Imagismen var en retning innafor særlig anglo-amerikansk litteratur tidlig på 1900-tallet. Imagistene avviste det følelses- og symbolladete uttrykket i den eldre poesien, og satte presise bilder i et klart og skarpt språk i stedet.

Imagistene trådte fram som gruppe i den litterære offentligheten i tidsskrifter og i fire antologier mellom 1914 og 1917. De slo til lyd for en tilbakevending til mer klassiske kvaliteter i det poetiske språket, samtidig som de var villige til å eksperimentere med utradisjonelle former. De ville fokusere på tingen som ting, og ikke tingen som symbol for abstrakte forhold.

I mars 1913 ble imagismens program offentliggjort i tidsskriftet Poetry av Ezra Pound og F.S.Flint, som kom med følgende krav til lyrikken:

  1. Direkte befatning med tingen, enten subjektivt eller objektivt.
  2. Ikke bruke noe ord som ikke bidrar til presentasjonen.
  3. Når det gjelder rytme: å komponere etter rytmen til den musikalske frasen, ikke etter metronomen.

I aprilnummeret stod imagismens kanskje mest berømte dikt på trykk – Ezra Pounds In a Station of the Metro:

The apparition of these faces in the crowd
Petals on a wet, black bough.

I norsk litteratur fikk imagismen ikke noe synlig gjennomslag før omkring 1965, da Profil-gruppen kom med et liknende program, tydeligst formulert i Dag Solstads tekst Vi vil ikke gi kaffekjelen vinger. Av lyrikerne er Jan Erik Vold den som framfor alt har bidratt til en imagistisk diktning på norsk, mens det kanskje var Olav H. Hauge som først brakte denne retningen til Norge.

Eksterne lenker rediger

  • Imagismen; fra Bibliotekarstudentens nettleksikon om litteratur og medier (pdf-fil)