Himalayatahr

art av sauer og geiter
(Omdirigert fra Hemitragus)

Himalayatahr (Hemitragus jemlahicus) er en monotypisk art i den monotypiske slekten Hemitragus, som videre inngår i tribuset sauer og geiter (Caprini) i kvegfamilien (Bovidae). Arten er naturlig utbredt i fjellregioner i Himalaya (Kina, India, Nepal og kanskje Bhutan), Asia. Den har dessuten blitt introdusert med ville bestander på Sørøya i New Zealand og til Wes-Kaap i Sør-Afrika.

Himalayatahr
Voksen bukk i vinterpels
Voksen bukk i vinterpels
Vitenskapelig(e)
navn
:
Hemitragus jemlahicus
(Smith, 1826)
Norsk(e) navn: himalayatahr
Biologisk klassifikasjon:
Rike: dyr
Rekke: ryggstrengdyr
Klasse: pattedyr
Orden: klovdyr
Familie: kvegfamilien
Tribus: sauer og geiter
Slekt: Hemitragus
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 NT-no.svg

NT — Nær truet
Ale et al. (2020)[1]

Habitat: terrestrisk
Utbredelse: Himalaya. Asia
Utbredelseskart for himalayatahr

TaksonomiRediger

 
Geit

En studie publisert i 2005 konkluderer med at slekten Hemitragus, som tidligere inkluderte tre arter, er monotypisk, og at himalayatahr er nærmest beslektet med geiter (Capra).[2][3] Den beskrevne underarten schaeferi anerkjennes ikke som selvstendig og inngår derfor i nominatformen.[3]

BiologiRediger

Det er utpreget kjønnsdimorfisme mellom kjønnene, i det bukkene ofte blir betydelig større enn geitene. Kroppslengden måler normalt 90–155 cm, avhengig av kjønn. I tillegg kommer en meget kort hale som typisk utgjør cirka 9–12 cm. Skulderhøyden ligger rundt 65–100 cm, avhengig av kjønn. Bukken veier typisk 70–140 kg og geita kun 30–50 kg. Begge kjønn bærer horn og bukkens kan bli opp mot 45 cm lange, mens geitas horn typisk er en del kortere og tynnere. Horna vokser opp og bender raskt bakover og utover i ei kort bue.[3]

Bukkens vinterpels inkluderer ei lang ragget man og er ellers også ganske lang, tett og ullen over det meste av kroppen. Dekkhårene er rødlige til mørkebrune og har tett underull nærmest huden. Manen er endel lysere og noe mer rødlig enn resten. Nedre del av flankene og ekstremitetene er dekket av mørk, nærmest sort pels. Også hodet er ganske mørket hos bukkene. Geit mangler man og er generelt lysere og mer rødlig i fargen. Hun mangler også fargevariasjonene bukkene har. Sommerpelsen er kortere og bukkene har mindre prominent man og blir ellers endel lysere.[3]

Habitatet består av bratte, steinete fjellskråninger, typisk i høyder på omkring 3 000–4 000 moh. og med skog , buskmark (spesielt rhododendron), skrubb og gressletter.[3][1]

Himalayatahr lever normalt i blanda grupper på omkring 15 dyr, men flokker på opp mot 80 dyr har blitt registeret. Eldre bukker er imidlertid typisk solitære. Dyra er svært sky og váre. Arten er mest aktiv på morgenkvisten og rundt solnedgang, mens de gjerne tilbringer resten av dagen hvilende blant kampesteiner og vegetasjon. Himalayatahr liker ikke snø og holder seg derfor under snøgrensa, typisk helt ned mot 2 200 moh, og følger etter den oppover etter hvert som snøen smelter.[3]

Lite er kjent om paringstiden og brunsten, annet enn at den begynner i oktober og varer til ut i januar. Bukkene konkurrerer om rette til å pare seg, men kampene er ikke spesielt voldsomme. Geita går drektig i cirka 7 måneder og føder normalt kun ett kje, og bare sjelden to. Killingene avvennes rundt seks måneder gamle.[3]

InndelingRediger

Inndelingen følger Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives av Castelló (2016).[3]

Treliste

ReferanserRediger

  1. ^ a b Ale, S.B., Sathyakumar, S., Forsyth, D.M., Lingyun, X. & Bhatnagar, Y.V. 2020. Hemitragus jemlahicus. The IUCN Red List of Threatened Species 2020: e.T9919A22152905. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2020-2.RLTS.T9919A22152905.en. Downloaded on 12 October 2020.
  2. ^ Ropiquet, A.; Hassanin, A. (2005). «Molecular evidence for the polyphyly of the genus Hemitragus (Mammalia, Bovidae)». Molecular Phylogenetics and Evolution. 36 (1): 154–168. PMID 15904863. doi:10.1016/j.ympev.2005.01.002. 
  3. ^ a b c d e f g h Castelló, José R. (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives. p. 318–319. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6

Eksterne lenkerRediger