Henrik Shipstead

amerikansk politiker
Henrik Shipstead
U.S. Senator Henry Shipstead (hec.35595) (cropped).jpg
Født8. januar 1881[1][2][3]Rediger på Wikidata
Kandiyohi CountyRediger på Wikidata
Død26. juni 1960[1][2][3]Rediger på Wikidata (79 år)
AlexandriaRediger på Wikidata
Utdannet ved Northwestern University, Northwestern University Dental SchoolRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, tannlegeRediger på Wikidata
Parti Minnesota Farmer-Labor Party, Det republikanske partiRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
Senator
4. mars 1923–3. januar 1947
ValgkretsMinnesota
ForgjengerFrank B. Kellogg
EtterfølgerEdward Thye

Henrik Shipstead (født 8. januar 1881 i Kandiyohi County i Minnesota, død 26. juni 1960 i Alexandria i Minnesota) var en amerikansk politiker av norsk avstamning. Han var senator for delstaten Minnesota, valgt for Minnesotas bonde- og arbeiderparti fra 1923 til 1941 og deretter for Det republikanske parti fra 1941 til 1947.

Henrik Shipstead ble i første rekke talsmann for landsbygdbefolkningen og landbruksinteressene i Midtvesten, og stod for en progressiv arbeids- og sosialpolitikk. Shipstead kalte ikke seg selv isolasjonist, men regnes blant de mest urokkelige av mellomkrigstidens senatorer fra Midtvesten som ville unngå amerikansk innblanding i europeiske allianseforhold og utenlandske konflikter. Shipstead var imot amerikansk medlemskap i både Folkeforbundet og FN, hvilket til slutt ble hans politiske bane.

Liv og virkeRediger

Familie, oppvekst og yrkeRediger

Han ble født på en gård i nybyggersamfunnet Burbank i Kandiyohi County. Foreldrene var de norske innvandrerne Saave Shipstead (Såve Torjusson Skipsted) fra Kviteseid og Christine Ellefsen (Kristine Ellefsdatter) fra Risør, som hadde utvandret til Amerika rundt 1865.[4][5][6][7] Han «vokste opp sammen med elleve søsken på en farm uten elektrisitet og traktor, ti norske mil fra nærmeste jernbanestasjon».[8] Han interesserte seg for sitt norske opphav, og behersket både telemarksdialekt og norsk riksmål.[9]

Han drog hjemmefra som 14-åring, og måtte forsørge seg selv for å bekoste skolegangen.[10] Han ble utdannet tannlege fra Northwestern University i Evanston i 1903, og åpnet sitt eget tannlegekontor i småbyen Glenwood i Pope County i 1904. I 1920 flyttet han til Minneapolis og praktiserte som tannlege der.[4]

Han giftet seg i 1906 med norsk-amerikaneren Lula Anderson (1885–1971), datter av kjøpmann Thomas J. Anderson i Belgrade i Stearns County. Svigerfaren var guvernørkandidat for Forbudspartiet i 1916. Henrik og Lula fikk sønnen Weston.[5][7][11]

Politisk arbeid i MinnesotaRediger

Henrik Shipstead ble sterkt preget av bonde- og populistbevegelsene i Midtvesten på slutten av 1800-tallet. Også i Shipsteads barndomshjem, som dessuten var strengt pietistisk, var hans politisk interesserte far kritisk til storkapital, forbrukskultur og modernitet. Shipstead ble også preget av den progressive og sosialliberale politikken under John Peter Altgeld. Altgeld var guvernør i Illinois mens Shipstead studerte i Chicago. Fra og med den store innvandringen i 1890-årene kom de nokså kulturelt likeartede nordmennene og svenskene til å dominere delstatspolitikken i Minnesota. I den progressive perioden kom mange norsk-amerikanere i Midtvesten, som Shipstead, til å betegne seg som populister eller som progressive republikanere under ledelse av senator Robert M. La Follette sr. fra Wisconsin.[4][12]

