Helleristningene ved Holtås

bergkunstfelt i Levanger, Trøndelag

Helleristningene ved Holtås eller Holte, Levanger kommune, Trøndelag er et felt med veideristninger fra bronsealderen. Det inneholder 102 figurer, mest dyrefigurer. Dyrene er tegnet med konturtegnet kropp med et indre mønster av parallelle linjer, og beskrives som et tydelig eksempel på den stilhistoriske utviklingen av dyrefigurer i bergkunsten.

Helleristningene ved Holtås
Holtås 3.jpg
LandNorge Norge

Helleristningene ved Holtås
63°40′40″N 11°08′20″Ø

Stedet og funnetRediger

 
Berget med figurene skråner litt bort fra veien, og med det også motsatt av skråningen i terrenget rundt.

Feltet ligger 55 meter over havet, er 15 meter langt, og 3 meter bredt;[1][2] og inneholder 102 figurer.[1]

Ristningene ble funnet i 1962 under arbeid med å rette ut en sving på riksveien gjennom Skogn.[3][4][5] Fortsatt kan det sees borehuller etter anleggsarbeidet i feltet. Elever fra lærerskolen i Levanger var med på å rydde og rense feltet.[1]

Feltet ble undersøkt og dokumentert av konservator Kristen R. Møllenhus fra Vitenskapsmuseet i 1966.[1][6] På nedsiden av vegen, ti meter lavere i terrenget, ble det i 1971 funnet en mindre gruppe med fem figurer på et lite område av 1,5 x 1,5 meter.[7] En ny figur ble funnet nær hovedfeltet i 1976, en utypisk båtfigur.[8]

På den tiden da ristningene ble hugget, var den nåværende Hotterelva og resten av jordbrukslandskapet nord for Holtås og opp til Skogn en fjordarm av Trondheimsfjorden. Landhevningen har endret landskapet rundt ristningene. Berget med ristningene ligger likevel så høyt over havet at det neppe kan være snakk om at ristningene opprinnelig lå i strandkanten, slik vi kjenner fra andre helleristningsfelt.[7] Professor Kalle Sognnes antyder at ristningsfeltet kan ha ligget i åssiden med utsikt over en bred bukt eller fjordarm.[8]

 
Holtås-feltet er 15 meter bredt og tre meter høyt.

Beskrivelse av figureneRediger

Figurene er jevnt fordelt over det meste av flaten, med en opphopning av dyr og andre figurer i en klynge til høyre.[1]

Feltet har et homogent, enhetlig preg.[9] Rundt 60 av figurene forestiller store hjortedyr, i tillegg kommer noen ufullstendige figurer som antagelig er uferdige eller forvitrede dyrefigurer.[1] Figurene er relativt små, og de fleste er i tilsvarende samme størrelse, 40-50 cm brede.[9] Bare tre dyr er lengre enn 80 cm.[1] Figurene er så stilisert at det stort sett er vanskelig å avgjøre om det er elg eller rein.[7] Sognnes mener at de fleste forestiller elger, men at noen har gevir som indikerer at det er rein.[7] Hakeskjegg er en av indikatorene på at figuren skal forestille en elg.[9]

Det er også drøyt 20 figurer som består av linjer og geometriske figurer som ikke kan identifiseres med noen konkret figur eller gjenstand. Noen få figurer har fått en distinkt utforming som ikke er identifisert eller tolket.[1]

De fleste og best utviklede av dyrefigurene er tegnet med konturtegnet kropp med et indre mønster av parallelle linjer.[7][1] Mange har en ekstra pukkel over rygglinjen, mens noen få bare er tegnet opp med én linje.[7] Møllenhus oppfatter pukkelen som et «ønske om å fremstille også den halvdel av dyrets buk som vi ikke ser på et dyr i profil.»[1]

Overblikk og tolkningerRediger

 
Dyrefigurene på Holtås er tegnet med konturtegnet kropp med et indre mønster av parallelle linjer.

De best utviklede dyrefigurene er tegnet med konturtegnet kropp med et indre mønster av parallelle linjer. Holtås-figurene framstår ifølge professor Kalle Sognnes som det tydeligste eksempelet på det yngste av de tre stilstadiene som arkeolog Gutorm Gjessing beskrev for den stilhistoriske utviklingen av dyrefigurer i bergkunsten.[7][10]

Møllenhus mener at ristningene kan dateres til «metalltid», det vil si bronsealderen, og at feltet er en representant for «metalltidens veidekultur».[1] Også Sognnes mener at feltet kan dateres til eldre bronsealder.[11]

Bergkunstforskeren Heidrun Stebergløkken mener at det lavere feltet, som ble funnet i 1971, kan være uttrykk for en enkelthendelse, og laget av én person.[9]

Området i dagRediger

Helleristningene er lett tilgjengelige på sørsiden av Fylkesvei 6854 (gamle E6), om lag to kilometer nord for Ronglan stasjon. Stedet er ikke tilrettelagt for besøkende. Det ligger tett opp til veien og i en veisving; derfor kan det være trafikkfarlig å stoppe rett ved feltet.

Ettersom det er kraftig forvitring i berget, har Vitenskapsmuseet i Trondheim gjort en avstøpning av berget som dokumentasjon. En kopi av avstøpningen er plassert i Vitenskapsmuseets utstilling «Midtnorges forhistorie».[11][12]

Holtås inngår i Trøndelag fylkeskommunes formidlingsprosjekt Bergkunstreisen. Siden 2005 har Vitenskapsmuseet og fylkeskommunen behandlet feltet som en del av Riksantikvarens bevaringsprogram for bergkunst. Man sprayer ristningsfeltet med etanol for å hindre planter, mose og alger i å bryte ned berget. Vinterstid dekkes bergflaten med byggfolie og pvc-duk med innsveiset isolasjonsmatte.[13][14]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n Møllenhus 1968
  2. ^ Ivar Berre (1997). Skogn historie Bind 11. Ytre Skogn 2. Levanger: Nemnda for Skogn historie. s. 500-502. ISBN 8299020387. 
  3. ^ «Helleristninger fra yngre steinalder funnet ved riksvegen i Skogn». Trønder-Avisa, 19. sept 1962
  4. ^ «Helleristninger funnet i Rognlan». Trønder-Avisa, 10. okt 1962
  5. ^ Martin Sivertsen (1965). Skogn historie. Band 3: Om Skognområdet i førhistorisk tid. Levanger: Nemnda for Skogn historie. s. 26-28. 
  6. ^ «Steinaldermanns verk på Ronglan blir konservert». Trønder-Avisa 3. sept 1966
  7. ^ a b c d e f g Sognnes 1991
  8. ^ a b Sognnes 1981
  9. ^ a b c d Heidrun Stebergløkken. Bergkunstens gestalter, typer og stiler : en metodisk og empirisk tilnærming til veidekunstens konstruksjonsmåter i et midtnorsk perspektiv. Doktoravhandling NTNU, 2016. (pdf)
  10. ^ Sognnes 2009
  11. ^ a b Sognnes 1999
  12. ^ Midtnorges forhistorie; NTNU Vitenskapsmuseet
  13. ^ Usikker framtid for bergkunsten i Norge; forskning.no, 11.5.2019
  14. ^ Bevaringsprogramma – Bergkunst; riksantikvaren.no

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger