Hvem dømmer
Hvem dømmer (orig.: Ich klage an) er en tysk propagandafilm for eutanasi fra 1941 i regi av Wolfgang Liebeneiner.[4] I hovedrollene ses Heidemarie Hatheyer, Paul Hartmann og Mathias Wieman.
| Ich klage an | |||
|---|---|---|---|
Generell informasjon | |||
| Genre | Propagandafilm, dramafilm | ||
| Utgivelsesår | 1941 | ||
| Nasjonalitet | Nazi-Tyskland | ||
| Lengde | 120 min. | ||
| Språk | Tysk | ||
Bak kamera | |||
| Regi | Wolfgang Liebeneiner[1][2]  | ||
| Manus | Wolfgang Liebeneiner, Eberhard Frowein, August Christian Riekel | ||
| Produsent(er) | Heinrich Jonen | ||
| Musikk | Norbert Schultze | ||
| Foto | Friedl Behn-Grund | ||
| Klipp | Walter von Bonhorst | ||
Foran kamera | |||
| Medvirkende | Heidemarie Hatheyer,[1] Paul Hartmann,[1] Hans Nielsen,[1] Franz Schafheitlin,[1] Bernhard Goetzke,[3] Harry Hardt,[3] Mathias Wieman,[1] Margarete Haagen,[1] Charlotte Thiele,[1] Christian Kayßler,[1] Harald Paulsen,[1] Albert Florath,[1] Ilse Fürstenberg,[1] Karin Evans,[1] Erich Ponto,[1] Otto Graf, Leopold von Ledebur, Hansi Arnstaedt, Just Scheu, Paul Rehkopf, Karl Haubenreißer, Ernst Legal,[3] Walter Janssen,[3] Willi Rose[3] | ||
Annen informasjon | |||
| Farve/s.hv | Sort/hvitt | ||
| Premiere(r) | 1941 | ||
Eksterne lenker | |||
| IMDb | |||
Framvisning rediger
Hvem dømmer hadde norsk premiere på Kinopaleet i Drammen 4. februar 1942.[5]. Tysk premiere fant sted 29. august 1941 på Berlins kino Capitol. I Sverige hadde den premiere 27. februar 1942.
Handling rediger
En ung hustru som lider av en tung sykdom oppfordrer sin lege til å ta hennes liv. Hennes mann, selv en fremgangsrik lege, gir henne en dødelig overdose og stilles til rette. Der legges det frem argumenter som at det å forlenge liv iblant strider mot naturen og at døden da er en rettighet, så vel som en plikt.
Propagandaelementer rediger
Filmen ble til på oppdrag av propgandaminister Joseph Goebbels etter forslag fra Karl Brandt for å gjøre den tyske allmenhet mer positivt innstilt til Det tyske rikes Aktion T4 eutanasiprogram, som da pågikk.[7] Ofrene for dette nazistiske eutanasiprogrammet ble drept uten å ha ønsket eller samtykket til det. Heller ikke deres familier ble tatt med i vurderingen.[8] Filmen var ikke særlig kløktig; det var kinobesøkende som klart så forbindelsen til det pågående eutanasiprogrammet og fikk tanker om hvordan de motivasjoner som filmen presenterte kunne misbrukes til å rettferdiggjøre det som foregikk.[9]
SS rapporterte at kirkene for allment negative til filmen. Katolikkene var de mest klare og intense, men også kirkebesøkende protestanter var negative.[10] I ministerkretser var man gjennomgående positive, men også der fant man tvilere, særlig - men ikke utelukkende - på grunn av tilfeller der pasienter som var blitt ansett for å ha vært uhelbredelige hadde vist seg å komme til helse.[11] I juridiske kretser var man opptatt av at praksisen burde få et sikkert rettsgrunnlag. I de få meningsmålinger som ble gjennomført var det - ifølge SS - almen støtte for eutanasi.[12]
Rolleliste i utvalg rediger
- Heidemarie Hatheyer - Hanna Heyt
- Paul Hartmann - Professor Thomas Heyt
- Mathias Wieman - Dr. Bernhard Lang
- Margarete Haagen - Berta
- Charlotte Thiele - Dr. Barbara Burckhardt
- Christian Kayßler - Landgerichtsdirektor Kriebelmeyer
- Harald Paulsen - Eduard Stretter
- Albert Florath - Professor Schlüter
- Ilse Fürstenberg
- Karin Evans - Erna Balg
- Hans Nielsen - Dr. Höfer
- Franz Schafheitlin - Rechtsanwalt Straten
- Erich Ponto - Professor Werther
- Otto Graf - Staatsanwalt Engel
- Werner Pledath - Pastor Gömer
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ a b c d e f g h i j k l m n http://www.imdb.com/title/tt0033750/; besøksdato: 7. april 2016.
