Heraclius av Jerusalem

Heraclius eller Eraclius (født ca. 1128 – død 1190/1191), var erkebiskop av Cæsarea og den latinske patriark av Jerusalem. Han omtales derfor som både «Heraclius av Cæsarea» og «Heraclius av Jerusalem». Heraclius var den siste patriark av Jerusalem da byen falt for muslimene.

Heraclius av Jerusalem
Født		12. århundre Auvergne
Død		1191
Beskjeftigelse		Prest
Embete		Latinsk patriark av Jerusalem (1180–1191) latin archbishop of Caesarea (1173–1180)
Utdannet ved		Universitetet i Bologna
Nasjonalitet		Frankrike

Slaget ved Hattin som beseglet Jerusalems skjebne.

Magister fra Bologna

Heraclius var fra Gévaudan i Auvergne i Frankrike. Som han senere rival Vilhelm av Tyr studerte han lov ved Universitetet i Bologna: hans samtidige og venner omfattet Stefan av Tournai og Gratian. Heraclius kom til kongedømmet Jerusalem en gang før 1168 hvor han ble omtalt som magister Heraclius som var vitne til patriarkens dyder. Han ble utpekt til erkediakon av Jerusalem i 1169. I denne egenskapen forsøkte han uten hell å overtale pave Alexander III til å gjeninnsette Gilbert d'Aissailly som stormester av Hospitallerordenen, den senere Malteserordenen, skjønt paven roste ham for hans presentasjon av saken.

Ved 1175 var han blitt erkebiskop av Cæsarea (mens Vilhelm tjente som erkebiskop av Tyr). Som erkebiskoper var både Heraclius og Vilhelm tilstede ved Det tredje Laterankonsilet i 1179. Året etter betraktet Heraclius seg som den mest sannsynlige kandidaten som patriark av Jerusalem, og kongen, Baudouin IV av Jerusalem, delegerte valget til sin mor, Agnes av Courtenay, og hennes damer, i henhold til presedens fra tidligere valg i 1157, og Heraclius ble valgt.

Ondsinnete rykter

Ettersom det meste vi vet om Heraclius kommer fra hans rival Vilhelm og et manuskript fra 1200-tallet (Den gammelfranske fortsettelsen av Vilhelm av Tyr) er Heraclius blitt framstilt som særlig korrupt og lite egnet som patriark. Han ble anklaget for å ha fått ansettelsen ved å være Agnes’ elsker, og det samme ble sagt da Guy av Lusignan ble forfremmet, noe som høyst sannsynlig var kun ondsinnet ryktespredning fra Vilhelms side. Etter sigende skal Heraclius ha levd åpent med enken til en kleshandler fra Nablus, Pasque de Riveri, som ble referert til som «Madame la Patriarchesse», og som han hadde minst en datter med. Imidlertid var elskerinner ikke uvanlig på 1100-tallet. Ekteskap ble unngått, men ikke nødvendigvis samkvem med kvinner. Påstanden i Den gammelfranske fortsettelsen at han bannlyste Vilhelm i 1183, tvang ham til å forlate kongedømmet Jerusalem for å søke paven hjelp i Roma, og sørge for at han ble forgiftet der, er beviselig uriktig. Ingen vestlige krøniker bemerker dette (om det hadde vært sant) ettersom det ville ha vært en stor skandale i kirken. Vilhelm døde ikke før 1185 eller 1186, og utførte sin plikter som erkebiskop helt til det siste.

På misjon i Europa

Flagget til kongedømmet Jerusalem.

I 1184 reiste Heraclius til Europa sammen med Roger de Moulins, stormester av Hospitallerordenen, og Arnold av Torroja, stormester av Tempelridderordenen, for å søke hjelp til å løse den innfløkte etterfølgerkrisen i kongedømmet. De fraktet med seg nøklene til byen Jerusalem, Den hellige gravs kirke og Davids tårn, sammen med andre memorabilia. De besøkte Italia hvor Arnold døde i Verona, deretter Frankrike og England. Her hadde de flere møter med Henrik II av England, først ved Reading og deretter i London. Kongen fulgte dem på reisen til Frankrike hvor det ble holdt ytterligere et møte tidlig i mai 1185 sammen med Filip II August av Frankrike, og de ble enige om å sende både menn og penger til Det hellige land. Dette tilfredsstilte ikke Heraclius som hadde håpet å ta med seg tilbake enten Henrik II selv eller en av hans sønner. Henrik II hadde lovet å dra på korstog i flere år som bot for mordet på Thomas Becket. Heraclius minnet ham om hans løfte og erklærte at både han selv og hans barn «var av djevelen» om Henrik valgte å holde seg hjemme.

Mens han var i England innvie han Tempelriddernes kirke i London, Temple Church, og deres hovedkvarter ved Clerkenwell, noe som kanskje er det han best huskes for i England i dag. Krønikeskriveren Ralph Niger rapporterte at på den misjonen til vest tilbød Eraclius kongedømmet Jerusalem til kong Filip II August og Henrik II, men begge avslo tilbudet, men også til andre prinser han møtte. Ralph hevdet at Heraclius' storslåtte følge og overdådig klær krenket mange i vest som følte at dette ikke passet seg for en patriark, og om øst var så rik trengte de ikke hjelp fra vest. Det kan være at krønikeskriveren ikke var forberedt på den bysantinsk klesstilen til hoffet ved Jerusalem. Andre krønikeskrivere som Peter av Blois, Gerald av Wales, Herbert av Bosham og Rigord, var mer imponert av patriarken åndelige kvaliteter og beskrev ham i fraser som «vir sanctus et prudens», «vir sanctus» og «vitae sanctitatae non inferior».