Fra 1911 til 1912 var Shipstead borgermester i Glenwood. Han takket nei til gjenvalg av hensyn til tannlegepraksisen.[12] I 1916 ble han valgt inn i delstaten Minnesotas lovgivende forsamling for en toårsperiode, som republikaner. Foran kongressvalgene i 1918 forsøkte Shipstead, med støtte fra Nonpartisan League, å utfordre den sittende kongressmannen Andrew Volstead i det republikanske primærvalget. Shipstead tapte, men drev en så effektiv valgkamp at Nonpartisan League igjen stilte seg bak Shipstead foran guvernørvalget i Minnesota i 1920. Det republikanske establishmentet ønsket J.A.O. Preus som sin kandidat, men vant så knepent at Shipstead bestemte seg for å stille som uavhengig kandidat i guvernørvalget. Preus ble valgt til guvernør, men Shipstead fikk flere stemmer enn den demokratiske kandidaten.[4][12][13][14]

Senator (1923–1947)Rediger

 
Senator Henrik Shipstead i 1923.

I 1920-årene gikk landbruket i Midtvesten inn i en krisetid, flere år før resten av landet, da de høye matvareprisene fra den første verdenskrigen normaliserte seg og eiendomsprisene falt. Den progressive fløyen brøt med republikanerne og dannet Minnesotas bonde- og arbeiderparti, som forlangte at føderale myndigheter ytet krisehjelp til landbruket.[4]

Ved kongressvalgene i 1922 ble Shipstead valgt til senator, som den første representanten for bonde- og arbeiderpartiet, som herved fortrengte demokratene som det viktigste opposisjonspartiet til republikanerne i Minnesota. Han vant med stor margin over den sittende senatoren Frank B. Kellogg, en av få republikanere som hadde støttet ratifisering av Versaillestraktaten. Kelloggs utenrikspolitiske syn hadde dårlig klangbunn hos de isolasjonistiske velgerne, etniske skandinaver så vel som tyskere, i Minnesota.[4][13][15][16] Shipsteads valgkamp ble ledet av en ung journalist, Karin Andersen.[16] Shipstead hadde et solid flertall av stemmene på landsbygda, og fikk stor nok oppslutning i de små byene, som vanligvis stemte konservativt, og blant arbeidere i storbyene til å vinne.[17] Shipstead fikk følge til Kongressen av to andre medlemmer av bonde- og arbeiderpartiet i Representantenes hus: Knud Wefald og Ole J. Kvale, som også var norsk-amerikanere. Den andre senatoren fra Minnesota, Knute Nelson, var ikke på valg dette året.[13][18]

I 1924 fikk partiorganiseringen i Midtvesten sitt utløp gjennom Det progressive parti, som brøt med republikanerne så vel som demokratene, og stilte med Robert M. La Follette sr. som sin presidentkandidat det året. Blant de progressives viktigste krav var nasjonalisering av jernbanen og lavere fraktpriser på landbruksvarer. Shipstead var en sterk støttespiller for La Follette. La Follette hadde også drevet valgkamp for Shipstead ved kongressvalgene i 1922.[19]

Fra radikal til moderat progressivRediger

Shipstead ble «betraktet av den gamle garde som en vill radikaler», som den norsk-amerikanske avisen Nordisk Tidende uttrykte det.[11] Han overrasket de fleste politikere og journalister i Washington, D.C. med sin verdige opptreden i Senatet og sin personlige imøtekommenhet. Han fjernet seg fra de mest radikale elementene i sitt eget parti, men lyktes med å bli gjenvalgt så sent som i 1934 med støtte fra president Franklin D. Roosevelt. Shipstead anbefalte også sine velgere å stemme på Roosevelt i presidentvalget i 1936. På den tiden var forholdet mellom Shipstead og Roosevelt på sitt beste.[4][12][20]

 
Fire av de nye senatorene som ble valgt i 1922. Fra venstre Smith W. Brookhart, Burton K. Wheeler, Shipstead og Lynn Frazier. Alle fire tilhørte den progressive strømningen i Midtvesten.

