Richard Hussey Vivian, første baron Vivian, (født 28. juli 1775, død 20. august 1842) var en britisk offiser og general, kjent for sin innsats under revolusjonskrigene, napoleonskrigene og i slaget ved Waterloo. Vivian var også aktiv politisk og var parlamentsmedlem (medlem av underhuset) i flere perioder. Vivian var også medlem av det kongelige råd (engelsk: Her Majesty's Most Honourable Privy Council).

Hussey Vivian
FødtRichard Hussey Vivian
28. juli 1775[1][2][3]Rediger på Wikidata
Truro
Død20. aug. 1842[1][2][3]Rediger på Wikidata (67 år)
Baden-Baden
BeskjeftigelsePolitiker, militært personell, aristokrat, arméoffiser Rediger på Wikidata
Embete
  • Member of the Privy Council of Ireland
  • Medlem av Det kongelige råd
  • member of the 13th Parliament of the United Kingdom (13th Parliament of the United Kingdom, 1837–1841)
  • member of the 11th Parliament of the United Kingdom (11th Parliament of the United Kingdom, 1832–1834)
  • member of the 7th Parliament of the United Kingdom (7th Parliament of the United Kingdom, 1820–1826)
  • member of the 8th Parliament of the United Kingdom (8th Parliament of the United Kingdom, 1826–1830)
  • member of the 9th Parliament of the United Kingdom (9th Parliament of the United Kingdom, 1830–1831) Rediger på Wikidata
Utdannet vedExeter College
Harrow School
Truro Cathedral School
EktefelleEliza Champion de Crespigny (1804–)[4][5]
Letitia Webster (1833–)[4][5]
FarJohn Vivian[4]
MorElizabeth Cranch[4][6]
SøskenJohn Henry Vivian[4]
Barn
7 oppføringer
John Cranch Walker Vivian[6]
Charles Vivian, 2nd Baron Vivian[4]
Robert John Hussey Vivian[4][7]
Charlotte Eliza Vivian[6]
Jane Frances Anne Vivian[6]
Georgina Agnes Augusta Vivian[6]
Lalage Letitia Caroline Vivian[6]
NasjonalitetDet forente kongerike Storbritannia og Irland
Kongeriket Storbritannia (–1801) (avslutningsårsak: Act of Union 1800)
Medlem avRoyal Society
UtmerkelserFellow of the Royal Society
Storkorsridder av Order of the Bath
Waterloo Medal
Våpenskjold
Hussey Vivians våpenskjold

Bakgrunn og unge år rediger

Richard Hussey Vivian var eldste sønn av John Vivian fra Truro, vice-warden of the Stannaries og Betsy, eneste datter av Richard Cranch, sogneprest (engelsk: vicar) i St. Clements, nær Truro. Han fikk navnet Hussey fra sin bestemor, en søster av Richard Hussey fra Okehampton, attorney-general og parlamentsmedlem for St. Michael's (Mitchell, Cornwall, en såkalt råtten valgkrets). Etter skolegang ved Truro grammar school under Dr. Cardew, ved Lostwithiel, ved Harrow og ved Exeter College, Oxford, hvor han studerte kun to terminer, ble Vivian i 1791 sendt til Frankrike for å lære språket. I 1793 fikk han praksisplass hos Jonathan Elford, en advokat i Devonport. Hussey Vivian foretrakk imidlertid en militær karriere og den 31. juli 1793 fikk han en stilling som fenrik i The 20th (East Devonshire) Regiment of Foot. Han sluttet seg ikke til regimentet og den 20. oktober samme år ble han forfremmet til løytnant i et uavhengig infanterikompani, hvoretter han den 30. samme måned ble forflyttet til The 54th Regiment of Foot.

