Hva visste hjemmefronten?

Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet er en bok av Marte Michelet, utgitt på Gyldendal Forlag i 2018. Boken fikk svært god kritikk, og i 2019 ble Michelet tildelt Bokhandelens sakprosapris til forfattere for den. Boken utløste en langvarig debatt og ble fulgt av to «motbøker» og en «støttebok» samt tilsvar fra Michelet selv. Tre historikere mente Michelet ikke kunne dokumentere påstandene i boken. Under et seminar om boken 20. desember 2018 fikk Michelet både ris og ros.

Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet
Forfatter(e)		Marte Michelet
Språk		Norsk
Utgitt		2018
Forlag		Gyldendal Norsk Forlag
ISBN 978-82-05-50410-3

Marte Michelet, forfatter av Hva visste hjemmefronten?

Bokens konklusjoner

I boken skriver Michelet at flere sentrale personer i Hjemmefrontens hadde detaljert informasjon om den planlagte deportasjonen av jøder høsten 1942, men at de – på grunn av antisemittiske holdninger – fortiet informasjonen, og unnlot å advare jødene. Ifølge Michelet måtte jødene som ble hjulpet ut av Norge av grenseloser betale, men at andre nordmenn ble hjulpet gratis.

«Motbok»

I 2020 utga historikerne Bjarte Bruland, Elise B. Berggren og Mats Tangestuen boken Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?. Boken er en detaljert gjennomgang av Michelets bok, og de tre forfatterne mener å ha påvist at Michelet ser bort fra kilder som peker i andre retninger enn hennes egne konklusjoner, at hun tar sitater ut fra kontekst, og også endrer på sitater. «Dette dreier seg ikke om enkeltfeil, men systematiske feil som gjør at flere av premissene for Marte Michelets fortelling ikke holder vann. Sentrale konklusjoner støttes i liten grad av kildematerialet», uttalte Elise Berggren til Morgenbladet.

Michelet svarte at hun ikke så noe nytt i kritikken, at hun bare hadde tolket kildene annerledes, og at det ikke rokket ved hovedkonklusjonen hennes. Hun uttalte videre at hun mente de tre historikerne konsekvent tolket alt til fordel for Hjemmefronten.

Gyldendals svar

Da Gyldendal forlag i november 2020 ble bedt om å kommentere de tre historikernes tilbakevisninger av Michelets bok, uttalte Reidar Mide Solberg, Gyldendals forlagssjef for sakprosa, at hovedfunnene i Michelets bok stod «like støtt som før». I februar 2021 opplyste Solberg:

«Vi jobbar no med vår eigen, grundige gjennomgang saman med Marte Michelet. Vi har vore tydelege på at dersom det er element i Hva visste hjemmefronten som må rettast opp eller beklagast, kan vi forsikre at vi skal gjere det.»

Varsel om søksmål

I november 2020 ble det kjent gjennom media at etterkommere av flere motstandsfolk vurderte å ta ut søksmål mot Michelet og Gyldendal. Familiene til flere av motstandsfolkene som figurerer i Michelets bok, hadde engasjert advokat John Christian Elden. Han uttalte at hans klienter i første omgang regnet med at Gyldendal ville trekke boken tilbake og «få noen voksne personer til å lese gjennom den», og eventuelt komme tilbake med en bok de kunne gå god for. «Når det gjelder Michelets bok, har debatt, kritikk og henvendelser til Gyldendal ikke hjulpet, hverken i 2018 eller nå», skrev flere av de pårørende i en kronikk i Aftenposten.

22. februar 2021 ble det kjent at etterkommerne via advokat John Christian Elden hadde sendt et søkmålsvarsel til Gyldendal der det stod: «Dersom ikke boken umiddelbart trekkes tilbake, varsles det at det vil bli tatt ut stevning, jfr. tvisteloven paragraf 5–2».

Beklagelser samt tilsvar fra Michelet

Marte Michelet beklaget deler av bokens innhold i et intervju med Bergens Tidende 12. februar 2021. Først og fremst gjaldt beklagelsen hennes fremstilling av ledelsen i Carl Fredriksens Transport. «Der ser jeg at jeg har gått for langt i å antyde at to navngitte personer, Reidar Larsen og Alf T. Pettersen, kun var drevet av et profittmotiv når de hjalp jøder på flukt», sa hun i intervjuet. Videre beklaget hun en feil hun gjorde i omtalen av Reidar Larsen, der hun hadde feiltolket to håndskrevne brev skrevet av en annen Reidar.

«Her har jeg gjort en fatal feiltolkning. Etterkommerne gjorde oppmerksom på hvordan dette egentlig hang sammen. Feilen er rettet opp i den siste utgaven som kom av boken, men jeg har også behov for å beklage dette offentlig. Begge disse beklagelsene burde ha kommet tidligere. (---) Jeg har gjort noen feil, som skal og må beklages, men jeg er ingen juksemaker.»

Under en sakprosadebatt i regi av Bergen Internasjonale Litteraturfestival sa hun at «det (kunne) komme flere beklagelser», ettersom hun ville kommentere punkter i kritikken suksessivt.

