viste at også de europeiske ligaene hadde spillere av høy kvalitet, og at lag med en blanding av NHL-spillere og spillere fra europeiske ligaer, hvis de ble trent riktig, kunne på en gitt dag beseire lag utelukkende bestående av NHL-spillere.[4]

Medaljevinnere rediger

Medaljevinnere
 
     
  Tsjekkia (CZE)
Josef Beránek
Jan Čaloun
Roman Čechmánek
Jiří Dopita
Roman Hamrlík
Dominik Hašek
Milan Hejduk
Milan Hnilička
Jaromír Jágr
František Kučera
Robert Lang
David Moravec
Pavel Patera
Libor Procházka
Martin Procházka
Robert Reichel
Martin Ručínský
Vladimír Růžička
Jiří Šlégr
Richard Šmehlík
Jaroslav Špaček
Martin Straka
Petr Svoboda 		  Russland (RUS)
Pavel Bure
Valerij Bure
Oleg Sjevtsov
Sergej Fjodorov
Sergej Gontsjar
Aleksej Gusarov
Valerij Kamenskij
Darius Kasparaitis
Andrej Kovalenko
Igor Kravtsjuk
Sergej Krivokrasov
Boris Mironov
Dmitrij Mironov
Aleksej Morozov
Sergej Nemtsjinov
Mikhail Sjtalenkov
German Titov
Andrej Trefilov
Aleksej Jasjin
Dmitrij Jusjkevitsj
Valerij Zelepukin
Oleksij Zjytnyk
Aleksej Zjamnov 		  Finland (FIN)
Aki-Petteri Berg
Tuomas Grönman
Raimo Helminen
Sami Kapanen
Saku Koivu
Jari Kurri
Janne Laukkanen
Jere Lehtinen
Juha Lind
Jyrki Lumme
Jarmo Myllys
Mika Nieminen
Janne Niinimaa
Teppo Numminen
Ville Peltonen
Kimmo Rintanen
Teemu Selänne
Ari Sulander
Jukka Tammi
Esa Tikkanen
Kimmo Timonen
Antti Törmänen
Juha Ylönen

Deltakelse av NHL-spillere rediger

 
 
NHL-direktør Gary Bettman (venstre) og IIHF-president René Fasel (høyre) var forkjemperne for å la NHL-spillere få delta i vinter-OL

Innen turneringen var det spekulasjoner om at National Hockey League (NHL) ville frigi spillerne for å de kan delta i OL. Den internasjonale olympiske komité (IOK) hadde i 1986 åpnet for at alle spillere kunne delta i OL fra og med 1988 uansett om de var amatører eller profesjonelle[5] NHL valgte dog ikke å frigi spillerne til å delta i OL i 1988 eller i 1992 ettersom at vinter-OL avholdes i februar og dermed i midten av ligaens grunnserie.[6]

Under Sommer-OL 1992 i Barcelona friga National Basketball Association (NBA) for første gang spillerne for å delta i OL. Suksessen med det amerikanske «Dream Team»-konseptet medførte ikke kun enorm utvidet interesse for sporten. Turneringen medførte også at NBA profiterte på opprettelsen av store, nye markeder for basketball.[7] Gary Bettman, som i 1992 var visepresident i NBA, kommenterte at «[NBA]s verdensomspennende bevissthet vokste dramatisk» som følge av OL-deltakelsen.[2]

Det var dermed stor interesse i NHL for muligheten om å frigi NHL-spillere til OL. I praksis viste det seg at flere forhold gjorde dette vanskelig, blant annet frykten for skade på stjernespillere midt i NHL-sesongen og påvirkningen av OL på NHL-sesongens varighet. NHL-direktør Gary Bettman undersøkte problemstillingen og kunngjorde den 26. februar 1993 at det var for kort varsel til å frigi NHL-spillerne til OL i 1994. I stedet satset Bettman på OL 1998 i Nagano som et mer realistisk mål.[7]

I mars 1995 reiste Bettman til Genève for forhandlinger med IIHF-president René Fasel, IOK-president Juan Antonio Samaranch og direktøren for spillerorganisasjonen NHLPA, Bob Goodenow. Blant uenighetene som skulle løses var konkurransebestemmelser, spilleprogram og tilgangen til markedsavtaler. Hvor Bettman og Goodenow tidligere hadde vært rivaler under NHL-lockouten i 1994–1995 var det nå enighet mellom partene, og sammen med Fasel arbeidet de for å legge rammene for NHL-deltakelse i OL.[2]

Fasel reiste deretter til San Diego sommeren 1995 for å selge ideen til NHL-spillerne. På tross av en viss bitterhet mot at IIHF hadde forhindret NHL-spillere i å spille i europeiske ligaer under NHL-lockouten ble spillerne overtalt til OL-deltakelse etter oppfordring av spillere som russiske Vjatsjeslav Fetisov og Igor Larionov (som hadde vunnet OL-gull med Sovjetunionen) og canadierne Eric Lindros og Paul Kariya (som hadde vunnet OL-sølv med Canada i henholdsvis 1992 og 1994).[2]