 
Britiske og russiske tropper i ferd med å evakueres fra Den Helder i 1799, blant de britiske troppene var Hussey Vivians regiment

Den 7. mai 1794 ble Vivian forfremmet til kaptein i The 28th (North Gloucestershire) Regiment of Foot. Han fulgte generalmajor Francis Rawdon-Hastings (lord Moira) forsterkninger til hertugen av Yorks armé i Flandern, hvor hans regiment ble satt i land i Oostende i juni 1794 (under den første koalisjonskrigen). Hussey Vivian deltok i kampene som endte med at hertugen av York trakk sine styrker tilbake til Antwerpen og ved samlingen av styrkene mot slutten av juli ved Breda for å forsvare Holland. Han deltok i harde kamper mot franske styrker ved Nijmegen mot slutten av oktober 1794. Etter evakueringen av de britiske styrkene og hertugen av Yorks retur til England deltok han under general Dundas i slaget ved Thiel i desember og under generalmajor William Cathcart i ekstremt vintervær i januar 1795, hvor hans regiment utmerket seg under retretten til Bremen i kongeriket Hannover.

Hussey Vivian vendte tilbake til England i juni 1795 og ble stasjonert ved Gosport. Samme høst ble han og hans regiment sendt ut i ekspedisjonen ledet av generalløytnant Ralph Abercromby. Etter noen uker til sjøs ble transporten tvunget tilbake av dårlig vær og i august 1796 fulgte han sitt regiment til Gibraltar. I august 1798 ble han overført til regimentet The 7th (Queen's Own) Light Dragoons. Med det regimentet avseilte han fra Deal 13. august 1799 for Den Helder i Holland, med generalløytnant Ralph Abercrombys første divisjon i den anglo-russiske invasjonen av Holland (under den andre koalisjonskrigen). Han deltok i kampene om Bergen den 19. september og 2. oktober og i slaget om Alkmaar 6. oktober. Etter at invasjonsforsøket ble slått tilbake av franske styrker returnerte han til England i desember 1799 sammen med sitt regiment. Den 9. mars 1800 ble han forfremmet til major og den 20. september 1804 til oberstløytnant i The 25th light dragoons. Han sluttet seg aldri til det regimentet, og returnerte i stedet 1. desember til The 7th Light Dragoons.[8]

Spania rediger

I oktober 1808 seilte Vivian med The 7th Light Dragoons for Spania for å delta på spansk og portugisisk side i den spanske selvstendighetskrigen mot franske styrker. De ankom La Coruña måneden etter og sluttet seg til arméen under generalmajor David Baird. Den 5. desember marsjerte han sammen med resten av kavaleriet under generalmajor Henry Paget fra Astorga og den 10. sluttet de seg til generalløytnant John Moores styrker ved Toro. I retretten til La Coruña var Vivians styrker ofte i kamp, da hans regiment dannet baktroppen fra Astorga til Coruña. Ved ett tilfelle under retretten samlet Vivian, kun sammen med en underoffiser, rundt seks hundre britiske infanterister som hadde blitt angrepet av fransk kavaleri, og fikk de vekk fra fienden, noe han ble takket for både av Paget og Moore. Etter slaget ved La Coruña 16. januar 1809 ble Vivian og hans regiment evakuert sammen med resten av arméen tilbake til England. For hans innsats i felttoget ble han tildelt the Peninsular gold cross for kampene ved Sahagún og Benavente.

Etter at Vivians regiment hadde fått rekruttert nye soldater for å dekke opp etter tap i Spania ble det i 1810 sendt til Irland, hvor han var med det inntil våren 1813, hvor han returnerte med det til England. Den 20. februar 1812 ble han forfremmet til oberst og aide-de-camp til prinsregenten,[9] den senere Georg IV. Kort etter ble han utnevnt til stallmester (engelsk: equerry) til prinsen.[10] I august 1813 ble han igjen utskipet til Spania sammen med sitt regiment og gikk i land i Bilbao i slutten av måneden. I september sluttet han seg til generalmajor Edward Somersets brigade ved Olite. Han deltok i slaget om Nivelle den 10. november og ble kort etter gitt kommando over en kavaleribrigade (bestående av The 10th og 14th Light Dragoons) i generalløytnant Rowland Hills divisjon, som var utplassert mellom Ustaritz og Cambo-les-Bains ved elven Nive. Han hadde kommando over generalløytnant Hills kavaleri ved passeringen av elven Nive den 9. desember 1813, under kampene de påfølgende dagene og ved slaget om Saint-Pierre-d'Irube (ved Bayonne i det sørvestlige Frankrike) den 13. desember 1813.

