Hornhøytaler
Hornhøyttalere ble utviklet gjennom krav fra filmindustrien ved starten med lydfilmen. Men teknikken med å la lyd spre seg utover langs en kurve eller funksjon er gammel. Tåkelurer, trompeter og horn har eksistert lenge. Roperter ble satt til munnen i støyende omgivelser for å forsterke talen. Det skal også i antikken ha vært spesialdesignede rom for å forsterke lyd. Traktformede teatrene eksisterer fortsatt i dag – hvor man like godt kan høre hva som sies på scenen samme hvor du sitter i salen.
.jpg)
I dag finnes det mange typer hornhøyttalere både for hifi og PA-systemer.
Prinsipp rediger
Utdrag hentet fra Senior Acoustic Engineer, Celestion Ipswich, Bjørn Kolbrek (født i Rauland) sin artikkel for AudioXpress.[1][2][3]
Et akustisk horn konverterer store trykkvariasjoner med et lite bevegelsesareal til en lavtrykksvariasjon med stort bevegelsesareal og omvendt. Det gjør dette gjennom den gradvise, ofte eksponentielle økningen av tverrsnittsarealet til hornet. Det lille tverrsnittsarealet ved halsen begrenser passasjen av luft og gir dermed en høy akustisk impedans til driveren. Dette gjør at driveren kan utvikle et høyt trykk for en gitt bevegelse. Derfor har lydbølgene ved halsen et høyt trykk og lav bevegelse. Den avsmalnende formen på hornet lar lydbølgene gradvis dekomprimere og øke i bevegelse til de når åpningen hvor de har et lavt trykk, men stor bevegelse.
Historie rediger
I 1919 publiserte Arthur Gordon Webster sin banebrytende artikkel om hornhøytaler teori, dette var starten på et stort forskningsarbeid. Siden den gang har det blitt publisert mange patenter, bøker og artikler om temaet.[3]
Referanser rediger
- ^ Bjørn Kolbrek (2008). «Horn Theory: An Introduction, Part 1» (PDF).
- ^ Bjørn Kolbrek (2008). «Horn Theory: An Introduction, Part 2» (PDF).
- ^ a b Kolbrek, Bjørn; Dunker, Thomas (2019). High Quality Horn Loudspeaker Systems. Kolbrek Elektroakustikk. ISBN 978-1527245426.