Avtalen mellom IIHF og NHL skulle endelig vedtas på IIHFs halvårlige kongress i Budapest den 29. september 1995. Ikke alle nasjonale forbund var for NHL-spillernes deltakelse, og det mest åpenlyst skepiske forbundet var Hockey Canada. Forbundets direktør, Frank Lento, mente at OL-planen hadde blit forhandlet uten nok hensyn til de som måtte godkjenne den, og ved å vinne sølv i de siste to OL-turneringene mente Lento at Canada hadde en så stor bredde at de kunne samle konkurransedyktige OL-lag uten NHL-spillere. I sin tale til kongressen uttrykte Lento misnøye med å bli herset rundt av europeerne, en uttalelse som senere viste seg å tilbake mot Canada da den fikk flere europeiske forbund til å stemme for planen.[2]

Avtalen mellom NHL, IIHF, NHLPA og ble underskrevet 29. september 1995 og presentert under en pressekonferanse med Bettman og Fasel den 2. oktober.[1] Ligaen tok en 17-dager lang pause som startet etter at NHL-klubbene hadde spilte sine siste kamper den 7. februar 1998. NHL-spillerne vile reise til Japan den 8. og 9. februar, etter at OL hadde begynt og etter at de lavere seedede lagene allerede hadde spilt noen kamper i en kvalifiseringsrunden. Dermed kunne de lavere rangerte lagene først få sine NHL-spillere til disposisjon når de hadde spilt deres siste kamp innen OL-pausen. Kampene skulle spilles etter internasjonal banestørrelse (60 x 30 meter) i stedet for NHLs banestørrelse (61 x 26 meter) og anvende IIHFs regelverk (hvilket blant annet betød et forbud mot slagsmål og bruken av straffeslag i sluttspillet). Samtidig skulle alle kamper hvor mere enn 50 prosent av spillerne var NHL-spillere dømmes med NHL-dommere.[2]

Referat rediger

Ettersom at NHL for første gang noensinne avholdt en 17-dager lang pause for å la alle spillerne konkurrere i OL-turneringen ble turneringen omtalt som «århundrets turnering» og «drømmelagsturnering».[1][2][3]

Gruppespill rediger

Men USAs innsats skuffet etter kun en seier (4-1-seier over Belarus) og to tap i mellomrunden (1-4 til Canada og 2-4 til Sverige). og etter å ha tapt 1-4 til Tsjekkia i kvartfinalen ramponerte de amerikanske spillerne deres hotellrom uten å beklage for episoden.

Sluttspill rediger

I kvartfinalen mellom Finland og Sverige sørget Teemu Selänne og hans to mål for at finnene beseiret svenskene 2-1 og gikk videre til semifinale mot Russland, som hadde beseiret Belarus 4-1 i sin kvartfinale. Etter at Russland vant 7-4 over Finland i semifinalen var Russland i finalen.

Etter en 4-1-seier over Kasakhstan skulle Canada møte Tsjekkia i semifinalen. Tsjekkias storspill i turneringen var i stor grad takket være målvakten Dominik Hašek, som inntil da hadde kun sluppet inn fem mål i turneringen. Etter en målløs kamp sendte Jiří Šlégr tsjekkerne i ledelsen 9 minutter og 46 sekunder inn i tredje periode. Men etter at Linden utliknet for Canada 1 minutt og 3 sekunder før kampens slutt skulle kampen avgjøres på straffeslagskonkurranse. Mens Robert Reicher scoret for Tsjekkia klarte Hašek å blokkere samtlige canadiske skuddforsøk, og Tsjekkia gikk dermed til finalen mot Russland.

Etter nederlaget i semifinalen hadde det canadiske laget mistet kampviljen, og bronsekampen mellom Canada og Finland endte med en finsk 3-2-seier, noe som skuffet canadierne som ønsket å se Wayne Gretzky vinne en OL-medalje.