Han representerte sin egen partigruppe i Senatet, men fant sammen med progressive republikanere og liberale demokrater, som La Follette, George W. Norris, Peter Norbeck, Lynn Frazier, Charles L. McNary og Hiram Johnson. Han tilhørte også det som kaltes «landbruksblokken» i Senatet. Shipstead og de progressive republikanerne stod i opposisjon til president Herbert Hoovers krisepolitikk, og støttet de fleste av president Roosevelts New Deal-programmer i 1930-årene. Shipstead la stor innsats i regulering og flomsikring av Mississippi-vassdraget, bygging av sluser og kanaler, og elektrifisering av landsbygda.[4][12][20][21][22]

De progressive republikanerne stod for nokså vidtgående reformer innen arbeid og sosialforsikring. I kriseårene ble domstolene ofte trukket inn i arbeidskonflikter, hvor de traff midlertidige forføyninger og lammet streik, og en høyesterettsavgjørelse i 1917 hadde åpnet for å bruke midlertidige forføyninger til å tvinge igjennom «yellow dog-klausuler». Shipstead, Norris, Fiorello LaGuardia og den norsk-amerikanske fagforeningsmannen Andrew Furuseth samarbeidet om et lovforslag som begrenset misbruket av domstolene i ikke-voldelige arbeidskonflikter og forbød «yellow dog-klausuler». Slik ville de beskytte streikeretten og retten til fagorganisering. Shipstead fremmet lovforslaget for Senatet, og Norris loset det igjennom Senatets justiskomité, og forslaget ble vedtatt i 1932. Lovgivningsarbeidet gav også fritagelse for straff for oppfordring til streik og blokade.[23][24][25]

Shipsteads lovgivningsarbeid sørget også for et føderalt vern av villmarksområdet Boundary Waters og av pipeleirebruddet i det sørvestre Minnesota, nå Pipestone nasjonalmonument, et hellig sted for flere indianerstammer.[12]

I 1940 ble han nominert og valgt for republikanerne, og uttalte i den sammenhengen at bonde- og arbeiderpartiet hadde fjernet seg fra ham. I 1944 slo bonde- og arbeiderpartiet seg sammen med demokratene i delstaten til Minnesotas demokratiske bonde- og arbeiderparti.[4][20]

Isolasjonistisk utenrikspolitikkRediger

Henrik Shipstead var medlem av Senatets utenrikskomité så tidlig som i 1923. Han var kritisk til Versaillestraktaten – det han kalte en «orgie i blekk»[26] – og de krigsskadeerstatningene som Tyskland ble pålagt å betale. Han var blant de som senere trakk linjer mellom krigsoppgjøret og nasjonalsosialismens fremvekst i Tyskland. Han var imot amerikansk medlemskap i Folkeforbundet og Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie, som han anså for å være europeiske makters måte å sikre sine krigsbytter etter den første verdenskrig. Han hadde på sin side en sterk tro på amerikansk eksepsjonalisme. Han motsatte seg også amerikanske intervensjoner på den vestlige halvkule, så som okkupasjonene av Haiti (1915–1934), Den dominikanske republikk (1916–1924) og Nicaragua (1909–1933).[20][27]

Sommeren 1931 foretok han en lengre reise til Europa på vegne av Senatet. Han skulle drøfte ulike økonomisk-politiske spørsmål som hadde interesse for amerikanske myndigheter med europeiske ledere. Han besøkte blant annet Tyskland, Danmark, Norge og Sverige. I Norge besiktiget han Norsk Hydros anlegg på Rjukan og besøkte sin fars fødested i Telemark, var gjest hos enkefru Karoline BjørnsonAulestad, og hadde audiens hos kong Haakon VII.[11][28][29][30]

 
Senatorene Arthur Capper, Shipstead og Elbert D. Thomas før en debatt om nøytralitetsspørsmålet i oktober 1939. Capper og Shipstead var isolasjonister, Thomas var internasjonalist.

