Åpne hovedmenyen

Inngrepsfrie naturområder eller INON-områder er i norsk forvaltning definert som områder som ligger minst 1 km fra tyngre tekniske inngrep.

BegrepsbrukRediger

Miljødirektoratet definerer villmarkspregede naturområder som områder fem kilometer eller mer i luftlinje fra tyngre tekniske inngrep. I 2013 utgjorde slike områder i Norge 37 531 km². Når Svalbard og Jan Mayen ikke inkluderes, utgjør villmarkspregede naturområder knapt 12 % av Norges areal. Stadig mer villmarkspreget natur bortfaller på grunn av inngrep. I perioden 1988–2012 var det et bortfall på 4,3 % av villmarkspreget natur, eller 1678 km². På nettsiden miljøstatus.no fastslår Miljødirektoratet: «Tidligere hadde Norge mange og store sammenhengende områder med tilnærmet urørt natur. Natur uten tyngre inngrep er under stadig press. Det har konsekvenser for den nasjonale kulturarven og naturmangfoldet.»[1]

Videre sier miljøstatus.no at: «De viktigste årsakene til tap av inngrepsfri natur i perioden 2008–2012 var veibygging og ulike typer energianlegg. Innenfor veibygging var det særlig skogsveier som medførte tap av inngrepsfrie områder. Energianlegg omfatter anlegg for produksjon og transport av energi, slik som vannkraft, vindkraft og kraftlinjer.» Det presiseres videre at: «Endringer i driftsformer, som for eksempel jord- og skogbruk, påvirker ikke områdenes inngrepsstatus. Det samme gjelder mindre inngrep som blant annet hytter, mindre kraftlinjer og enkeltstående mindre master uten infrastruktur.»[1]

Utvikling av begrepsbrukenRediger

Fokuset på inngrepsfrie naturområder i norsk naturforvaltning oppstod i 1970-årene. Ideen stammer fra USA som var det første landet som innførte en egen lov for å verne villmarksområder, The Wilderness Act, i 1964.[2] I NOU 1974:30B Hardangervidda: Natur - kulturhistorie – Samfunnsliv ble begrepet kvalifisert villmark definert som områder som «ligger mer enn 4 t rask gang (i bratt lende) eller 15 km i luftlinje (i mer moderat lende) fra veg, jernbanestasjon eller rutebåt, samtidig som avstanden til nærmeste turisthytte er mer enn 2 t rask gange (7,5 km i luftlinje)».[3]

Villmarksområdene omtales i NOU 1974:30B i forbindelse med de kvaliteter som turgåing gir. En går tur for å være mer aktive og for å få et mer komplett sansbilde av landskapet. Det ble sakt at det å overvinne terrengmessig motstand på tur har verdi. Jo vanskeligere det er å nå til et sted, jo større blir nytelsen ved å komme dit.[2]

I senere rapporter ble enkle kart over «upåvirket» eller «urørt» natur lagt frem i NOU 1980:23 Naturvern i Norge og i NOU 1986:13 Ny landsplan for nasjonalparker. I 1992 presentert UNEP/GRID-Arendal digitale kart som viste at arealet av urørt naturområder i Norge hadde sunket fra 48 % i 1900 til 22 % i 1992. Utgangspunktet for beregningene var områder «som ligger mer en 5 km fra nærmeste veg, jernbane, bebygd område eller vassdragsutbygging» (St meld nr 31 (1992–93):78). Med digitale kartgrunnlag fikk en nye muligheter for å registrere, analysere og presentere data om inngrepsfrie naturområder.[2]

I 1995 la daværende Direktoratet for naturforvaltning, nå Miljødirektoratet, frem rapporten Inngrepsfrie naturområder i Norge som inneholdt en mer presis og mer omfattende definisjon av «tyngre tekniske inngrep» enn tidligere. Blant annet ble også traktorveger (og ikke bare bilveger), tatt med i definisjonen. Rapporten definerer inngrepsfrie naturområder som: «Alle områder som ligger mer enn en kilometer fra tyngre tekniske inngrep». De inngrepsfrie naturområdene blir delt i tre soner (DN 1995:10):[2]