Kontroverser rediger

Under gruppespillet kom det frem at den svenske backen Ulf Samuelsson hadde vært amerikansk statsborger i tre år for å slippe å søke om arbeidstillatelse hvert år, men hadde samtidig beholdt sitt svenske pass. Under en istrening for det svenske laget stod journalistene Michael Farber (Sports Illustrated) og Janne Bengtsson (Svenska Dagbladet) i mikssonen og ventet på å intervjue spillerne. Mens de ventet vendte Farber seg mot Bengtsson og vitset om hvorfor man ville gi «en så skitten spiller amerikansk statsborgerskap?»[8] Bengtsson undersøkte saken nærmere og fikk bekreftet at svensk lovgivning sa at svensk statsborgerskap annulleres når en person skaffer seg utenlandsk pass. Under kampen mellom Sverige og Belarus gikk Bengtsson til Rickard Fagerlund, president i Det svenske ishockeyforbundet, og spurte ham om han visste at Samuelsson var amerikansk statsborger og dermed ikke berettiget til å representere Sverige. Fagerlund fikk lagleder Bo Tovland til å spørre Samuelsson om han var amerikansk statsborger, noe han bekreftet halvveis inn i kampen. Fagerlund og Tovland fortalte Samuelsson at han ikke lenger kunne spille for Sverige. Saken raste de neste døgnet etter at Fagerlund hadde gått videre til IIHF og lagt frem saken. Tsjekkerne protesterte og mente at regelverket burde følges, altså at Sverige skulle fratas alle poeng og flyttes sist i gruppen. Dermed ville tsjekkerne møte Belarus i kvartfinalen og ikke USA. Men ved at Fagerlund hadde lagt alle kort på bordet, opptrådt ærlig og begjært forbundets uvitenhet, fikk han IIHF-styrets flertall med seg, med 10 mot 4 stemmer. Hadde saken kommet frem under sluttspillet hadde Tre Kronor risikert å bli diskvalifisert fra turneringen. I stedet fikk Sverige beholde alle sine poeng og 2. plassen i gruppen mens Samuelsson ble diskvalifisert og bedt om å reise hjem.[8][9]

Det amerikanske laget, utelukkende bestående av NHL-spillere hvorav 17 var NHL-stjerner, ble på overraskende vis slått ut i kvartfinalen av tsjekkerne. I skuffelse over at de var slått ut av turneringen gikk flere av spillerne berserk på rommene sine i OL-landsbyen siste natten før hjemreisen. Stoler ble knust, to leiligheter ble skadet av brannslukningsskum og seks av stolene og et brannslukningsapparat ble slengt ut av vinduet i 6. etasje og ned på gårdsplassen. USA Hockey og NHL tilbød å dekke omkostningene for skadeomfanget, som ble estimert til å være omkring 1 000 USD.[10][11][12]

Arenaer rediger

  Nagano
Ishockey under Vinter-OL 1998 – Menn (Japan)
Big Hat
Kapasitet: 10 104
 
Aqua Wing
Kapasitet: 6 000
 

Kvalifisering rediger

Utdypende artikkel: Ishockey under Vinter-OL 1998 – Kvalifisering

Fjorten lag var kvalifisert til ishockeyturneringen. Canada, Finland, Russland, Sverige, Tsjekkia og USA var som de seks beste lagene ved ishockey-VM 1995 automatisk kvalifisert til turneringen og gikk dermed direkte til første runde. Den innledende runden bestod av landene rankert nummer 7 og 8 (Frankrike og Italia), vertsnasjonen Japan samt fem andre land (Belarus, Kasakhstan, Slovakia, Tyskland og Østerrike) som hadde kvalifisert seg gjennom en serie av kvalifiseringsturneringer.

Dato Sted Antall plasser Kvalifiserte land
Vertsnasjon N/A N/A 1   Japan
De 8 beste ved
Ishockey-VM 1995 		23. april – 7. mai 1995   Stockholm 8   Canada
  Finland
  Frankrike
  Italia
  Russland
  Sverige
  Tsjekkia
  USA
Endelig kvalifiseringsturnering 6. – 9. februar 1997   Oberhausen 2   Tyskland
  Slovakia
Endelig kvalifiseringsturnering 6. – 9. februar 1997   Innsbruck 2   Belarus
  Kasakhstan
Playoff-kamp om den siste OL-plassen mellom
de to 3. rangerte lagene i de endelige
kvalifiseringsturneringene 		11. februar 1997   Duisburg 1   Østerrike
I alt 14

Turneringsformat rediger

For å akkomodere NHLs deltakelse i turneringen ble formatet endret i forhold til de to forrige OL-turneringene. Antall lag i sluttspillet ble utvidet fra 12 til 14 lag.[13][14]

Turneringsformat rediger

Turneringen ble delt opp i tre forskjellige faser. I den innledende runden ble de åtte lavest rangerte lagene fordelt på to grupper med fire lag i hver. Disse skulle spille en round-robin hvor gruppevinneren avanserte til den endelige runden. De resterende lagene skulle spisse plasseringskamper for å rangere lagene fra 9. til 14. plass (A2 mot B2, A3 mot B3, A4 mot A4).