Shipsteads gode forbindelser til Roosevelt-administrasjonen ble svekket mot slutten av 1930-årene, ikke minst som følge av president Roosevelts oppfordringer til å gå inn i den gryende verdenskrigen. Det ble også medvirkende til at Shipstead ble republikaner i 1940. Han stemte for å opprettholde våpenembargoen og imot å ruste opp flåten og innføre verneplikt.[20] At Norge ble invadert av Tyskland i 1940, såret Shipstead, men rokket ikke ved hans holdning.[31] Han beskrev invasjonen som «Guds straffedom over det norske folk».[32] Den norske journalisten Olav Brunvand møtte Shipstead og en annen norsk-amerikansk isolasjonist, Harold Knutson, i 1945, og sa at «en mer nedslående samtale har jeg aldri noen gang deltatt i».[31] Shipstead mente at Norge uansett ville ha blitt dratt inn i krigen ved enten tysk eller britisk okkupasjon, og han fryktet sovjetkommunismen langt mer.[31]

Shipstead stod Charles Lindberghs «America First»-bevegelse nært. I de republikanske presidentnominasjonene i 1940 og 1944 var Shipstead en støttespiller for Thomas E. Dewey, som i begynnelsen hadde en uklar utenrikspolitisk holdning. Han nølte før han kastet sin politiske tyngde bak Wendell Willkie som presidentkandidat i 1940.[33] Etter angrepet på Pearl Harbor i 1941 stemte også Shipstead for å erklære krig mot Japan, og støttet deretter opp om den amerikanske krigsinnsatsen. Men Pearl Harbor ble slutten for isolasjonismen som en dominerende politisk kraft i Minnesota og flere andre delstater. I den republikanske nominasjonen for det andre senatssetet fra Minnesota i 1942 vant internasjonalisten Joseph H. Ball klart foran Shipsteads tidligere sekretær, Walter K. Mickelson. Ball ble valgt til det senatssetet som den avdøde isolasjonisten Ernest Lundeen hadde hatt.[4][33][34]

Etter krigen stilte Shipstead seg kritisk til etableringen av FN. Han var avvisende til ideen om overnasjonalitet, og han fryktet at FN kunne bli et verktøy for stormaktene til å dominere småstater.[20] Henrik Shipstead og William Langer var de eneste senatorene som stemte imot å ratifisere FN-pakten, mens Hiram Johnson, som også hadde uttalt seg imot, ikke var til stede under avstemningen.[4][12][35] Denne stemmegivningen beseglet Shipsteads politiske fremtid, ettersom internasjonalister og representanter for en aktivistisk utenrikspolitikk, som Harold Stassen, Edward Thye og Joseph H. Ball, på dette tidspunktet hadde tatt kontrollen i Det republikanske parti i Minnesota, og satte makt bak å få ham ut.[4][20][12][33] Thye vant over Shipstead med klar margin den republikanske nominasjonen i 1946. Nordisk Tidende tolket valgresultatet slik at «isolasjonismen, selv i de midtvestlige landbruksstrøk, er øyensynlig på retur og snart en saga blott».[36] Shipstead anså seg heretter som ferdig med politikk.[4]

