Åpne hovedmenyen
Origo Gentis Langobardum
Den langobardiske jernkrone

Ibor var, sammen med sin bror Aion den første mytiske konge av langobardene. Opphavsmyten om langobardene er nedtegnet i Origo Gentis Langobardorum, et kort manuskript fra det 7. århundre som forklarer navnet langobarder med at Godan (Odin) har gitt dem navnet, og nevner videre de lombardiske kongene fra Ibor og Aion til Perctarit som regjerte på 670- og 680-tallet.[1]

Langobardenes historie (Historia Langobardorum) av Paulus Diaconus forteller at langobardene opprinnelig bodde på «øya» «Skandinavia» (Scadanan), men på grunn av overbefolkning måtte en del av dem flytte ut.[2] Disse emigrantene valgte Ibor og Aion til konger i et diarki (tomannsvelde)[3] sammen med deres mor Gambara. De to kongene ledet sitt folk fra Skandinavia til den sørlige kysten av Østersjøen. Denne første forflytningen skjedde tre-fire århundrer før starten på det som regnes som folkevandringstiden og innledet langobardenes lange marsj til Italia hvor de ble en dominerende folkegruppe fra det 8. århundre.

Folkegruppen ble opprinnelig kalt winnili (vinniler), men allerede hos den romerske historikeren Tacitus på slutten av det første århundre brukes navnet langobarder.[4] Sannsynligvis bodde langobardene på denne tida i trakten mellom Elben og Weser.[5] Tacitus beskriver langobardene som «fryktløse i kamp».

Langobardene støtte i dette området sammen med folkegruppen vandalene. Legenden forteller at vandalene under kongene Ambri og Assi hadde bedt til guden Godan om seier – Godan lovte at han skulle gi seier til de han først så om morgenen - mens Gambara, Ibors mor, hadde alliert seg med Godans hustru Frea (Frigg). Frea ba de langobardiske kvinnene om å binde håret sitt under haken, og Frea snudde Godens seng slik at hans blikk først falt på dem. De fikk da seier i kampen mot vandalene, og fikk også navnet langobarder etter det som Godan oppfattet som et langt skjegg hos dem han så.

Ibor og Aion førte sitt folk videre sørover til et sted som Paulus Diaconus kaller Mauringa, muligens ved dagens Göttingen. Etter at Ibor og Aion var døde, ble Aions sønn Agelmund konge over langobardene, og han regjerte i 33 år.

ReferanserRediger

  1. ^ «Origo Gentis Langobardum, engelsk og latinsk tekst». Arkivert fra originalen 18. februar 2015. Besøkt 27. november 2014. 
  2. ^ Paulus Diaconus, Historia Langobardum, første bok, kap. 1-3
  3. ^ Diarkier er kjent også hos andre folkegrupper og har sitt opphav i de germanske arverettsreglene som gir alle sønner lik arverett til tronen.
  4. ^ Tacitus, Germania, kap. 40
  5. ^ Trygve Width, fotnote til den norske oversettelsen av Germania (1968), s 89

Eksterne lenkerRediger