 
Maleri av slaget om Orthez, Hussey Vivians kavalerister ga et viktig bidrag til koalisjonens seier.

Den 1. januar 1814 ble Vivian overført til ledelsen av kavaleribrigaden under general Carl von Altens divisjon (bestående av The 18th Light Dragoons og tyske husarer) ved Hasparren. Sammen med koalisjonsarméen rykket han frem i midten av februar, angrep de franske styrkene langs elven Gave de Pau den 23. og deltok i slaget om Orthez den 27. februar, hvor hans brigade sammen med 4. og 7. divisjon var plassert på høyden St. Boës. Hans innsats i dette slaget ga han anerkjennelse av general William Carr Beresford og Hussey Vivian mottok et sverd (engelsk: a clasp) til the Peninsular gold cross som han allerede hadde mottatt. Den 12. mars deltok han i erobringen av Bordeaux og kort etter sluttet han seg til feltmarskalk Arthur Wellesley (senere kjent som hertugen av Wellington) i hans fremrykking mot Toulouse.

Ifølge feltmarskalk Wellesleys melding av 8. april utførte Vivian «et meget dristig angrep på en overlegen styrke fra fiendens kavaleri ved Crois d'Orade og tok om lag ett hundre fanger, ga oss kontroll over en viktig bro over elven Ers, som det var nødvendig å passere for å angripe fiendens stilling. Oberst Vivian ble dessverre såret ved denne hendelsen og jeg er redd for at jeg kommer til å miste hans innsats for noen tid.» Dagen etter sendte offiserene i The 18th Light Dragoons et brev til Vivian hvor de beklaget hans skade og ba han motta et æressverd som et minne over at han ledet de til seier. Sverdet ble overrakt noen måneder senere etter regimentet returnerte til England. Vivians alvorlige skade stoppet han fra videre deltakelse i felttoget og han returnerte tilbake til England i juni, etter den 4. samme måned ha blitt utnevnt til generalmajor.

Hussey Vivian ble utnevnt til kommandørridder (K.C.B.) av Order of the Bath 2. januar 1815.[11] Hans forfremmelse avsluttet hans tjeneste med The 7th Hussars[8] og offiserene der overrakte han en verdifull gave. Kort etter ble han utnevnt til kommandant over Sussex militære distrikt, med hovedkvarter i Brighton.

Waterloo rediger

Utdypende artikkel: slaget ved Waterloo

Etter Napoléon Bonapartes flukt fra Elba ble Hussey Vivian den 16. april 1815 sendt for å ta kommando over en kavaleribrigade (bestående av The 7th, 10th og 18th Light Dragoons) under generalløytnant Henry Paget (lord Uxbridge) i feltmarskalk Arthur Wellesleys (hertugen av Wellington) armé som var under etablering i Det forente kongeriket Nederlandene (i dag Belgia. Den 3. mai ankom han Ninove hvor hans brigade var samlet. Mot slutten av måneden ble The 7th Hussars overført til general C. Grants brigade og erstattet med The 12th Hussars fra The King's German Legion (KGL). Etter å selv ha undersøkt, rapporterte Vivian den 13. juni til hovedkvarteret at franske styrker samlet seg. Den 15. juni deltok han i hertuginnen av Richmonds ball i Brussel. Etter å fått nyheten om de franske styrkenes raske fremrykking forlot han for å marsjere mot Enghien og deretter til Quatre Bras, hvor han ankom etter en over 60 km marsj over dårlige veier, men for sent til å delta i å slå tilbake franskmennene i slaget ved Quatre Bras. Den 17. bidro Vivians brigade til å dekke den britiske retretten til Waterloo, de ble utsatt for et voldsomt regnvær, men det bidro til å lette presset fra fienden. Etter bivuakk nær Soigniesskogen ble hans brigade den 18. juni om morgenen plassert bak veien til Wavre. Brigaden hadde få tap inntil mot slutten av de siste franske angrepene da bakken på venstre flanke ikke ga mulighet for fremrykking av kavaleri.