- ^ filmportal.de, Wikidata Q15706812, https://www.filmportal.de/
- ^ a b c d e (på cs) ČSFD, 2001, Wikidata Q3561957, https://csfd.cz
- ^ «New York Times: Ich Klage An (1941)». The New York Times. Besøkt 30. oktober 2010.
- ^ Fritt folk, 4. februar 1942, side 3
- ^ Romani 1992, s. 108.
- ^ Ayçoberry 1981, s. 11.
- ^ Leiser 1975, s. 69.
- ^ Grunberger 1971, s. 385.
- ^ Leiser 1975, s. 146–147.
- ^ Leiser 1975, s. 147.
- ^ Leiser 1975, s. 148.
Litteratur rediger
- Ayçoberry, Pierre (1981). The Nazi Question: An Essay on the Interpretations of National Socialism (1922–1975). New York: Pantheon Books. ISBN 978-0-394-74841-2.
- Grunberger, Richard (1971). The 12-Year Reich: A Social History of Nazi Germany, 1933–1945. New York: Holt, Rinehart and Winston. ISBN 978-0-03-076435-6.
- Hertzstein, Robert Edwin (1978). The War That Hitler Won. New York: Putnam. ISBN 978-0-399-11845-6.
- Leiser, Erwin (1975). Nazi Cinema. New York: Macmillan. ISBN 978-0-02-570230-1.
- Romani, Cinzia (1992). Tainted Goddesses: Female Film Stars of the Third Reich. New York: Sarpedon. ISBN 978-0-9627613-1-7.
- Sylke Hachmeister: Kinopropaganda gegen Kranke: die Instrumentalisierung des Spielfilms „Ich klage an“ für das nationalsozialistische „Euthanasieprogramm“, Nomos, Baden-Baden 1992 ISBN 3-7890-2804-5 (Nomos-Universitätsschriften Kulturwissenschaft, zugl. Diss. phil., Universität Münster 1991).
- Christian Kuchler: Bischöflicher Protest gegen nationalsozialistische „Euthanasie“-Propaganda im Kino: „Ich klage an“. Historisches Jahrbuch der Görresgesellschaft, 126, 2006 ISSN 0018-2621, S. 269–294.
- Karl Heinz Roth: „Ich klage an“. Aus der Entstehungsgeschichte eines Propaganda-Films. In: Götz Aly (Hrsg.): Aktion T4. 1939–1945. Die „Euthanasie“-Zentrale in der Tiergartenstrasse 4 (= Stätten der Geschichte Berlins, 26). 2. erw. Aufl. Hentrich, Berlin 1989 ISBN 3-926175-66-4, S. 93–116.
Eksterne lenker rediger
- (en) Ich klage an på Internet Movie Database
- (sv) Ich klage an i Svensk Filmdatabas
- (en) Ich klage an på AllMovie
- (fr) Ich klage an på Allociné
- (nl) Ich klage an på MovieMeter
- (de) Ich klage an på filmportal.de