I slutten av 1185 dro Heraclius tilbake til Jerusalem. I mellomtiden hadde Baudouin IV død og blitt etterfulgt som konge av sin unge nevø Baudouin V, men guttekongen var svakelig og døde sommeren 1186. Arvingen var hans mor Sibylla, men hennes Guy av Lusignan var mislikt blant adelen. Det ble enighet om at Sibylla skulle bli kronet, men kun om hun skilte seg fra Guy. Hun forlangte da å selv velge sin nye ektemann med den forståelse at den nye ville bli konge. Heraclius var den som kronet henne dronning av Jerusalem. Til alles overraskelse tok hun kronen og ga den til Guy med ordene, i henhold til Roger av Hoevden: «Jeg velger deg som konge, og min herre, og herre over landet Jerusalem, ettersom den som Gud har bundet (i ekteskap) kan ingen mann skille». Ingen våget å protestere, og Heraclius utpekte Guy som konge av Jerusalem.

Jerusalem faller

I 1187 invaderte Saladin kongedømmet og da Guy marsjerte ut for å møte ham spurte han Heraclius om å marsjere sammen med ham foran hæren med relikviene av Det sanne kors. Ettersom Heraclius var syk ble det biskopen av Akko som tok hans plass. Til tross for relikviene påførte Saladin den kristne hæren et ødeleggende nederlag i slaget ved Hattin den 4. juli og tok kong Guy til fange. Heraclius' rapport av slaget og dens påfølgende ettervirkning, adressert til pave Urban III, har blitt bevart. I henhold til Krøniken til Ernoul: «pave Urban, som var ved Ferrara, døde av sorg da han hørte nyehtene». I sitt brev sa Heraclius at uten ytre støtte ville både Jerusalem og Tyr falle i løpet av seks måneder.

I Jerusalem ba Heraclius innstendig at Balian av Ibelin om å lede forsvaret av byen mot Saladin. Han ga ordre om å fjerne sølvet fra Den hellige gravs kirke for å prege mynter slik at man kunne betale byens forsvarere, men Jerusalem ble endelig tvunget til å overgi seg den 2. oktober. Det var Heraclius som rådet Balian til å komme til en overenskomst framfor å kjempe til alle var døde, noe som ville dømme byens kvinner og barn til slaveri og tvungen omvendelse til islam. Heraclius hjalp til med å forhandle overgivelsen med Saladin som gikk med på å la ham og de fleste andre kristne om å forlate byen uskadd.

Heraclius og Balian organiserte og bidro med 30 000 bezanter for å betale løsepenger for byens fattigste befolkning. Dette betalte for rundt 18 000 mennesker, men ytterligere 15 000 hadde behov for å bli sluppet fri fra muslimene. Heraclius og Balian tilbød å være gisler i bytte for disse, men Saladin avslo, og disse gjenværende ble gjort til slaver. De to mennene førte den siste gruppen av flyktninger fra byen ved slutten av en 40 dagers løslatestid, det vil si midten eller slutten av november.

Saladins sekretær Imad al-Din al-Isfahani hevdet at Heraclius hadde fjernet alle gullrelikvier fra kirkene på Tempelhøyden, og fraktet bort vogntog med kostbarheter, men det er ingen kristne skribenter som hevdet det samme. På denne tiden ble disse kirkene omgjort til moskeer, og det er sannsynlig at Heraclius fikk tillatelse til å fjerne kristne symboler som ellers ville ha blitt ødelagt. Det var neppe personlig rikdom.

Etter at Jerusalem ble tatt søkte Heraclius tilflukt i Antiokia ved Orontes sammen med dronningen. Han deltok deretter i beleiringen av Akko hvor hans ankomst varmet hæren. Som så mange andre døde han av pest og sykdom som herjet det tredje korstoget i løpet av vinteren 1190–1191.

I fiksjonen

Fram til i dag har alle fiktive representasjoner av Heraclius blitt avledet av de negative portrett av ham fra Den gammelfranske fortsettelsen av Vilhelm av Tyr: se Gotthold Ephraim Lessings Nathan der Weise, Zofia Kossak-Szczuckas Król trędowaty (Den spedalske konge), Manuel Mujica Lainez' El unicornio (Den vandrende enhjørning), og Graham Shelbys Knights of Dark Renown. I filmen Kingdom of Heaven (2005) hvor han ble framstilt av Jon Finch er han helt og holdent en kujon og sneversynt figur. I regissørens utgave av den samme filmen er Baudouin IV faktisk avbildet når han avslår viatikum fra ham.

Litteratur

• Edbury, Peter W.: «Propaganda and Faction in the Kingdom of Jerusalem: The Background to Hattin», i Crusaders and Muslims in Twelfth-Century Syria, red. Maya Shatzmiller, 1993.
• Edbury, Peter W.: The Conquest of Jerusalem and the Third Crusade: Sources in Translation. Ashgate, 1996. [Inkluderer Eraclius' brev til Urban III etter slaget ved Hattin (ss. 162-3: se også s. 47).]
• Hamilton, Bernard: The Leper King & His Heirs, 2000
• Kedar, Benjamin Z.: «The Patriarch Eraclius», i Outremer: Studies in the History of the Crusading Kingdom of Jerusalem presented to Joshua Prawer, red. B. Z. Kedar, H. E. Mayer, & R. C. Smail, 1982.

Forgjenger:  Amalric

Den latinske patriark av Jerusalem (1180–1190/1191)

Etterfølger:  Ikke besatt inntil 1194