Åpne hovedmenyen
Origo Gentis Langobardum
Den langobardiske jernkrone

Hildeoc (Ildeoc) var konge over langobardene i andre halvdel av det femte århundre. Han etterfulgte sin far, kong Lethu.[1]

Langobardene var et germansk folkeslag som var på vandring sørover og østover i Europa tidlig i folkevandringstiden. De nevnes allerede hos den romerske historikeren Tacitus i hans bok Germania fra 98 e. Kr. og de ble av ham betegnet som dyktige krigere.[2]

Hovedkilden til langobardenes historie, Historia Langobardum av Paulus Diaconus (fra ca 790), er svært sparsom på opplysninger om Hildeoc. Hans far Lethu skal ha regjert i førti år som langobardenes tredje konge og Hildeoc overtok etter ham. Innsettelsen av Hildeoc markerer innføringen av de letingiske dynastis arverett til tronen hos langobardene. Det letingiske dynasti er oppkalt etter Hildeocs far Lethu. Etter hans død ble kongemakten overlatt til Gudeoc.

I Hildeocs regjeringstid var langobardene bosatt i den romerske provinsen Noricum etter at de tidligere hadde beseiret hunerne i dette området. Siste halvdel av 400-tallet, da Hildeoc levde, var preget av stor uro etter hunernes nederlag og Attilas fall i 453, og kampene mellom herulerne i Italia under ledelse av Odovakar og rugierne med deres konge Feletheus.

ReferanserRediger

  1. ^ Historia Langobardum, første bok, kap. 18
  2. ^ Germania, kap 40

Eksterne lenkerRediger