I 2021 utga Michelet boken Tilsvar. Svar på motboken til Hva visste hjemmefronten?.

«I utgangspunktet har jeg en betydelig respekt for rapportforfatterne. Men fremgangsmåten de har valgt med Rapport har jeg mindre respekt for. De tre forfatterne, heretter kalt BBT, har saumfart min bok ut fra en «mistanke om at mange av konklusjonane hadde sviktande empirisk grunnlag.» Jeg forventet både uenighet og kritikk da Hva visste hjemmefronten? utkom, men ikke at min redelighet og troverdighet skulle bli et hovedtema. Etter min mening har vi havnet i en skadelig og unødvendig skyttergravskrig», skriver Michelet i forordet.

I boken to hun noe selvkritikk, spesielt om det påståtte profittmotivet hos navngitte medlemmer av Carl Fredriksens Transport. De fleste innvendingene i motboken ble avvist. I sin anmeldelse av boken i Dagbladet skrev Marius Wulfsberg:

«Michelet unnskyldning ville ha vært sterkere om hun ikke straks hadde gått i gang med å forsvare seg mot deler av Berggrens, Brulands og Tangestuens knusende kritikk av kapitlet «Fluktens skyggeside» i «Hva visste hjemmefronten?». Det er ikke det eneste eksemplet på at hun ikke helt greier å legge sine feil og tendensiøse tolkninger til side. Enkelte steder tar hun for eksempel kildenes taushet til inntekt for sine tolkninger. Det styrker ikke hennes forsvar, men svekker det».

Morgenbladets anmelder Per E. Hem skrev:

«I forsvarsskriftet gir hun [Marte Michelet] BBT rett i en del tilfeller, og skriver at feil selvsagt vil bli rettet opp i neste utgave av Hva visste hjemmefronten? Men etter innrømmelsen kommer bagatelliseringen av feilen, og uansett rokker den ikke ved hovedpoenget hennes, og så videre. Deretter går hun til angrep på BBT som selvmotsigende, altfor servile overfor hjemmefrontens narrativ og ute av stand til å kjenne igjen antijødiske holdninger».

Aftenpostens litteraturanmelder Ingunn Økland skrev blant annet dette om Michelets nye bok:

«Det hører med til sjeldenhetene at en norsk sakprosabok får like store endringer som Hva visste hjemmefronten? Desto viktigere er det for forfatter og forlag å verne om bokens kjerne, selve den kontroversielle hypotesen om at motstandsfolk unnlot å hjelpe jøder til flukt fordi de selv var preget av antijødiske holdninger.

Påfallende mange oppsummeringer får dermed to ledd. Det første demonstrerer ydmykhet, det andre standhaftighet – som her: «Noen passasjer der jeg har vært litt for bastant, bør justeres. BBT har påvist én feil som selvsagt skal korrigeres, men som ikke får noen konsekvenser for analysene eller konklusjonene i kapittelet eller boken som helhet.»

Et stykke på vei fungerer denne doble strategien. Men enkelte ganger svikter den, og da får jeg en følelse av å se rett inn i det som er Michelets sviktende dømmekraft. Hun skjønner ikke hvor stigmatiserende det er å bli anklaget for antisemittisme. «Boken som helhet» endrer ikke karakter i hennes øyne selv om hun på tvilsomt grunnlag tilskriver navngitte personer antijødiske holdninger. For om det ikke var disse konkrete personene som hadde slike holdninger, så var det mange andre som hadde det.»

Ny versjon av boken

1. mars 2021 ble det kjent at Gyldendal ikke ville trekke Michelets bok. Forlaget opplyste imidlertid at de også ville gi ut en ny versjon av boken.

«Det er veldig viktig, også fra et forlagssynspunkt, at ulike tolkninger av så komplekse felt som dette får lov til å stå i offentligheten, selv om det er feil der. Det er derfor vi velger å ikke trekke denne boka, og også kommer med et oppdatert utgave», sa Reidar Mide Solberg, forlagssjef for sakprosa hos Gyldendal Norsk Forlag, i Dagsnytt 18 den 1. mars 2021.

I november 2022 ble den nye utgaven av Hva visste Hjemmefronten? utgitt. Deler av boken hadde da blitt omskrevet, og feil var blitt rettet. Etterkommere av motstandsfolk som er omtalt i boken vurderte ikke lenger søksmål etter at den nye versjonen forelå. I et intervju med Aftenposte uttalte Michelet:

«I mange runder har jeg tatt selvkritikk for hvordan jeg har omtalt lederne i Carl Fredriksens Transport. Det kan godt gjentas. Jeg gjorde feilbedømming, særlig av Alf T. Pettersen, som ble hengt ut på feilaktig grunnlag. Det har vært fælt for etterkommerne og veldig viktig å få rettet opp».

