Internasjonale studier

studiet av forhold mellom stater
(Omdirigert fra Internasjonale relasjoner)

Internasjonale studier eller Internasjonale relasjoner (IR) (engelsk: International Relations, International Studies, International Affairs, Global Studies eller Global Affairs) er studiet av samhandling mellom aktører på det internasjonale plan, så som stater, internasjonale organisasjoner, internasjonale domstoler og multinasjonale selskaper. Sentrale emner innenfor et slikt studium er blant annet internasjonal politikk og komparativ politikk, internasjonal økonomi, moderne verdenshistorie og folkerett. Fag som dette tilbys i kombinasjon innenfor internasjonale studier, for å søke å gi en bred forståelse av verdens moderne utvikling og tilstand.

FNs hovedbygning i Genève, Sveits.
La Palaise de Nations i Genève , Sveits. Bare i 2012 huset bygget mer enn 10.000 intergovernmentale møter, og regnes dermed som et av verdens viktigste diplomatiske forum.[1]

Internasjonale studier er relativt nytt som selvstendig fagfelt, og ble for første gang tilbudt som eget gradsstudium i 1919 ved Aberystwyth University i Wales.[2] Utover 20-tallet fulgte London School of Economics og University of Oxford etter med egne studier innenfor feltet, noe som bidro til å gi faget selvstendighet og prominens.[3]

I Norge tilbys bachelorgrad i internasjonale studier ved Universitetet i Oslo (Internasjonale studier), Nord Universitet (Internasjonale relasjoner), Høgskolen i Innlandet (Internasjonale studier med historie) og Bjørknes Høyskole (Internasjonale Studier). [1] [2] [3] [4]

TeoriretningerRediger

Innenfor fagfeltet internasjonale studier finnes en rekke teorier som på ulikt vis forsøker å beskrive hvordan det internasjonale politiske systemet fungerer (internasjonal politisk teori). Disse kan grovt sett deles inn i de tre dominante grenene realisme, liberalisme (liberal institusjonalisme) og konstruktivisme.[4]

RealismeRediger

Realismen som teori hevder at det internasjonale samfunn er et anarki, dét grunnet systemets fravær av en overordnet makt.[5] Dette resulterer i at alle selvstendige stater til enhver tid er overlatt til seg selv, økonomisk, militært, og sikkerhetspolitisk, og at internasjonal samhandling stort sett bygger på staters strategiske vurderinger på hvordan de selv kan skaffe seg mest mulig makt, i form av et sterkt forsvar, en sterk og selvstendig økonomi, og et mektig diplomati. I realistisk teori er statene som rasjonelle aktører de primære subjektene - eksempelvis er internasjonale organisasjoner og domstoler kun et verktøy for individuelle stater for å fremme egne interesser, og dermed av liten relevans som rent selvstendige subjekter. Se: realisme.

Realismens historieRediger

 
Hans Morgenthau, grunnlegger av den politiske realismen.

Realismen er den eldste teorien innenfor internasjonale studier, og kan sies å ha sin idéhistoriske begynnelse i den greske strategen og historikeren Thukydids skriftlige observasjoner etter Peleponneserkrigen (431 - 404 f.kr). mellom Sparta og Aten. Her skriver han følgende: "De sterke gjør hva de kan, mens de svake lider hva de må" (Engelsk: "The strong do what they can while the weak suffer what they must").[6] Det er altså den sterkestes rett som gjelder - mektige stater gjør hva deres makt tillater dem å gjøre, mens svake stater må tåle å lide. Senere følger flere tekster i samme bane, deriblant Machiavellis bok Fyrsten, som kan beskrives som en detaljert håndbok i å erverve og holde på makt i de italienske bystatene på 1500-tallet. Her er det inngående beskrevet at bruk av militær makt er viktig for å sikre staters overlevelse og legitimitet. Senere kommer Thomas Hobbes innflytelsesrike verk Leviathan, som også er nevnt som en viktig inspirasjonskilde for politisk realisme - her blir politikk beskrevet som en kontinuerlig maktkamp mellom menn i en anarkistisk verden; videre heter det at stater påvirkes av menneskets iboende egoisme og egeninteresse, og dermed agerer på tilsvarende måte.[7]

Den første til å bruke disse idéene til å formulere en sammenhengende teori var den tysk-amerikanske statsviteren Hans Morgenthau med boka Politics Amongst Nations fra 1948. For Morgenthau styres internasjonal politikk av objektive lover med røtter i menneskenaturen. Disse lovene er stort sett de samme primitive naturlovene som i Hobbes Leviathan. Han legger videre frem et trekk som er viktig i alle typer politisk realisme: at stater er rasjonelle aktører. I ren forstand betyr dette at stater foretar en rasjonell vurdering av en gitt politisk situasjon, for så å benytte de midler den har til rådighet for å ivareta sine nasjonale interesser på en best mulig måte.[8]

LiberalismeRediger

Liberalismen hevder, til forskjell fra realismen, at stater ikke er rent selvstendige subjekter, men derimot er gjensidig avhengig av hverandre gjennom økonomiske forbindelser og deltakelse i internasjonale organisasjoner. Internasjonale organisasjoner tillegges stor innflytelse og egenverdi, grunnet at de over tid kan opparbeide seg stor innflytelse og selvstendighet, og etterhvert utøve innflytelse på stater som deltar. Statene settes dermed til side, ettersom deres handlinger er tøylet av et regulert internasjonalt system som legger føringer på deres utenrikspolitikk.

