Herodas (gresk: Ἡρώδας), eller Herondas (navnet er stavet ulik de få steder hvor han er nevnt), var en gresk poet og forfatter av korte humoristiske dramatiske scener på vers, «haltejamber», skrevet i løpet av Aleksander den stores tid på 200-tallet f.Kr. Det er mulig at han kan ha oppholdt seg på øya Kos, ettersom handlingen i flere av mimene han skrev utspiller seg der.

Disse dramadiktene er kalt for Mimiamboi (gresk: μιμίαμβοι, «Mime-jamber»), eller mimer, dog ikke den tause utgaven, men den nedskrevne og kanskje også oppførte mimen. De var et litterært produkt fra Magna Graecia i sørlige Italia og Sicilia, og de mest berømte av dem, som det ble sagt at Platon studerte for deres karakterer, var arbeidene til en annen dikter, Sofron.

Herodas' tekster var tapt helt til åtte mimer på et papyrusark ble funnet i 1890 og er den største samlingen av denne særegne sjangeren innenfor ny-komedien i antikkens greske litteratur.

Mimene er skrevet som realistiske dikt, men har samtidig form av samtaler, eller dialoger. Herodas skildrer en brutal og sanselig verden, kanskje spesielt i den femte mimen, hvor husfruen mener at hennes yndlingsslave har stilt seg til disposisjon for en annen kvinne. Som straff bestemmer hun seg for å sende ham bort for å motta tusen piskeslag på ryggen og tusen på magen; noe som i praksis er en overdreven dødsdom.

I første mime vises en eldre sykepleier i samtale med Metriche, som har en mann som i lang tid har vært borte i Egypt. Sykepleieren forsøker å vekke hennes interesse for en ettertraktet ung mann, som ved første blikk ble helt betatt av henne. Etter å ha lyttet til alle argumentene avslår Metriche, men konsoliderer den gamle kvinnen med et enkelt glass vin.

Dette var scener fra dagliglivet, skrevet i et folkelig språk, saftig med vågale ordspråk. Herodas' mimer var skrevet på en gammel jonisk dialekt som disse versemålene siden ble assosiert med, men det går knapt utover valg av ord, setningenes struktur er attisk gresk. Herodas skrev ikke sine mimer på samtidens koiné gresk, men benyttet isteden en eiendommelig gammeldags stil som etterlignet den form for gresk som ble snakket på 500-tallet f.Kr.. Versemålet og det stilistisk sære språket passet godt til tonen i dagliglivets karakterer som Herodas søkte å frammane. Hans figurer snakker i heftige utrop og besluttsomme vendinger med ordspråk og fastelagte fraser, og tidvis med den mest nakne grovhet.

En del av disse komiske stykkene har uten tvil blitt framført på den attiske scenen hvor tendensen på 300-tallet hadde gradvis utviklet seg til typefigurer, ikke individer, men generaliseringer av en klasse, en kunstart som Menander mesteret. Deres effekt ble oppnådd med sanne dramatiske virkemidler. De små dramatiske bildene har ikke mistet sin friskhet, og de virker mer interessante etter hvert som man lærer å verdsette deres finurlige poenger.

Eksterne lenker rediger