I den endelige runden møtte gruppevinnerne de såkalte «big six» (Canada, Finland, Russland, Sverige, Tsjekkia og USA). Disse åtte lagene var fordelt på to grupper med fire lag i hver og skulle spille en enkelt round-robin. For å sikre spillets kvaliteten og gi NHL-spillerne tid til å akklimatisere seg til til tidsforskjellen og styrke samspillet i lagene ble ingen lag slått ut i den endelige runden. I stedet avgjorde gruppene seedingen til kvartfinalene.

Kvartfinalene ble spilt på tvers av gruppene. Vinneren av hver gruppe møtte nummer fire i den motsatte gruppen, mens nummer to møtte nummer tre fra den motsatte gruppen (altså C1 mot D4, C2 mot D3, D1 mot C4 og D2 mot C3). Vinnerne av kvartfinalene avanserte til semifinalene. I semifinalene avanserte vinnerne til finalen mens taperne skulle spille bronsefinale.

Poengsystem rediger

I alle kampene ble poengene utdelt som følger:[13][14]

  • 2 poeng for seier
  • 1 poeng til hvert lag i tilfelle av uavgjort
  • 0 poeng for tap

Prosedyrer ved poenglikhet rediger

Hvis to lag har lige mange poeng vil deres plassering avgøres av følgende tiebreakprosedyre:[13][14]

  1. Innbyrdes oppgjør mellom lagene
  2. Målforskjell
  3. Høyest antall scorede mål
  4. Straffeslagskonkurranse mellom lagene

I tilfelle av poenglikhet mellom tre eller flere lag treder følgende prosedyre i kraft:[13][14]

  1. Med utgangspunkt i lagenes innbyrdes kamper dannes en undergruppe hvor lagene rangeres etter deres poeng i kun disse kampene.
  2. Hvis det fortsatt er poenglikhet mellem tre eller flere lag vil målforskjellen i de innbyrdes kampene være avgjørende.
  3. Hvis tre eller flere lag fortsatt står likt på poeng og målforskjell vil deres innbyrdes rangering avgjøres av høyest antall scorede mål i de innbyrdes kampene.
  4. Hvis tre eller flere lag fortsatt står likt på poeng, målforskjell og antall scorede mål i innbyrdes kamper vil en straffeslagskonkurranse spilles for å avgjøre seedingen.

Forlenget spilletid i sluttspillskamper rediger

Hvis en kvartfinalekamp, semifinalekamp eller bronsekamp ikke er avgjort etter ordinær spilletid spilles det en overtidsperiode på 10 minutter som avgjøres når et av lagene scorer («sudden death»). Overtidsperioden spilles med fire mann på hvert lag (målvakt, to backer og to løpere). Hvis finalekampen ikke var avgjort etter ordinær spilletid skulle det spilles en 20-minutters overtidsperiode med «sudden death».[13][14][15]

Hvis det ikke ble scoret i overtidsperioden skulle kampen avgjøres med en straffeslagskonkurranse («shootout», SO eller «Game Winning Shot», GWS). Fem forskjellige spillere fra hvert lag skulle skiftes til å skyte inntil et avgjørende mål ble scoret. Hvis det fortsatt sto likt etter de fem forsøkene fortsatte straffeslagskonkurransen i omvendt rekkefølge og en spiller fra hvert lag skiftes til å skyte et enkelt, avgjørende straffeslag. De samme eller nye spillere kan utvelges til de avgjørende straffeslagene.[13][14][15]

Seeding rediger

Gruppene ble seedet med serpentin-systemet basert på lagenes sluttplassering etter ishockey-VM 1995 (markert i parentes).[13][14][16]

Gruppe A
  Italia (7)
  Østerrike (11)
  Slovakia (13)
  Kasakhstan (22)

Gruppe B
  Frankrike (8)
  Tyskland (9)
  Japan (18)
  Belarus (21)

Gruppe C
  Finland (1)
  Tsjekkia (4)
  Russland (5)
Vinneren av gruppe A

Gruppe D
  Sverige (2)
  Canada (3)
  USA (6)
Vinneren av gruppe B

Dommere rediger

IIHF utnevnte følgende dommere og linjedommere til å dømme kampene under turneringen.[17] En av reglene vedtatt i OL-avtalen var at alle kamper hvor mere enn 50 prosent av spillerne var NHL-spillere skulle dømmes med NHL-dommere.[2]

Hoveddommere
  Canada Kerry Fraser
Bill McCreary
  Finland Pekka Haajanen
  Russland Leonid Vajsfeld
  Sverige Thomas Andersson
  Tyskland Gerhard Müller
  USA Don Adam
Mark Faucette
Brad Meier

Linjedommere
  Canada Gerard Gauthier
Troy Sartison
Ray Scapinello
  Finland Janne Rautavuori
  Japan Hirokazu Takahashi
  Russland Aleksander Poljakov
  Slovakia Rudolf Lauff
  Sverige Ulf Rönnmark
  Tsjekkia Václav Český
  Tyskland Thomas Schurr
  USA Gord Broseker
Kevin Collins
Tim Kotyra

Tropper rediger

Utdypende artikkel: Ishockey under Vinter-OL 1998 – Tropper

Alle tolv deltakende lag, gjennom en bekreftelse fra deres respektive nasjonale forbund, skulle levere en endelig tropp på på maksimalt 25 spillere (3 målvakter og 22 utespillere) innen 1. desember 1997.

