Interesseteorien

Interesseteorien er et emne i straffeprosessen som handler om straffebudenes beskyttelsesinteresse.

En del av interesseteorien beskriver hvordan domstolene har frihet til å anvende et annet straffebud enn det som er anvendt i tiltalebeslutningen eller stevningen. Vilkåret er at straffebudet beskytter den samme interesse som det som den påtaleberettigede (fornærmede eller påtalemyndigheten) har anvendt. Den annen del av interesseteorien beskriver hvordan fornærmedes påtalerett er avhengig av at straffebudet beskytter en privat interesse.

Norge

Høyesterettsdom 1911

I 1911 ble det avsagt en dom i Norges Høyesterett som det siden er blitt henvist til i rettspraksis som begrunnelse for at straffebudet må beskytte en privat interesse for at fornærmede kan ha adgang til å anlegge privat straffesak. Retten uttalte:

Ved spørsmålet om, hvem der har påtalerett, må det være avgjørende hvilket rettsgode vedkommende straffebud har villet beskytte, og § 325 (1) nr. 4 sikter klarlig utelukkende til å beskytte det offentlige eller tjenestens tarv.

Straffebudene

Utdypende artikkel: Straffebud

Domstolene gjør en konkret vurdering av det straffebudet som er anvendt i stevningen. I dommen fra 1911 var det ikke bare straffeloven av 1902 § 325 (1) nr. 4 som var anvendt, men også § 123. Domstolen måtte måtte derfor også vurdere om dette straffebudet beskyttet en privat interesse. På liknende måte må det gjøres konkrete vurderinger av alle straffebudene når saken kommer opp for domstolen. Etter at et straffebuds beskyttelsesinteresse er avgjort av domstolen er det ikke mulig å komme til en motsatt slutning i en annen sak.

Litteratur

• Hov, Jo (1982). «Interesseteorien i straffeprosessen». Lov og frihet: festskrift til Johs. Andenæs på 70-årsdagen, 7. september 1982. Oslo: Universitetsforlaget. s. 453–472. ISBN 8200060438. 
• Hov, Jo (1999). Rettergang II. Straffeprosess. Oslo: Papinian. s. 267-268 og 627-638. ISBN 8291060096.