KonstruktivismeRediger

Det reflektive perspektivet skiller seg markant fra de tre andre perspektivene og lar seg vanskelig presentere over samme lest som disse. Hovedgrunnen er at det ikke framstår med et alternativt bilde av det internasjonale politiske systemet. Dette perspektivet er basert en konstruktivistisk tilnærming, det vi si politikk ses som basert på subjektive forestillinger og sosialt konstruerte ideer snarere enn som bestemt av objektive interesser og strukturer. Det skiller seg fra de foregående tilnærmingene ved at det fokuserer mer på aktørene enn på strukturene. Konstruktivistene kritiserer også disse retningene for å benytte positivistiske arbeidsmetoder, noe som ifølge konstruktivismen medfører, at man ikke får mulighet for å komme til en dypere forståelse av de menneskelige handlinger.

Andre teorierRediger

DominansteoriRediger

Realistene ble kritisert også fra annet hold, som hadde lite til felles med pluralistenes verdensbilde. Når det gjaldt betoningen av egeninteresse og makt som politikkens fundament, hadde denne retningen mer til felles med realistene enn med pluralistene. Dominansteoretikerne så imidlertid et behov for å supplere en utpreget vestlig forståelsesramme med et perspektiv som kunne vise hvordan virkeligheten så ut fra “periferiens” synsvinkel.

Dette perspektivet innrømmer grunnstrukturen er anarkisk, men peker på at det i perioder likevel finnes en klar «orden», basert på hegemoni og relativt stabile dominansrelasjoner. Stater er formelt de viktigste aktørene, men det pekes på at også andre, blant annet store bedrifter spiller til dels viktige roller (og kan være mektigere enn enkelte periferistater).

I likhet med realistene fokuseres det på konflikt, som gjennomsyrer systemet. Dominansteoretikerne peker imidlertid på at staten er et redskap for den dominerende interessegruppen i samfunnet.

Makten ses på som meget skjevt fordelt. Makt er det sentrale virkemiddelet. I siste instans kreves militær makt, men til daglig er maktutøvelsen basert primært på kontroll over produksjonsfaktorene i samfunnet, i første rekke kapital og teknologi.

AvhengighetsteoriRediger

Avhengighetsteori hevder at mektigere stater (rike vestlige land, fortrinnsvis) er avhengige av en gruppe fattigere periferistater for å sikre egen rikdom. Fattige land tilbyr naturresurser, billig arbeidskraft, og viktige arenaer for eksport, som rike land benytter seg flittig av for egen økonomisk vinning. Relevante eksempler kan være Frankrikes kontroll over bank- og telesystemer i frankofone afrikanske land,[9] og USAs økonomiske dominans i latinamerikanske land gjennom multinasjonale korporasjoner.[10]

Se avhengighetsteori.

ReferanserRediger

  1. ^ François Modoux, "La Suisse engagera 300 millions pour rénover le Palais des Nations", Le Temps, Friday 28 June 2013, page 9. (Fransk). 
  2. ^ «Where exactly does ‘International Relations’ begin? |Ritsumeikan University». Ritsumeikan University. Besøkt 4. august 2020. 
  3. ^ Carlsnaes, Walter; et al., eds. (2012). Handbook of International Relations. SAGE Publications. pp. 1–28. ISBN 9781446265031. Retrieved 2016-02-24. 
  4. ^ «Theories of International Relations». 2012books.lardbucket.org. Besøkt 4. august 2020. 
  5. ^ ^ a b c Østerud, Øyvind (2007). Statsvitenskap. Innføring i politisk analyse (norsk). Oslo: Universitetsforlaget. s. 235–245. 
  6. ^ Crane (1998), p. 61-65. 
  7. ^ Korab-Karpowicz, W. Julian (2018). «Political Realism in International Relations». I Zalta, Edward N. The Stanford Encyclopedia of Philosophy. Metaphysics Research Lab, Stanford University. Besøkt 4. august 2020. 
  8. ^ Korab-Karpowicz, W. Julian (2018). «Political Realism in International Relations». I Zalta, Edward N. The Stanford Encyclopedia of Philosophy. Metaphysics Research Lab, Stanford University. Besøkt 4. august 2020. 
  9. ^ Venkatachalam, Meera. «Despite the rhetoric, Macron isn’t about to loosen France’s paternalistic grip in Africa». Quartz Africa (engelsk). Besøkt 4. august 2020. 
  10. ^ Stepan, Alfred (15. september 2015). «The United States and Latin America: Vital Interests and the Instruments of Power» (engelsk). ISSN 0015-7120. Besøkt 4. august 2020. 

KilderRediger

  • Baylis, John, Steve Smith og Patricia Owens (red.)(2008): The globalization of world politics: an introduction to international relations. Oxford: Oxford University Press
  • Morgenthau, Hans (1993[1948]): Politics Among Nations: The Struggle for Power and Peace. Boston: McGraw-Hill
  • Waltz, Kenneth (1959): Man, the State, and War New York: Columbia University Press
  • Østerud, Øyvind (2002): Statsvitenskap. Innføring i Politisk Analyse. Oslo: Universitetsforlaget.