Turneringens innledende runde startet dagen før NHL-pausen trådte i kraft, hvilket betød at lagene kun kunne bruke de NHL-spillerne som allerede hadde spilt sin siste kamp innen pausen, hadde fått godkjennelse av sine respektive NHL-klubber og var med OL-troppen. Lagene kunne ikke gjøre endringer i OL-troppen før de eventuelt avanserte til neste runde. Dette betød at flere av lagene ikke kunne anvende sine NHL-stjerner på tross av at de var på plass i Nagano. Turneringsformatet fikk kraftig kritikk av blant andre Slovakia, som bare hadde to ledige plasser i troppen til Róbert Švehla og Peter Bondra mens de samtidig hadde fem NHL-spillere på tribunen til den avgjørende kampen mot Kasakhstan (Žigmund Pálffy, Jozef Stümpel, Miroslav Šatan, Pavol Demitra og Richard Zedník). Tapet til Kasakhstan betød at avansementet til hovedrunden glapp for slovakerne, og NHL-spillerne på tribunen måtte reise hjem uten å ha spilt en eneste kamp.[18][19][20][21][22][23]

Innledende runde rediger

Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC+09.00.

Gruppe A rediger

Pl Lag
 K V U T M+ M– MF P Kvalifisering
1   Kasakhstan 3 2 1 0 14 11 +3 5 Avansement til finalerunden
2   Slovakia 3 1 1 1 9 9 0 3 Plasseringskamper
om 9. til 14. plass
3   Italia 3 1 0 2 11 11 0 2
4   Østerrike 3 0 2 1 9 12 −3 2
Kilde: Podnieks, Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018. s. 174.


7. februar 1998
16:00		Italia  3–5
(3–1, 0–1, 0–3)		  KasakhstanBig Hat, Nagano
Tilskuere: 8 634
7. februar 1998
16:00		Østerrike  2–2
(1–0, 1–2, 0–0)		  SlovakiaAqua Wing Arena, Nagano
Tilskuere: 4 315
8. februar 1998
14:00		Østerrike  5–5
(2–2, 2–1, 1–2)		  KasakhstanBig Hat, Nagano
Tilskuere: 9 410
8. februar 1998
18:00		Slovakia  4–3
(1–2, 3–1, 0–0)		  ItaliaBig Hat, Nagano
Tilskuere: 8 620
10. februar 1998
14:00		Kasakhstan  4–3
(1–1, 0–1, 3–1)		  SlovakiaAqua Wing Arena, Nagano
Tilskuere: 3 659
10. februar 1998
18:00		Italia  5–2
(2–0, 2–0, 1–2)		  ØsterrikeBig Hat, Nagano
Tilskuere: 8 473

Gruppe B rediger

Pl Lag
 K V U T M+ M– MF P Kvalifisering
1   Belarus 3 2 1 0 14 4 +10 5 Avansement til finalerunden
2   Tyskland 3 2 0 1 7 9 −2 4 Plasseringskamper
om 9. til 14. plass
3   Frankrike 3 1 0 2 5 8 −3 2
4   Japan 3 0 1 2 5 10 −5 1
Kilde: Podnieks, Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018. s. 174.


7. februar 1998
20:00		Tyskland  3–1
(0–0, 1–0, 2–1)		  JapanBig Hat, Nagano
Tilskuere: 9 861
7. februar 1998
20:00		Frankrike  0–4
(0–1, 0–1, 0–2)		  BelarusAqua Wing Arena, Nagano
Tilskuere: 3 419
9. februar 1998
14:00		Tyskland  2–8
(0–2, 2–3, 0–3)		  BelarusBig Hat, Nagano
Tilskuere: 8 063
9. februar 1998
18:00		Japan  2–5
(2–1, 0–1, 0–3)		  FrankrikeBig Hat, Nagano
Tilskuere: 9 930
10. februar 1998
14:00		Belarus  2–2
(1–1, 1–1, 0–0)		  JapanBig Hat, Nagano
Tilskuere: 3 659
10. februar 1998
18:00		Frankrike  0–2
(0–0, 0–1, 0–1)		  TysklandAqua Wing Arena, Nagano
Tilskuere: 3 916

Plasseringskamper rediger

Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC+09.00.

