Wikipedia

Helleristningene på Strand

helleristningsfelt i Osen, Trøndelag

Helleristningene på Strand i Osen kommune i Trøndelag er en gruppe på åtte helleristningsfigurer. Dette er veideristninger fra steinalderen, og den største figuren er en naturalistisk utformet grindhval som er 2,9 meter lang. Dessuten finnes to mindre dyrebilder og tre geometriske figurer.

Helleristningene på Strand
LandNorges flagg Norge
Høyde o.h.25 meter
Kart
Helleristningene på Strand
64°19′29″N 10°27′37″Ø
Helleristningene på Strand på Commons

Stedet og funnet rediger

Bergflaten med helleristninger er 3,3 x 1,15 meter stor; den er loddrett og vendt mot sørvest.[1] Ristningene er utført på et parti av grønn amfibolitt i en ellers lys granittbergflate.[2]

Ristningsberget ble oppdaget under arbeidet med å anlegge vei gjennom Høvikskaret mellom grendene Strand og Vingsand i 1925. Da arbeiderne fjernet løsmasser som lå inntil bergveggen, kom ristningene fram. Oppdagelsen ble meldt inn til Vitenskapsmuseet høsten 1928 av læreren Jacob Strand.[3] Feltet ble undersøkt av arkeologen Theodor Petersen fra Vitenskapsmuseet i august 1929. Petersen presenterte funnet i et foredrag i Vitenskapsselskapet i Trondheim 9. desember 1929,[4][5][6] og i en artikkel i selskapets skriftserie.[7]

Petersen fant hvalfiguren og de to store geometriske figurene foran hvalen. Han oppdaget senere det ubestemmelige dyret ovenfor hvalen på fotografiene sine. De øvrige figurene ble oppdaget og dokumentert ved arkeolog Gutorm Gjessings undersøkelser i 1933, som han publiserte resultatene av i 1936.[8][9]

I nærheten av ristningene er det funnet en skiferkniv fra steinalderen,[10] og avdekket en steinalderboplass.[11][12]

Beskrivelse av figurene rediger

 
Hvalen er 2,9 meter lang. Over hvalen finnes en dyrefigur av samme tvetydige hare/elg-form som på Helleristningene på Stykket.
Foto: Gutorm Gjessing, NTNU Vitenskapsmuseet
 
Den tydeligste av de geometriske figurene har noen «liggende åtte-tall», som har blitt omtalt som bladverk.[9]
Foto: Eva Lindgaard, NTNU Vitenskapsmuseet

Hvalfiguren er 2,9 meter lang, og er artsbestemt som en grindhval,[2][9][7] en av de små hvalartene som finnes langs norskekysten. Gjessing mente at munnen, som er markert på noen avtegninger, antagelig er en naturlig sprekk i berget.[9] Det er mulig at sprekken er forsterket og framhevet med ristningshugg.[9] Sporden til hvalen går over i et rektangel-formet ramme med indre figurer.[2]

Foran hvalens hode finnes to rektangelformede figurer. Den største og tydeligste av dem er 41 x 63 cm. Den har en markert vertikal midtlinje og «ovale, bladformede figurer til hver side.»[9] Til høyre for denne finnes et annet rektangel, 31 x 54 cm stort, som er diagonalrutet.[9] Figuren over hvalens hode er også restene av et rektangel med rutemønster.

Dyret over hvalen er «et lite firbeint pattedyr, formodentlig et dyr av hjorteslekten», skriver Gjessing.[9] Både Petersen og Sognnes antyder at det kan ligne på en hare,[2][7] men Petersen konkluderer likevel med at det trolig er en elg. Gjessing mener at figuren er vanskelig å bestemme fordi plassen er dårlig beregnet, og hodet støter mot en avsats i berget. Haren/elgen er 35 x 32 cm[9] Figuren øverst til høyre er så forvitret at det er vanskelig å identifisere den helt sikkert. Gjessing mente at det var «muligens et dyr, og i så fall antagelig en bjørn.»[9]

Alle linjene i figurene er hakket inn i berget med en spiss stein, på vanlig måte.[7] Den svenske arkeologen Gustaf Hallström mente at de to radene med figurer er hugget inn til ulik tid.[8][13] Sognnes mente også at det er forskjeller i størrelse, stilutforming og bevaringsgrad på de to radene.[8]

Overblikk og tolkninger rediger

Det viktigste ved helleristningene er at de inngår i et mønster av helleristninger fra fangststeinalderen som ligger i direkte tilknytning til sjøen.[14] I dag ligger feltet 450 meter fra sjøen,[1] men dette var annerledes i steinalderen, før landhevning endret landskapet. Der Strandgårdene nå ligger, var det i steinalderen «ei vid, grunn bukt som åpnet seg mot storhavet i vest,» skriver Kalle Sognnes.[2] Basert på landheving og stiluttrykket kan Strand-feltet dateres til 3800–3000 f.Kr.[15]