Senere arbeidRediger

Henrik Shipstead trakk seg tilbake til gården sin i det vestlige Minnesota. Hans politiske syn hadde liten offentlig interesse i årene som fulgte.[4] De siste årene av livet bodde han på et pleiehjem i Alexandria i Minnesota. Han døde i 1966, 79 år gammel, etter å ha lidd av Parkinsons sykdom.[7][11]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Autorités BnF, Henrik Shipstead, 17806246t
  2. ^ a b Find a Grave, 9. okt. 2017, Henrik Shipstead, 7275482
  3. ^ a b Social Networks and Archival Context, 9. okt. 2017, Henrik Shipstead, w6br8v37
  4. ^ a b c d e f g h i j k l m n Chrislock, Carl H. (1993). «Henrik Shipstead – A Forgotten Idol». I Gulliksen, Øyvind T. Gamalt frå Kviteseid: Årsskrift 1993: Utvandring til Amerika (PDF). Kviteseid historielag. s. 55–64. 
  5. ^ a b Loupedalen, Torjus (1956). Kviteseid bygdesoge. Band I: Ættesoga. Kviteseid kommune. s. 287. 
  6. ^ Jakobsen, Knut, Stiansen, Olav og Omland, Arne (1977). Søndeled slektshistorie. Ytre Søndeled. Søndeled historielag. s. 68. 
  7. ^ a b c «Shipstead Homestead» (engelsk). Willmar Lakes Area Convention & Visitors Bureau. Besøkt 5. mars 2020. 
  8. ^ Lie, Haakon (1993). En sjømanns saga. Andrew Furuseth, havets Abraham Lincoln. Oslo: Tiden. s. 198. ISBN 82-10-03660-2. 
  9. ^ Haugan, Reidar Rye (9. desember 1922). «Fra valget i De Forenede Stater». Dagsposten: 2. 
  10. ^ Hobe, E.H. (1. desember 1922). «Henrik Shipstead senator for Minnesota». Nedenæs Amtstidende: 1. 
  11. ^ a b c d «Norsk-ættede tidligere senator Henrik Shipstead død». Nordisk Tidende: 1. 30. juni 1960. 
  12. ^ a b c d e f g h Bjornson, Christian. «Shipstead, Henrik (1881‒1960)». MNopedia (engelsk). Minnesota Historical Society. Besøkt 7. mars 2020. 
  13. ^ a b c Hansen, John Mark, Hirano, Shigeo og Snyder, James M. jr. (2016). «Parties within Parties: Parties, Factions, and Coordinated Politics, 1900–1980». I Gerber, Alan S. og Schickler, Eric. Governing in a Polarized Age: Elections, Parties, and Political Representation in America (engelsk). Cambridge: Cambridge University Press. s. 162–165. ISBN 978-1-107-47907-4. 
  14. ^ Rødvik, Sigv. (9. februar 1922). «Politik i Minnesota». Nordisk Tidende: 10. 
  15. ^ Chrislock, Carl H. (1981). «The German-American Role in Minnesota Politics, 1850–1950». I Glasrud, Clarence A. og Rankin, Diana M. A Heritage Deferred: The German-Americans in Minnesota (PDF). Notater fra to seminar om tysk-amerikansk kulturarv i Moorhead og Saint Paul i oktober 1979 (engelsk). Moorhead: Concordia College. s. 112. 
  16. ^ a b Norlie, Olaf Morgan (1925). History of the Norwegian people in America (engelsk). Minneapolis: Augsburg Publishing House. s. 483–484. 
  17. ^ Rice, Stuart A. (1924). «A Note on the Census Categories, "Urban" and "Rural"». Journal of the American Statistical Association (engelsk). 19 (145): 79–81. doi:10.2307/2277263. 
  18. ^ Wefald, Jon M. (1962). «Congressman Knud Wefald, a Minnesota Voice for Farm Parity» (PDF). Minnesota History (engelsk). 38 (4): 177. ISSN 0026-5497. 
  19. ^ Unger, Nancy C. (2003). Fighting Bob La Follette: The Righteous Reformer (engelsk). Chapel Hill: University of North Carolina Press. s. 278–280. ISBN 978-0-8078-6102-8. 