Kamp om 13. plass rediger

12. februar 1998
12:00		Østerrike  3–4 e.str.
(2–1, 0–1, 1–1, 0–0)
(SO: 0–1)		  JapanBig Hat, Nagano
Tilskuere: 9 495

Kamp om 11. plass rediger

12. februar 1998
16:00		Frankrike  5–1
(1–0, 0–0, 4–1)		  ItaliaBig Hat, Nagano
Tilskuere: 8 854

Kamp om 9. plass rediger

12. februar 1998
20:00		Slovakia  2–4
(1–0, 1–1, 0–3)		  TysklandBig Hat, Nagano
Tilskuere: 8 670

Finalerunde rediger

Alle klokkeslett er gitt i lokal tid UTC+09.00.

Gruppe C rediger

Pl Lag
 K V U T M+ M– MF P Kvalifisering
1   Russland 3 3 0 0 15 6 +9 6 Kvartfinaler
2   Tsjekkia 3 2 0 1 12 4 +8 4
3   Finland 3 1 0 2 11 9 +2 2
4   Kasakhstan 3 0 0 3 6 25 −19 0
Kilde: Podnieks, Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018. s. 174.
13. februar 1998
14:45		Finland  0–3
(0–0, 0–1, 0–2)		  TsjekkiaAqua Wing Arena, Nagano
Tilskuere: 5 050
13. februar 1998
18:45		Kasakhstan  2–9
(1–2, 0–5, 1–2)		  RusslandAqua Wing Arena, Nagano
Tilskuere: 3 752
15. februar 1998
13:45		Russland  4–3
(1–2, 2–1, 1–0)		  FinlandBig Hat, Nagano
Tilskuere: 9 894
15. februar 1998
18:45		Tsjekkia  8–2
(1–0, 3–2, 4–0)		  KasakhstanBig Hat, Nagano
Tilskuere: 9 975
16. februar 1998
15:45		Finland  8–2
(3–1, 1–0, 4–1)		  KasakhstanAqua Wing Arena, Nagano
Tilskuere: 5 544
16. februar 1998
18:45		Tsjekkia  1–2
(0–0, 1–0, 0–2)		  RusslandBig Hat, Nagano
Tilskuere: 9 847

Gruppe D rediger

Pl Lag
 K V U T M+ M– MF P Kvalifisering
1   Canada 3 3 0 0 12 3 +9 6 Kvartfinaler
2   Sverige 3 2 0 1 11 7 +4 4
3   USA 3 1 0 2 8 10 −2 2
4   Belarus 3 0 0 3 4 15 −11 0
Kilde: Podnieks, Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018. s. 174.
13. februar 1998
14:45		USA  2–4
(2–1, 0–2, 0–1)		  SverigeBig Hat, Nagano
Tilskuere: 9 985
13. februar 1998
18:45		Canada  5–0
(2–0, 2–0, 1–0)		  BelarusBig Hat, Nagano
Tilskuere: 9 960
14. februar 1998
14:45		Belarus  2–5
(1–2, 0–1, 1–2)		  USABig Hat, Nagano
Tilskuere: 9 975
14. februar 1998
18:45		Sverige  2–3
(1–0, 0–3, 1–0)		  CanadaBig Hat, Nagano
Tilskuere: 9 945
16. februar 1998
13:45		Canada  4–1
(1–0, 2–0, 1–1)		  USABig Hat, Nagano
Tilskuere: 10 076
16. februar 1998
18:45		Sverige  5–2
(2–0, 1–1, 2–1)		  BelarusAqua Wing Arena, Nagano
Tilskuere: 4 235

Sluttspill rediger

Trekning rediger

  Kvartfinaler Semifinaler Finale
                           
  C1    Russland 4  
D4    Belarus 1  
  C1    Russland 7  
  C3    Finland 4  
D2    Sverige 1
  C3    Finland 2  
    C1    Russland   0
  C2    Tsjekkia   1
  D1    Canada 4  
C4    Kasakhstan 1  
  D1    Canada 1 Bronsefinale
  C2    Tsjekkia (e.str.) 2  
C2    Tsjekkia  4 D1    Canada 2
  D3    USA 1   C3    Finland   3

Kvartfinaler rediger

18. februar 1998
14:45		Tsjekkia  4–1
(0–1, 3–0, 1–0)		  USABig Hat, Nagano
Tilskuere: 9 822
18. februar 1998
14:45		Russland  4–1
(1–0, 1–0, 2–1)		  BelarusAqua Wing Arena, Nagano
Tilskuere: 4 628
18. februar 1998
18:45		Canada  4–1
(2–1, 2–0, 0–0)		  KasakhstanBig Hat, Nagano
Tilskuere: 9 602
18. februar 1998
18:45		Sverige  1–2
(0–0, 0–0, 1–2)		  FinlandAqua Wing Arena, Nagano
Tilskuere: 5 044