 
Husarer tilhørende Vivians brigade under slaget ved Waterloo

Etter å ha funnet ut at koalisjonens kavaleri i senter hadde hatt store tap tok Vivian rundt klokken 18 beslutningen om å flytte sin kavaleribrigade fra venstre flanke til høyre senter av den britiske forsvarslinjen. Hans styrkers ankomst var svært gunstig da de franske styrkene var i ferd med sitt siste og mest desperate angrep. Hussey Vivian plasserte sin brigade tett bak det britisk-allierte infanteriet. Generalmajor Edward Somerset, med restene av to tunge kavaleribrigader (rundt to hundre gjenværende av to tusen) trakk seg tilbake gjennom Vivians brigade som deretter i om lag en halvtime ble utsatt for muskett- og artilleriild. Tilstedeværelsen av Vivians brigade, kort etter fulgt av general John Ormsby Vandeleurs brigade ga støtte til det utsatte infanteriet. Da de to store franske kolonnene med angripende infanterister hadde blitt stoppet og presset tilbake ledet Vivian sin brigade i angrep mot franske reserver plassert tett på Napoléons hovedkvarter ved La Belle Alliance.[12]

Vivian angrep med The 10th Light Dragoons (the 18th ble brukt som støtte og kavaleristene fra The King's German Legion ble holdt i reserve) og så snart som the 10th var godt i kamp med franskmennene og de var i ferd med å trekke seg tilbake galopperte Vivian over til The 18th Light Dragoons. Underveis ble han angrepet av en fransk kyrassér men Vivian ga han et støt i nakken med sin venstre hånd (hans høyre var i fatle etter skaden i Sør-Frankrike) og Vivians lille tyske oppasser (engelsk: orderly) angrep franskmannen og fikk han av hesten. Med The 18th Light Dragoons angrep Vivian en ny gruppe franske kyrassérer og jegere, slo de og erobret 14 kanoner som hadde beskutt de under angrepet. Han ledet deretter The 10th Light Dragoons i angrep mot en karré (firkantet forsvarsformasjon for infanterister mot kavaleri) som ble suksessfullt gjennomført og divisjonsgeneral Georges Mouton, kommandant for et fransk korps, ble tatt til fange.

Etter slaget ved Waterloo dannet Vivians brigade fortroppen i koalisjonsstyrkenes fremrykking mot Paris og den 2. juli var Vivians styrke ved forstaden Le Bourget. Den 8. juli dro Vivian inn til Paris for å se kong Ludvig XVIIIs inntog og den 10. reiste han på permisjon til England. For sin innsats i slaget ved Waterloo ble Vivian nevnt i meldinger, han mottok takk fra begge kamre i det britiske parlamentet og ble tildelt Guelferordenen fra Hannover, Den militære Maria Teresia-ordenen fra Østerrike og Sankt Vladimirs orden fra Russland. Under okkupasjonen av Frankrike var han stasjonert med sin brigade i Picardie. Han returnerte sammen med resten av den britiske arméen i 1818 og var for en kort periode uten beskjeftigelse. Ved oppløsningen av The 18th Hussars den 10. september 1821 overrakte soldatene i regimentet han en trompet i sølv og et banner, kjøpt for deler av pengene de hadde fått for de av fiendens hester som de hadde fanget under slaget ved Waterloo.

Tilbake i England rediger

I 1819 ble Vivian sendt til Newcastle upon Tyne på grunn av uro som hadde funnet sted der og deretter til Glasgow hvor alvorlige uroligheter ble stoppet.[13][14] I 1820 ble han valgt som parlamentsmedlem for Truro og representerte byen inntil 1825. Fra 1825 og til 22. juli 1830 hadde han stilling som generalinspektør for kavaleriet. Den 22. juni 1827 ble han forfremmet til generalløytnant og dagen etter ble han utnevnt til Colonel of the Regiment for The 12th (Prince of Wales's) Royal Lancers.

Fra 1826 frem til 1831 representerte han Windsor i Parlamentet. I løpet av den tiden Vivian satt i Underhuset (engelsk: the House of Commons) var han en ivrig taler, spesielt i militære spørsmål. I 1828 ble han utnevnt til baronett. Den 1. juli 1831 ble han utnevnt til øverstkommanderende i Irland, hvorpå han trakk seg tilbake fra Parlamentet og ble storkorsridder av Guelferordenen. Fra 1830 til 1837 var han kammerjunker (engelsk: Groom of the Chamber) for Vilhelm IV. I 1835 ble han tilbudt stillingen som secretary at war, men avslo. Den 4. mai 1835 etterfulgte han general George Murray som master-general of the ordnance og ble medlem av kongens råd for England, han var allerede medlem av kongens råd for Irland.

