Åpne hovedmenyen
«Holvikejekta»
Holvikjekta 2010-08-01 1.jpg
Jekta står under tak på Sandane i Gloppen kommune.
Generell info
SkipstypeJekt
Bygget1881 ved Båtbygger Jakob Apalset
Flaggstat1881–1906: Norge
StatusEr kåret til kulturminne for Gloppen kommune, og tilhører samlingene til Nordfjord folkemuseum
Tekniske data[a]
SkrogAkterspeil, høy stavn, udekket jekt.
Lengde20 m (64 fot)
Bredde8,6 m (28 fot)
Lasteevne120–150 mål ved
Mannskap5-6 mann

a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt

«Holvikejekta», eller bare «Holvikjekta» er en av de siste jektene som ble bygget på Sandane i Gloppen kommune. På akterenden av skuta er navnet skrevet Holvigjagten. Skuta ble bygget i 1881 av en av bygdas mest kjente jektebyggere, Jakob Apalset.

Jekta er den eneste av sitt slag i Norge, og ble regnet som en av de mest sentrale objektene i samlingene da Nordfjord Folkemuseum ble vedtatt etablert på Sandane i 1920. Holvikjekta ble i 1997 offisielt kulturminne for Gloppen kommune, og er i dag ansett som en av kommunens severdigheter. Skuta står utstilt på ØyraneAustrheim like vest for Sandane sentrum.

Innhold

MålRediger

Jakob Apalset bygde jekta uten tegninger, noe som var vanlig på den tiden. Båten er 20 meter lang, og måler 8,6 meter på det bredeste. Jekta er dermed en typisk jekt for frakt av fyringsved, forholdsvis bred i forhold til lengden. Den kunne laste fra 120 til 150 mål kløvet ved, avhengig av om veden var rå eller tørket.

Masten er borte, men den skal ha vært 27,5 meter lang og av edelfuru. Masta var skøtet, hvorfor vites ikke. Med fulle seil var «Holvikja» lett å kjenne igjen siden den førte rødt råseil.

HistorieRediger

Jekta ble bygget i Kråafjæra på Sandane i 1881, og ble hovedsakelig brukt til frakt av ved og trelast til og fra Bergen. Ved siden av ved ble det også fraktet stolper, bord, emner til master, bark, tønner og skinn. Fra Bergen kunne jekta ta med fint mjøl, sukker, salt, slipesteiner, klær og takpanner. Produkter utover ved og trelast kunne være til skutas eiere, eller bestillinger som ble tatt med dersom det var plass til overs.[1]

To turer til Bergen i løpet av et år var vanlig. Mannskapet bestod av fem-seks mann som hadde lugar i rommet bak i jekta, kalt vingen. Mennene hadde en reisekiste hver med klær, drikke og personlige eiendeler. I Bergen stod mannskapet for lasting og lossing, samt innkjøp i tråd med bestillingene. En slik rundtur tok gjerne tre til fire uker.[1]

Etter kun noen få turer mellom Nordfjord og Bergen ble Holvikejekta i 1906 satt på land i et naust på Øyrane. Der har den stått siden. I 1909 ble båten og naustet kjøpt av Gloppen sogelag. Innen den tid var masten, seglet, krøppelspillet og ankerkjettingen solgt.[1]

Av de mange hundre jektene som seilte med frakt mellom Bergen og fjordene på Vestlandet er Holvikejekta den eneste klinkbygde jekta som er bevart.

BakgrunnRediger

Båtbygging har lang tradisjon i Gloppen kommune. Nordfjordbåten er en av de eldste kjente robåt-typene på Vestlandet. De blir også kalla «Gloppe-færing» da de ble bygget i stor stil i bygda. På 1800-tallet var det båtbyggerverksteder flere steder rundt Gloppefjorden der det ble bygget robåter i ulike størrelser, fra færinger, seksringer, firæringer, femkeipinger og de største sekskeipinger på drøyt 11 meter og med 12 årer. De bygde også større jekter og fiskebåter.

Blant de 75 jektene som fantes i Nordfjord i 1845 var 39 fra verksteder i Gloppen. Gårdene Andenes og Apalset vest for Vereide nevnes å ha hatt mange kjente jektebyggere, mens handelsstedet Hestenesøyra skal ha hatt flere jekter og mange kjente båtfolk, deriblant den kjente jekteskipperen Ola Mattiasson «Skippar-Ola» Hestenes.

I løpet av fire år på 1850-tallet ble det produsert så mye som 600 mindre og større båter og skuter i Gloppen. Båtbygging var på den tida en lønnsom tilleggsnæring for 50 Gloppen-bønder. Den siste jekta som ble bygget i Gloppen, ble bygget i 1895.

Båtbyggertradisjonen i Gloppen er videreført i moderne tid av Brødrene Aa båtbyggeri i Hyen.

GalleriRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c norsk-fartoyvern.no: Nytt om fartøyvern - februar 2010, hentet 16. juli 2011

KilderRediger