Hjørnesteinsbedrift
En hjørnesteinsbedrift er en «bedrift av vesentlig betydning for det sted der den ligger.»[1] Hjørnesteinsbedrifter kan være avdelinger av større virksomheter plassert på mindre steder, eller de kan være uavhengige av andre virksomheter. De kan være i både i privat og offentlig eie, og kan, men behøver ikke, ha overskudd som målsetning.
Norge rediger
Ifølge Teknisk Ukeblad ble uttrykket først brukt på slutten av 1950-tallet om reisningen av store anlegg, især kraftkrevende industri, som «skulle skape en rekke økonomiske sentra i distriktene som gjennom ringvirkninger skulle gi grunnlag for en rik variasjon av annen virksomhet.»[1] En del samfunn ble i stedet ensidig avhengige av hjørnesteinsbedriftene, hvorav mange opplevde fallende lønnsomhet på 1970- og 1980-tallet. Noen ensidige industristeder på 1980-tallet var Moelv, Folldal, Kongsberg og Tofte på Østlandet; Sauda, Odda, Høyanger, Årdal og Sunndal på Vestlandet; Løkken, Meråker, Malm og Skorovas i Trøndelag; og Mo i Rana, Glomfjord, Sulitjelma og Kirkenes i Nord-Norge.[2]
Utover på 2000-tallet har mye av sysselsettingen flyttet seg til offentlig sektor. Men fortsatt har noen av de 25 største tettstedene i landet enkeltbedrifter som med hundrevis av ansatte alene står for mer enn 5 prosent av den private sysselsettingen i kommunen:[trenger referanse]
- Equinor i Stavanger
- Jotun i Sandefjord
- Borregaard i Sarpsborg
- Bilfinger i Porsgrunn
- Aibel i Haugesund
- Kongsberg Gruppen, FMC Technologies og GKN Aerospace Norway i Kongsberg
- Nexans, Fresenius Kabi og Norske Skog i Halden
- Kongsberg Maritime i Horten
- Lerum i Sogndal
- Nammo på Raufoss
- Aker Solutions Stord
- LKAB i Narvik
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ a b Leira, Vigleik (1982). Nyord i norsk 1945–1975 (norsk). Bergen: Universitetsforlaget. s. 162. ISBN 82-00-05894-8.
- ^ Buvik, Martin m.fl. (1983). Problemer og muligheter på ensidige industristeder (avgitt til Industridepartementet). NOU. 1983:10. Oslo: Universitetsforlaget. s. 19–20. ISBN 82-00-70791-1.