Gjessing mente, i sitt oversiktsverk om veideristningene fra 1936, at de geometriske figurene generelt hørte til jaktmagiens bildespråk, og at slike figurer er en variant av de «utfyllingene av dyrekroppene» som finnes i noen ristningsfelt. Han foreslo at figurene «var et slags magiske redskaper som er helt elektrifisert med magisk kraft.» Jaktmagiens logikk innebar at «dyrenes magiske kraft forsterkes ved overføring fra de geometriske figurene.»[16] Sognnes mente at det var uvanlig at dyr og geometriske figurer finnes så kraftig markert samtidig, slik de gjør her. Geometriske figurer finnes flere steder, men det er uvanlig at de er så store og markerte at de konkurrerer med dyrefigurene om oppmerksomheten.[2]

Det som har interessert forskerne mest ved Strand-feltet, er løsmassene som skjulte helleristningene fram til 1925.[8] Spørsmålet er om dette er nedrast stein, skredmateriale som har løsnet fra berget, eller om det er strandgrus, løsmasser som har blitt lagt igjen eller vasket i land av havet. Hvis det er snakk om strandgrus, innebærer det at ristningene kan ha vært skjult av, eller nådd av, havet på et tidspunkt etter at de ble hugget inn. Det kan igjen ha betydning for dateringen av både denne og andre helleristninger.[8][17] Gjessing gjengir vurderinger fra geologen Thorolf Vogts undersøkelse av stedet.[9] Vogt mente at steinene i løsmassene var rast ned fra berget, i og med at de var av samme bergarter. Gjessing pekte samtidig på at steinene var rundslitte, og at ristningslinjene på den nedre delen av bergflaten var blankslitte med preg av vannslit.[9]

Området i dag rediger

 
Helleristningene er tilrettelagt med informasjonstavler og parkering.
Foto: Eva Lindgaard, NTNU Vitenskapsmuseet

Feltet inngår i Trøndelag fylkeskommunes formidlingsprosjekt Bergkunstreisen.[18] Siden 2005 har Vitenskapsmuseet og fylkeskommunen behandlet feltet som en del av Riksantikvarens bevaringsprogram for bergkunst. Man sprayer ristningsfeltet med etanol for å hindre planter, mose og alger i å bryte ned berget.[19][20]

Referanser rediger

  1. ^ a b (no) «Strand/Høvikskaret». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
  2. ^ a b c d e f Sognnes 1999
  3. ^ «Det første helleristningsfund paa Fosenkysten». Dagsposten 26.1.1929. Trondheim. 1929. s. 5. 
  4. ^ «I Norge blev der drevet hvalfangst for 5000 år siden : fra Videnskapsselskapets møte igår». Adresseavisen 10.12.1929. 1929. s. 5. 
  5. ^ «Konservator Petersens foredrag i Videnskapsselskapet igår». Nidaros 10.12.1929. 1929. s. 2. 
  6. ^ «Da hvalen ble skutt med pil og bue». Arbeider-Avisa 10.12.1929. 1929. s. 6. 
  7. ^ a b c d Petersen 1930
  8. ^ a b c d e Sognnes 1979
  9. ^ a b c d e f g h i j k l Gjessing 1936
  10. ^ T13161; NTNU Vitenskapsmuseet - samlinger på nett
  11. ^ (no) «Brandhaugen, Bosetning-aktivitetsområde». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
  12. ^ T13995a-e; NTNU Vitenskapsmuseet - samlinger på nett
  13. ^ Hallström 1938
  14. ^ Sigmund Kinn Alsaker. «Steinalderen». I: Trøndelags historie. Bind 1: Landskapet blir landsdel, fram til 1350. Redigert av Ida Bull. Tapir forlag, 2005. ISBN 978-82-519-2001-8. Side 55
  15. ^ Heidrun Stebergløkken. Bergkunstens gestalter, typer og stiler : en metodisk og empirisk tilnærming til veidekunstens konstruksjonsmåter i et midtnorsk perspektiv. Doktoravhandling NTNU, 2016. (pdf)
  16. ^ Gjessing 1936, side 146-152
  17. ^ Kalle Sognnes (2003). «On shoreline dating of rock art». I: Acta Archaeologica. doi:10.1111/j.0065-001X.2003.aar740104.x
  18. ^ Helle Vangen Stuedal. «Bergkunstreisen i Trøndelag»; Spor; 2020, nr 2
  19. ^ Usikker framtid for bergkunsten i Norge; forskning.no, 11.5.2019
  20. ^ Bevaringsprogramma – Bergkunst; riksantikvaren.no

Litteratur rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Helleristningene_på_Strand&oldid=23507541»