Åpne hovedmenyen

Intervju med fremtiden : Norge anno 1980 er en norsk bok utgitt i 1953 av statsøkonom Johan Vogt.

Under en tynn skjønnlitterær overbygning forsøker forfatteren dels å forutsi hvordan Norge faktisk kan utvikle seg i perioden 1953-1980, dels å bedrive en lett humoristisk fabulering over hvordan den ideelle utviklingen ville kunne fortone seg. For ettertiden er boken mest interessant på grunn av faktaopplysningene om Norge i 1953 og informasjon om hvordan datidens statistikere og samfunnsplanleggere faktisk vurderte utviklingen videre.

HandlingRediger

På uforklarlig måte transporteres forfatteren til 1980 og den nye regjeringsbygningen i Oslo, «det monumentale palass i Frederiksgate 3, rett overfor det gamle historiske museum, som nå så ut bare som en uanselig fortidslevning». Her finner han at institusjoner som «Statistisk sentralbyrå, Universitetets sosialøkonomiske institutt og Statsøkonomisk Forenings klubblokaler» har fått en like framtredende plass som departementskontorene. Han får foretrede for redaktøren av Statsøkonomisk Tidsskrift. Resten av boken er utformet som et intervju med denne personen. På siste side våkner forfatteren «i stolen ved mitt skrivebord i mitt lille skrivebord i Frederiksgate 3. Værelset var fylt av en ram gasslukt, sterkere enn hva som var vanlig i dette fordums kjemiske laboratorium. Jeg skyndte meg å lukke opp den lille glugge i vinduet. En frisk vinterkulde seg inn og gjorde meg helt våken».

Vogts beskrivelse av Norge anno 1980Rediger

Vogts spådommer er underbygget med tallmateriale i langt større grad enn hva som er vanlig i en skjønnlitterær tekst. Han er innom de fleste sider ved norsk samfunnsliv, som befolkning, nasjonalprodukt, prisutvikling, energiproduksjon, sysselsetting og sosialpolitikk.

På enkelte områder treffer Vogt nesten skremmende godt. Som når han stipulerer folkemengden i Norge 1980 til omkring 4 millioner (virkelig tall 4,08 millioner). Gjeldende prognoser i 1953 var, får vi vite, en befolkningstopp på omkring 3,4 millioner omkring 1970 og deretter en nedgang til 3,2 millioner i 1980. Noen forutsigelser treffer ikke helt, men overraskende godt. Som beregning av norsk vannkraftsproduksjon til 70 TWh i 1980 – en verdi som ble passert syv år tidligere, men som ikke var lett å forutsi med utgangspunkt i den i sammenligning beskjedne produksjonen på omkring 17 TWh i 1950. Andre ganger spår han riktig, men på feil forutsetninger. Som når han korrekt forutser en på verdensbasis bare begrenset utnyttelse av atomkraft til sivile formål – men ut fra rene økonomiske vurderinger. Det økologiske perspektivet var i 1953 ikke med i betraktningen.

Vogt kommer også med mer generelle spådommer om samfunnsutviklingen, som «den permanente inflasjon». Vi får vite at «Arbeidernes faglige landsorganisasjon er den mektigste institusjon i vårt samfunn i dag [...] Den har en meget fast ledelse, og også en oppgave av fundamental betydning, nemlig å sørge for arbeidsfred. Men det er bare på en måte man kan makte dette, nemlig ved kontinuerlige lønnsstigninger. Det er derfor i praksis ikke mulig å forhindre at disse forhindre at disse lønnsøkninger skjer i et raskere tempo enn økningen av arbeidets produktivitet. [...] Det har vært den pris vi har måttet betale for full sysselsetting og arbeidsfred». Lignende betraktninger var ikke ukjente i virkelighetens 1980.

Han forutså også eldrebølgen, eller det han kaller «oldingesamfunnet», med «et samfunn med 400 000 70-åringer og 80-åringer, som forbinder alderens livsklokhet med en livsfrisk arbeidsevne». Spådommen bommet med noen tiår.

Andre deler av boken består av lett humoristisk ønsketenkning, som når Vogt lar verdensfreden oppstå som følge av at verdens filosofer oppretter «institutter for saklighetsanalyse» som skjærer gjennom og avslører den politiske propaganda og dogmatikk.

LitteraturRediger

  • Johan Vogt: Intervju med fremtiden : Norge anno 1980, Aschehoug, Oslo, 1953