Hun har dessuten beklaget at hun gikk for langt i å antyde at lederskikkelsene i Carl Fredriksens Transport var drevet av et profittmotiv. Hele kapittelet var blitt skrevet om i den nye utgaven av boken. I en artikkel i tidsskriftet Prosa fikk imidlertid også nyutgivelsen sterk kritikk av Torgeir Ekerholt Sæveraas:

«Det er vel dokumentert at det eksisterte negative holdninger til jøder blant større eller mindre deler av den norske befolkningen, men en direkte korrelasjon mellom holdning og handling er vanskeligere å påvise, både generelt og eventuelt også i hjelpeapparatet. I den forbindelse kan det også påpekes at selv om norske politimenn som foretok arrestasjoner iblant kunne være sympatisk innstilt til sine jødiske fanger, så var dette gjerne fullstendig uvesentlig med hensyn til fangenes videre skjebne. Nyutgivelsen tar i likhet med forgjengeren lite hensyn til slike nyanser, men leder i stedet fortsatt diskusjonen inn på et spor der leseren inviteres til å ta stilling for eller mot forfatteren og hennes tese, og der altfor enkle, monokausale svar presenteres på svært kompliserte spørsmål. Dette er synd, for det er viktige spørsmål Michelet har tatt opp. Nettopp derfor er det da også så nedslående å registrere at nyutgivelsen av Hva visste Hjemmefronten? er lite egnet til å sette sluttstrek for debatten rundt boken som begynte høsten 2018, og at den dessverre heller ikke inviterer til en spesielt konstruktiv fortsettelse.»

I 2023 redigerte Mats Tangestuen boken Krigen, Holocaust og hjemmefronten, der han hevder – opprinnelig i form av et brev skrevet til Gyldendal Norsk Forlag – Michelet at fortsatt ikke hadde rettet opp mange feil.

«Som forretningsidé har jo dette vært vellykket, boken [Hva visste hjemmefronten] har generert debatt og flere andre utgivelser. Men hadde dette vært gitt ut som en hovedoppgave, hadde det stått til stryk. Hadde det vært et journalistisk arbeid, ville det trolig blitt felt av PFU», uttalte Tangestuen til avisen Vårt Land.

Boken som kilde for andre forfattere

Det vakte oppmerksomhet at ungdomsboken 9. april 1940; 8. mai 1945 av Jon Ewo baserte seg på omdiskutert fremstilling av historiske forhold; Ewos bok var i tråd med påstandene i Hva visste hjemmefronten?. Forlaget Vigmostad og Bjørke varslet at de ville trekke boken tilbake, og få en faghistoriker til å gå gjennom hele teksten på nytt før utgivelse av en endret versjon.

Boken Hvor ble det av alt sammen? av Berit Reisel benytter Hva visste hjemmefronten? som kilde. «Uten å problematisere refererer Reisel til Marte Michelets kraftig imøtegåtte påstander om hva Hjemmefronten visste om deportasjonene. Det gir ikke et veldig sannhetssøkende inntrykk», skrev Erle Marie Sørheim i sin anmeldelse av boken i Aftenposten.

Antisemittiske holdninger i Norge under krigen

Debatten om Michelets bok handler om kildebruken, og påstander om navngitte personer; ikke om hvorvidt det var antisemittisme i Norge under krigen eller ikke.

«Det er enighet om at det fantes antijødiske holdninger i fluktapparatet, på samme måte som det er konsensus om det var antisemittisme i Norge både før, under og etter krigen. Dette har vi vist til både i boken og i tidligere arbeider. Og norsk antisemittisme er det mye forskning på. Men spørsmålet er: Tar Michelet riktige folk? Og fikk disse holdningene så store konsekvenser for jødisk flukt som hun mener å kunne bevise? Vi har dokumentert at kildene hun bruker, ikke støtter hennes vidtrekkende konklusjoner på disse punktene», skrev forfatterne av «motboken» – Elise Barring Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen – i et innlegg i Aftenposten.

Debatten i Aftenposten belyste at Mil.Org var en militær organisasjon, ikke en hjelpeorganisasjon. Det var krig, og vanskelige prioriteringer måtte gjøres. Mil.Org var også en hemmelig organisasjon - de enkelte medlemmer hadde liten kunnskap om hvem de andre medlemmene var, ut over det som var absolutt nødvendig. Vanskelige spørsmål kunne ikke diskuteres åpenlyst. Mil.Og hadde derfor heller ikke et samlet og avklart forhold til jødenes behov for hjelp, eller til jøder som etnisk gruppe. Mil.Org.s medlemmer kom fra et stort politisk spekter. Mange borgerlige aviser hadde lenge en positivt holdning til Hitler, og de visste utmerket godt hva nazistene mente om jøder. Det kan derfor ikke overraske noen at Mil.Org. også hadde noen medlemmer med antisemittiske holdninger. I enkelte tilfelle fikk disse holdningene betydning for at mennesker i nød ikke fikk hjelp.

Mil.Org-mannen Kjell Staal Eggen fortalte i boken Skammen (2008) historien om hvordan Mil.Org. i Telemark nektet å hjelpe en jødisk familie etter at de voksne mennene i familien var arrestert, med den følge at Staal Eggen selv og hans kamerater gjennomførte en risikabel operasjon for å redde de øvrige familiemedlemmene over til Sverige.