I Dovre-sno er en roman av den norske forfatteren Inge Krokann, først utgitt i 1929. Romanen er første bind i et firebinds romanverk som fortsatte med Gjenom fonna (1931, i to bind), På linfeksing (1934) og Under himmelteiknet (1941).

Romanen, og romanserien, er en historisk slektsroman, lagt til Oppdal på 1500-tallet og 1600-tallet. Handlingen følger bøndene på gården Lo, og historien skildrer både den enkelte generasjons etiske utvikling og gehalt, og lokal og nasjonal historie i et større perspektiv. Som etisk romanserie faller verket naturlig inn i mellomkrigstidas norske litteratur. Hovedpersonen i de to siste bindene er Stingrim på Lo, som det blir sagt om at han både har «himmelørn» og «helvitsørn» i seg. Hos Stingrim vinner de gode kreftene, mens Roald på Lo, som er hovedperson i det første bindet, må gi tapt for de mørke sidene i seg.

Handlingen foregår i en politisk og religiøs brytningstid, og impulser fra katolisisme, protestantisme, nasjonalisme, og en underklang av gammel hedendom møtes i og mellom personene. Folkeminne, mytisk og magisk stoff forekommer flere steder, særlig knyttet til døds- og naturmystikk. Selv om Krokann legger vekt på etisk holdning og utvikling, finnes det flere steder i verket en fascinasjon for råskap og fysisk styrke.

Verket er gjennomgående skrevet på en konsekvent oppdalsdialekt.

Verket blir blant annet karakterisert[1] som imponerende, stort tenkt og anlagt, og (delvis på grunn av dialekten) vanskelig tilgjengelig.

Referanser rediger

  1. ^ Kjølv Egeland i Norges litteraturhistorie bd 5, 1975; Snorre Evensberget Litterært leksikon, 2000 og Ragnvald Skredes innledning til 1967-utgaven i Norges nasjonallitteratur