Semifinaler rediger

20. februar 1998
14:45		Canada  1–2 e.str.
(0–0, 0–0, 1–1, 0–0)
(SO: 0–1)		  TsjekkiaBig Hat, Nagano
Tilskuere: 9 854
20. februar 1998
18:45		Russland  7–4
(2–0, 2–3, 3–1)		  FinlandBig Hat, Nagano
Tilskuere: 9 640

Bronsefinale rediger

21. februar 1998
15:15		Canada  2–3
(1–2, 1–0, 0–1)		   Finland  Big Hat, Nagano
Tilskuere: 9 875

Finale rediger

Utdypende artikkel: Ishockey under Vinter-OL 1998 – Menn – Finale

22. februar 1998
13:45		  Tsjekkia  1–0
(0–0, 0–0, 1–0)		  Russland  Big Hat, Nagano
Tilskuere: 10 010

Sluttresultater rediger

Turneringens sluttplassering ifølge IIHF:

Pl Grp Lag
 K V U T M+ M– MF P Sluttresultat
1 C   Tsjekkia 6 5 0 1 19 6 +13 10 Gull
2 C   Russland 6 5 0 1 26 12 +14 10 Sølv
3 C   Finland 6 3 0 3 20 19 +1 6 Bronse
4 D   Canada 6 4 0 2 19 9 +10 8 4. plass
5 D   Sverige 4 2 0 2 12 9 +3 4 Slått ut i
kvartfinalen
6 D   USA 4 1 0 3 9 14 −5 2
7 B   Belarus 7 2 1 4 19 23 −4 5
8 A   Kasakhstan 7 2 1 4 21 40 −19 5
9 B   Tyskland 4 3 0 1 11 11 0 6 Slått ut i
innledende runden
10 A   Slovakia 4 1 1 2 11 13 −2 3
11 B   Frankrike 4 2 0 2 10 9 +1 4
12 A   Italia 4 1 0 3 12 16 −4 2
13 B   Japan (H) 4 1 1 2 9 13 −4 3
14 A   Østerrike 4 0 2 2 12 16 −4 2
Kilde: Podnieks, Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018. s. 174.
(H) Vert

 
Olympiske mestere 1998

 
Tsjekkia
1. tittel

Spillere: Roman Čechmánek, Dominik Hašek, Milan Hnilička — Roman Hamrlík, František Kučera, Libor Procházka, Jiří Šlégr, Richard Šmehlík, Jaroslav Špaček, Petr Svoboda – Josef Beránek, Jan Čaloun, Jiří Dopita, Milan Hejduk, Jaromír Jágr, Robert Lang, David Moravec, Pavel Patera, Martin Procházka, Robert Reichel, Martin Ručinský, Vladimír Růžička, Martin Straka.
Trenere: Ivan Hlinka, Slavomír Lener, Vladimír Martinec

Prisutdeling rediger

Direktoratets prisutdeling rediger

Følgende spillere ble kåret til turneringens beste målvakt, forsvarsspiller (back) og løper av IIHFs direktorat:[24][25]

Beste målvakt Beste back Beste løper
  Dominik Hašek (CZE)   Rob Blake (CAN)   Pavel Bure (RUS)

Statistikk rediger

Toppscorere rediger

# Utøver KS M A P PIM +/– POS
1   Teemu Selänne (FIN) 5 4 6 10 8 0 L
2   Saku Koivu (FIN) 6 2 8 10 4 +1 L
3   Pavel Bure (RUS) 6 9 0 9 2 +6 L
4   Aleksandr Koresjkov (KAZ) 7 3 6 9 2 –1 L
5   Philippe Bozon (FRA) 4 5 2 7 4 +2 L
6   Konstantin Sjafranov (KAZ) 7 4 3 7 6 –2 L
7   Dominic Lavoie (AUT) 4 5 1 6 8 –2 L
8   Jere Lehtinen (FIN) 6 4 2 6 2 +1 L
9   Aleksej Jasjin (RUS) 6 3 3 6 0 +6 L
10   Serge Poudrier (FRA) 4 2 4 6 4 +1 L

Kilde: Hockeyarchives.com og Eliteprospects.com

Hat-tricks


Beste målvakter rediger

De fem beste målmaktene som har spilt 40 % eller mer av lagets totale spilleminutter.

