Honorat de Bueil de Racan
Honorat de Bueil, seigneur de Racan (født 5. februar 1589 i Aubigné-Racan, død 21. januar 1670 i Paris) var en fransk aristokrat, soldat, dikter, dramatiker og et av de første medlemmene av Académie française, det franske akademi.
| Honorat de Bueil, seigneur de Racan | |||
|---|---|---|---|
 Honorat de Bueil, seigneur de Racan | |||
| Født | 5. februar 1589 Aubigné-Racan | ||
| Død | 21. januar 1670 (80 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Soldat, dikter, dramatiker | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Språk | Fransk | ||
| Medlem av | Académie française (1634–) | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Racan ble født inn i en fremstående adelsfamilie med italienske røtter. Han ble foreldreløs som 13-åring. Både faren og onkelen døde i krig. Racan ble da tatt inn hos grev de Bellegarde, som var kongelig kammerherre, og ble pasje hos kong Henrik IV av Frankrike.
Racans fremgang ved hoffet ble begrenset av hans fysiske fremtoning og hans stamming - han hadde særlig problemer med bokstavene r og c.[trenger referanse] I 1605 traff han den store dikter François de Malherbe ved hoffet, og denne ble etterhvert både en farsfigur og læremester for Racan. I 1621 deltok Racan i religionskrigene, og hans militære karriere skulle vedvare gjennom de neste tiårene. Han deltok både ved beleiringen av Sancerre og beleiringen av La Rochelle).
Dikter rediger
Rundt 1619 ble Racans hyrdespill Les Bergeries (opprinnelig kalt Arthénice) - inspirert av Vergil, Tassos Aminta, Giambattista Guarinis Il pastor fido, Honoré d'Urfés L'Astrée, og til enn viss grad av Saint François de Sales' skrifter - fremført med stor suksess.[trenger referanse] Racan hadde også framgang med Stances de la retraite (1618), sine oversettelser av gammeltestamentlige salmer - med første versjon fra 1631 og senere som Odes sacrées (tirées des psaumes de David) i 1651 og Dernières œuvres et poésies chrétiennes i 1660, og sitt verk om Malherbes liv i 1651. Uten å kunne hebraisk støttet Racan seg på franske parafraser av de bibelske tekstene, som de til Clément Marot, men avvek fra bokstavelig oversettelse i poetisk øyemed.[trenger referanse] Racans tiltredelsestale for Académie française, Contre les Sciences (1635), var en tale rettet mot «regler» og affektert kunstighet, og hyllet isteden «naturligheten» (og foregrep således Jean-Jacques Rousseau).[trenger referanse]
Racans holdning til egen poesi var streng, og han bearbeidet sine dikt gjennom hele livet og hans arbeider var ofte utgitt med errata (rettelser) i siste liten. Han forkastet ikke fullstendig renessansens forfattere. Til forskjell fra Malherbe satte Racan pris på Pierre de Ronsard og Michel de Montaigne, og han var mindre streng på de tre enheter.[trenger referanse] Hans elegier og pastoraler viser hans hengivenhet til regionen han vokste opp i, og hans diktning bærer ofte preg av en melankoli inspirert av hans ungdoms skuffelser i kjærligheten, og hans livs finansielle og personlige tragedier.[trenger referanse]
Han døde i Paris i 1670.
Referanser rediger
Litteratur rediger
- Allem, Maurice, red. (1966): Anthologie poétique française: XVIIe siècle. Paris: Garnier Frères.
- Dandrey, Patrick, red. (1996): Dictionnaire des lettres françaises: Le XVIIe siècle. Collection: La Pochothèque. Paris: Fayard.