Den 29. januar 1837 ble han overført fra å være Colonel of the Regiment for The 12th (The Prince of Wales's) Regiment of (Light) Dragoons (Lancers) til The 1st (Royal) Regiment of Dragoons og den 30. mai ble han utnevnt til storkorsridder av the order of the Bath (military division). Samme år vendte han tilbake til Parlamentet som representant for East Cornwall og fortsatte å representere det frem til 1841 da han ble adlet som baron Vivian og tok plass i Overhuset. Hussey Vivian døde plutselig i Baden-Baden den 20. august 1842. Han ble begravet i familiens gravkammer i St. Mary's, Truro. Det ble reist en kenotaf til minne om lord Vivian i kirken.

Familie rediger

Hussey Vivian var gift to ganger, først 14. september 1804 med Eliza (d. 1831), datter av Philip Champion de Crespigny fra Aldeburgh, Suffolk, etter hennes død giftet han seg igjen den 10. oktober 1833 med Letitia, tredje datter av James Agnew Webster fra Ashford, Longford. Med sin første hustru hadde han barn, blant de to sønner: Charles Crespigny; John Cranch Walker (d. 1879), kaptein i The 11th Hussars, parlamentsmedlem for Truro, og permanent under-secretary of state for war og en ugift datter. Med hans andre hustru, som overlevde han, hadde han en datter, Lalagé Letitia Caroline (1834–1875). Hun giftet seg med Henry Hyde Nugent Banks, sønn av the Right Hon. George Banks fra Kingston Hall, Dorset. Lord Vivian etterlot seg også en sønn utenfor ekteskap (engelsk: a natural son)[15], som han anerkjente og som vokste opp som en av familien, Sir Robert John Hussey Vivian.

Hussey Vivians portrett ble malt i full kroppslengde i uniform, med hans hest, av Martin Archer Shee og gravert i mezzotint av Henry Hoppner Meyer. Portrettet av hans andre hustru med datteren ble malt av Fanny Corbaux og gravert av William Camden Edwards.

Referanser rediger

  1. ^ a b Kindred Britain, oppført som Lieut. Gen. Richard Hussey Vivian, Kindred Britain ID I29444[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b The Peerage, oppført som Richard Hussey Vivian, 1st Baron Vivian, The Peerage person ID p7405.htm#i74042, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Social Networks and Archival Context, oppført som Hussey Vivian, 1st Baron Vivian, SNAC Ark-ID w6vd9ws6, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d e f g Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b The Peerage person ID p7405.htm#i74042, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d e f The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ besøkt 11. januar 2019[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b Fullstendig navn frem til 1805 var The 7th (The Queen's Own) Regiment of (Light) Dragoons, deretter The 7th (The Queen's Own) Regiment of (Light) Dragoons (Hussars), se 7th Light Dragoons (1783-1805) og 7th Hussars (1805-1958) fra nettstedet britishempire.co.uk. Vanligvis omtalt som the 7th Light Dragoons og the 7th Hussars.
  9. ^ The London Gazette, 22. februar 1812, s. 362
  10. ^ The London Gazette, 7. mars 1812, s. 450
  11. ^ The London Gazette, 4. januar 1815, s. 19
  12. ^ «Sir Richard Hussey Vivian – Waterloo Hero»[død lenke], fra nettstedet Waterloo 200 (engelsk)
  13. ^ Grunnet høye skatter for å finansiere krigføringen og proteksjonisme som økte kornprisene, koblet med manglende politisk representasjon for folk flest var det stor misnøye i årene etter krigen. En rekke protester fant sted, mest kjent av de er Peterloomassakren i Manchester i 1819.«The impact of the Napoleonic Wars in Britain», fra British Library
  14. ^ «Battle of Waterloo: Was it just an unpopular adventure led by an establishment hate figure?», fra The Independent 16. juni 2015
  15. ^ «The natural son», fra bloggen legalgenealogist.com

Eksterne lenker rediger