# Utøver GKD GPI MIN SOG GA SVS SVS% GAA SO
1   Olaf Kölzig (GER) 4 2 120:00 58 2 56 96,60% 1,00 1
2   Dominik Hašek (CZE) 6 6 369:36 155 6 149 96,13% 0,97 2
3   Mikhail Sjtalenkov (RUS) 6 4 290:24 114 8 106 92,98% 1,66 1
4   Patrick Roy (CAN) 6 6 369:07 140 9 131 93,57% 1,71 1
5   Cristobal Huet (FRA) 4 2 120:00 67 5 62 92,50% 2,50 0

Kilde: Hockey-Sport.net og Eliteprospects.com

Målvakter med shutouts («holdt nullen»)

Referanser rediger

  1. ^ a b c Ian Thomsen (2. oktober 1995). «Olympic 'Dream' For NHL Puts an End to'Miracles'» (engelsk). NYTimes.com. 
  2. ^ a b c d e f g h Joe Lapointe (16. september 1997). «The N.H.L.'s Olympic Gamble; Stars' Participation in Nagano Could Raise Sport's Profile» (engelsk). The New York Times. Besøkt 8. november 2019. 
  3. ^ a b «Ice Hockey, Men» (engelsk). Olympedia.com. Besøkt 29. juli 2022. 
  4. ^ a b c d «Story #10: Czech Republic wins first “open” Olympics» (engelsk). IIHF.com. Besøkt 2. august 2022. 
  5. ^ Laurie Monsebraaten (15. oktober 1986). «Players in NHL are now eligible in the Olympics» (engelsk). Toronto Star. 
  6. ^ Ken Dryden (6. mars 1988). «Aiding U.S. Olympic Team May Bring Gold to N.H.L., Too» (engelsk). The New York Times. 
  7. ^ a b Lisa Dillman (27. februar 1993). «NHL Athletes Will Not Play in ’94 Olympics» (engelsk). Los Angeles Times. Besøkt 7. november 2019. 
  8. ^ a b «Story #72: Reporter's scoop reveals that Samuelsson is not a Swede in Nagano-98» (engelsk). IIHF.com. Besøkt 2. august 2022. 
  9. ^ Bjørn Arne Johannessen (17. februar 1998). «Truet av diskvalifikasjon». VG. s. 45. 
  10. ^ «Angry US Hockey Players Trash Rooms» (engelsk). Associated Press. 20. februar 1998. Besøkt 2. august 2022. 
  11. ^ Rachel Alexander (20. februar 1998). «U.S. Hockey Players Trash Room at Village». Washington Post. s. D1. 
  12. ^ «Hockeystjerner gikk berserk». VG. 20. februar 1998. 
  13. ^ a b c d e f g Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018 (8. utg.). Zurich: International Ice Hockey Federation. s. 174. 
  14. ^ a b c d e f g Stephan Müller, red. (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia: 1904 – 2005. Norderstedt, Tyskland: Books on Demand. s. 36–37. 
  15. ^ a b Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018 (8. utg.). Zürich: Moydart Press for the IIHF. s. 4. 
  16. ^ Gibbons, Denis (13. februar 1998). «Top medal contenders break water in same pool». The Hockey News (engelsk) (Olympic Special utg.). Vol. 51 (Nr. 22): s. 51. 
  17. ^ Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018 (8. utg.). Zurich: International Ice Hockey Federation. s. 665–681. 
  18. ^ Rastislav Rovňánek (10. februar 2018). «VIDEO: Pálffy trpel ako zviera. Slovákov stále desí kazašský horor v Nagane» (slovakisk). Šport.sk. Besøkt 31. juli 2022. 
  19. ^ Tom Nicholson (11. februar 2002). «Hockey team tries to forget Nagano '98» (engelsk). Spectator.SME.sk. Besøkt 31. juli 2022. 
  20. ^ «ZOH 1998: Hokejová nočná mora prišla ráno, tri grácie smoly» (slovakisk). Teraz.sk. 2. februar 2014. Besøkt 31. juli 2022. 
  21. ^ «Olympiáda v Nagane? To bolo niečo strašné, spomína legendárny Jarkovský» (slovakisk). RTVS.sk. 5. februar 2022. Besøkt 31. juli 2022. 
  22. ^ «Présentation des JO 1998» (fransk). Hockeyarchives.com. Besøkt 31. juli 2022. 
  23. ^ «Kazakhstan - Slovaquie (10 février 1998)» (fransk). Hockeyarchives.com. Besøkt 31. juli 2022. 
  24. ^ Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018 (8. utg.). Zürich: Moydart Press for the IIHF. s. 21. 
  25. ^ Stephan Müller, red. (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia: 1904 – 2005. Norderstedt, Tyskland: Books on Demand. s. 37. 

Litteratur rediger

  • Stephan Müller (2005). International Ice Hockey Encyclopaedia: 1904 – 2005 (engelsk). Norderstedt, Tyskland: Books on Demand. 
  • Andrew Podnieks, Birger Nordmark, red. (2017). IIHF Media Guide & Record Book 2018 (engelsk). Moydart Press for the IIHF. 
  • Szymon Szemberg, Andrew Podnieks, red. (2007). World of Hockey: Celebrating a Century of the IIHF (engelsk). Bolton, ON: Fenn Publishing. 

Eksterne lenker rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ishockey_under_Vinter-OL_1998_–_Menn&oldid=23940454»