  20. ^ a b c d e f g Lemelin, Bernard (2007). «An Isolationist Politician in an Internationalist Era: Senator Henrik Shipstead of Minnesota and the United Nations, 1945–1946». Canadian Review of American Studies (engelsk). 37 (1): 49–82. doi:10.3138/cras.37.1.049. 
  21. ^ Feinman, Ronald (1981). Twilight of Progressivism: The Western Republican Senators and the New Deal (engelsk). Baltimore: The Johns Hopkins University Press. ISBN 978-0-8018-2373-2. 
  22. ^ O’Brien, Patrick G. (1973). «A Reexamination of the Senate Farm Bloc 1921–1933». Agricultural History (engelsk). 47 (3): 248–263. ISSN 0002-1482. 
  23. ^ Lie, Haakon (1993). En sjømanns saga. Andrew Furuseth, havets Abraham Lincoln. Oslo: Tiden. s. 200–201. ISBN 82-10-03660-2. 
  24. ^ Bornet, Vaughn Davis (1964). Labor Politics in a Democratic Republic: Moderation, Division, and Disruption in the Presidential Election of 1928 (engelsk). Washington, D.C.: Spartan Books. 
  25. ^ Skeie, Jon (1931). Ulovlige midler i kampen om arbeidsvilkår. Bilag til straffelovkomiteen innstilling tredje del. Utgitt av Justis- og politidepartementet. Oslo. s. 42. 
  26. ^ Doenecke, Justus D. (1982). «American Isolationism, 1939–1941». Journal of Libertarian Studies (engelsk). 6 (3): 202. ISSN 0363-2873. 
  27. ^ Garlid, George W. (1967). «The Antiwar Dilemma of the Farmer-Labor Party» (PDF). Minnesota History (engelsk). 40 (8): 365–374. ISSN 0026-5497. 
  28. ^ Bergendahl, Erling (21. juli 1931). «Senator Shipstead i Oslo idag». Arbeiderbladet: 1 og 8. 
  29. ^ «Verden drukner i et hav av gjeld». Østlendingen: 1. 21. juli 1931. 
  30. ^ «Senator Shipstead i Telemark». Den 17de mai: 3. 25. juli 1931. 
  31. ^ a b c Gerhardsen, Einar, Bratteli, Trygve og Steen, Reiulf (red.) (1977). Olav Brunvand i glede og strid. Oslo: Tiden. s. 132–134. ISBN 82-10-01566-4. 
  32. ^ Skouen, Arne (1996). En journalists erindringer. Oslo: Cappelen. s. 173. ISBN 82-0-326145-0. 
  33. ^ a b c Garlid, George W. (1969). «Minneapolis Unit of the Committee to Defend America by Aiding the Allies» (PDF). Minnesota History (engelsk). 41 (6): 267–283. ISSN 0026-5497. 
  34. ^ Stuhler, Barbara (1973). «The Political Enigma of Henrik Shipstead». Ten Men of Minnesota and American Foreign Policy 1898–1968 (engelsk). St. Paul: Minnesota Historical Society. s. 76–98. 
  35. ^ Grant, Philip A. jr. (1983). «Roosevelt, the Congress, and the United Nations». Presidential Studies Quarterly (engelsk). 13 (2): 281–282. ISSN 0360-4918. 
  36. ^ Sundby-Hansen, Harry (25. juli 1946). «Vi noterer ukens viktigste begivenheter». Nordisk Tidende: 4. 

LitteraturRediger

  • Gieske, Millard L. (1979). Minnesota Farmer-Laborism: The Third-Party Alternative (engelsk). Minneapolis: University of Minnesota Press. 
  • Lorentz, M. René (1963). Henrik Shipstead: Minnesota Independent, 1923–1946 (doktorgradsavhandling) (engelsk). Washington, D.C.: Catholic University of America. 
  • Stuhler, Barbara (1973). «The Political Enigma of Henrik Shipstead». Ten Men of Minnesota and American Foreign Policy 1898–1968 (engelsk). St. Paul: Minnesota Historical Society. s. 76–98. 
  • Ross, Martin og Chalkley, Katherine Ferguson (1940). Shipstead of Minnesota (engelsk). Chicago: Packard & Co. 
  • Wittenberg, Erlin (1961). The Political Career of Henrik Shipstead (masteroppgave) (engelsk). Mankato: Mankato State College. 

Eksterne lenkerRediger