  1. inngrepsfri sone 2: 1–3 kilometer fra tyngre tekniske inngrep
  2. inngrepsfri sone 1: 3–5 kilometer fra tyngre tekniske inngrep
  3. villmarkspregede områder: >5 kilometer fra tyngre tekniske inngrep

Den nye og utvidede definisjonen av tyngre tekniske inngrep viste at de inngrepsfrie naturområdene er langt mindre enn tidligere antatt. De villmarksprega områdene var i 1994 rundt 11,8 % av totalt landareal, redusert til 11,7 % (37 941 km²) i 1998. Østfold, Oslo, Akershus og Vestfold var helt uten villmarkspregede områder, mens 37 % av Finnmark var villmark.[2]

Den opprinnelige begrunnelsen for begrepet kvalifisert villmark var knyttet til friluftsliv og turopplevelser i fjellet. Etter hver har hensyn til «urørt natur» og biologisk mangfold kommet til.[2]

Tyngre tekniske inngrepRediger

Med «tyngre tekniske inngrep» forstås:

  • offentlige veier og jernbanelinjer med lengde over 50 meter, unntatt tunneler
  • skogsbilveier med lengde over 50 meter
  • traktor,- landbruks,- anleggs- og seterveier og andre private veger med lengde over 50 meter
  • gamle ferdselsveier rustet opp for bruk av traktor tilsvarende traktorveg klasse 7/8 eller bedre standard
  • godkjente barmarksløyper (Finnmark)
  • kraftlinjer bygd for spenning på 33 kV eller mer
  • massive tårn og vindturbiner
  • større steintipper, steinbrudd og massetak
  • større skitrekk, hoppbakker og alpinbakker
  • kanaler, forbygninger, flomverk og rørgater i dagen
  • reguleringsmagasiner (hele vannkonturen ved høyeste regulerte vannstand), regulerte elver og bekker
    • Gjelder regulerte elver og bekker der vannføringen enten er senket eller økt
    • Gjelder i hovedsak magasiner der periodiske reguleringer innebærer vannstandsøkninger og eller –senking på en meter eller mer
    • Vannstrengen helt ned til sjø blir betegnet som inngrep
    • For kraftverk i elv/ bekk uten magasinering, betegnes elvestrengen mellom vanninntak og utløp kraftstasjon som inngrep

Det er nasjonal politikk at en ved planlegging skal ta hensyn slik at urørte naturområder i størst mulig grad bevares for framtida. Stortinget og regjeringen har i denne forbindelsen nevnt hensyn til blant annet naturarv, friluftsliv, reiseliv og biologisk mangfold. Målet om å bevare gjenværende inngrepsfri natur er uttrykt i flere stortingsmeldinger de senere årene.

I 2003 falt rundt 45 % av Norges fastlandsareal inn under definisjonen av inngrepsfri natur. I desember 2009 publiserte Direktoratet for Naturforvaltning en ny beregning av inngrepsfri natur gjeldende for januar 2008. Data for INON er gjort tilgjengelig for publikum via en egen kartapplikasjon på Internett og via egne wms-tjenester.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b «Stadig mindre urørt natur». Miljødirektoratet. Arkivert fra originalen 25. juni 2019. 
  2. ^ a b c d e f Skjeggedal, Terje m. fl. (2005). Inngrepsfrie naturområder som verktøy for arealforvaltning (PDF). Nord-Trøndelagsforskning. s. 1–5. 
  3. ^ Øvstedal, Sverre (1974). NOU 1974: 30 B Hardangervidda natur - kulturhistorie - samfunnsliv. Universitetsforlaget. s. 28. ISBN 8200701492. 

Eksterne lenkerRediger