Wikipedia

Helleristningene på Leirfall

bergkunstfelt i Stjørdal

Helleristningene på Leirfall er en lokalitet med helleristninger av typen jordbruksristninger fra bronsealderen i Hegra, Stjørdal, Trøndelag. Lokaliteten ble oppdaget fra 1910 til 1961. Den er en av de største bergkunstlokalitetene i Norden. Det er gitt ulike tall for antall enkeltfigurer her: 947[1], 899[2] eller så mye som 1200.[3]

Helleristningene på Leirfall
LandNorges flagg Norge
Høyde o.h.40 meter
Kart
Helleristningene på Leirfall
63°28′10″N 11°09′49″Ø
Helleristningene på Leirfall på Commons

Helleristningene på Leirfall inngår i en større struktur av helleristninger i Stjørdalsdalføret. Leirfall er bemerkelsesverdig både på grunn av det store antallet figurer, og på grunn av variasjon i motivene.[3] De mest framtredende trekkene ved Leirfall-feltene er prosesjonen med 13 menneskefigurer i hovedfeltet, og det store antallet fotsåler. Begge deler har blitt tolket som uttrykk for rituelle praksiser. Feltet inneholder også sol-, heste- og båt-figurer.

Stedet og funnet rediger

Leirfall-feltene ligger på sør- og sørøst-vendte svaberg langs Solemsbekken, på nordsiden av Stjørdalselva, ca 500 meter nord for E14. Disse svabergene utgjør en skråning mellom to terrassenivå på elvesletta, slik at høyden over havet varierer fra 35 til 50 meter.[2] Ristningene finnes på isskurte flater av grønnstein.[4]

Det første og lavest beliggende av de fem feltene på Leirfall ble funnet i forbindelse med steinbryting ca 1905-1910, og gjort allment kjent av lokalhistorikeren Einar Hermstad i 1923.[5] Det ble undersøkt av Theodor Petersen fra Vitenskapsmuseet i 1923.[6] Et nytt felt, Leirfall 2, ble oppdaget i 1947 av Brynhild Nielsen og undersøkt i 1949.[1][4] Disse to nederste feltene ligger slik at Solemsbekken flommer over dem når den er flomstor, og dette har ført til at disse ristningene er mer nedslitt enn området forøvrig.[7]

Det tredje feltet, hovedfeltet, ble oppdaget i 1951 av familien Nielsen.[8][4] Dette feltet ble avdekket på dugnad 1957–1959.[9][10][4][11] Dugnaden ble ledet av Jon Leirfall og Nils Trøyte.[4] To mindre felt ble oppdaget av Odd Ertsås i 1961.[12] Det ene av disse to siste ligger oppe på det øverste terassenivået.

Leirfall-feltene ble utforsket og kartlagt av professor Sverre Marstrander fra Vitenskapsmuseet i årene 1965–67.[2] Den samlede dokumentasjonen ble ferdigstilt og publisert etter Marstranders død av professor Kalle Sognnes, i utgivelsen Trøndelags jordbruksristninger.[4] Feltet nevnes ofte i oversiktsverk om arkeologi, på grunn av størrelsen, fordi det inngår i den større strukturen av helleristninger i Stjørdalen, og på grunn av den kjente prosesjonsgruppa.[13][14][15][16][17]

Beskrivelse av figurene rediger

 
En typeoversikt over figurer på de fem feltene på Leirfall; tegnet av Kalle Sognnes.[2]
 
Noen av figurene på Leirfall, slik som denne fra felt 3, har motiv som ellers bare er funnet i graver.[3]
Foto: Kalle Sognnes.
  • Leirfall 1 består av rundt 80 figurer, flest fotspor.[2][7]
  • Leirfall 2 er et langsmalt felt på 7x2,5 meter med 74 figurer, nesten bare fotspor.[2][7]
  • Leirfall 3 er hovedfeltet på Leirfall. Det ble i 1980 omtalt av Marstrander som «det viktigste helleristningsfunn som er gjort i Norge etter siste krig.»,[18] og av Sognnes i 1999 som «det største som hittil er kjent i Trøndelag.»[19] Bergflaten som har 20 meters bredde og 5-6 meters høyde inneholder mer enn 650 figurer, fordelt i fem grupper. Tallmessig er det flest fotsåle-figurer – i alt 77 % av figurene,[2] men også mer enn 50 båtfigurer og 40 hestefigurer. I tillegg kommer prosesjonsgruppa.
  • Leirfall 4 er et lite felt med 35 figurer, 12-15 meter nedenfor hovedfeltet. Det er mest fotsålefigurer her.[2][4]
  • Leirfall 5 er et lite felt med bare 12 kjente figurer. Det ligger på terrasen ovenfor hovedfeltet, 50 meter unna. Mange av figurer er erodert, og de mest synlige figurer er to tekstilaktige ornamentmønster.[2][4]

Sognnes har registert 13 ulike båtformer blant ristningene på Leirfall.[2] Menneskene ombord i båtene er i hovedsak markert som mannskapsstreker, men det finnes noen tilfeller av mer utviklede menneskefigurer. Flere av båtfigurene har framspring som ender i dyrehoder.[3] Dette regnes for å være hestehoder, og kan gjenspeile en skikk med å pynte båtstavnene i seremonielle situasjoner.[3] Noen av båtfigurene er tilsynelatende bevisst plassert på bergflaten i forhold til sprekker som finnes i bergflaten. Bergkunstforskeren Heidrun Stebergløkken har skrevet at «sprekkesystemet ved de store båtfigurene nederst på hovedfeltet fungerer som små bekker ved mye regn. Dette bidrar til å skape en illusjon av at båtene ligger som en flåte i eller ved vannet.»[20]

De tretten menneskefigurene oppfattes av alle som en bevisst komposisjon, og vanligvis som en prosesjonsgruppe.[3] Flere har nevnt at den forreste figuren er dobbelt så høy som de andre, og at han er den eneste som bærer sverd. Sognnes pekte på at alle menneskene er uten armer, og mente at dette måtte ha en bevisst betydning. Kanskje betød de manglende armene at de avbildede personene var døde.[3] Han lanserte den tanken at denne prosesjonsgruppen kan ha vært målet og endepunktet for faktiske prosesjonsvandringer.[3] Blant andre menneskefigurer er det påpekt to ryttere, som begge ser ut til å stå på hesteryggen.[3]

Noen av figurene på Leirfall, og på nabolokaliteten Bjørnstad, er serier av bølgelinjer som Sognnes har tolket som bilder av fosfener, og som spor etter en sjamanistisk praksis.[3]

Rektangel-figurene forekommer i grupper og system som har blitt tolket som kart over åkersystemene i nærheten.[3]

Overblikk og tolkninger rediger

 
Sognnes skrev at én mulig tolkning av fotsporene er at de gjenspeiler rituelle vandringer til og over ristningsflatene.[21]
 
Sognnes pekte på at ristningsflatene kan oppfattes som et teater hvor et større publikum var tilskuere til framføringa av ritualer.[21]
Foto: Lene V. Kirkhus, 2020

Marstrander daterte figurene på Leirfall til å «spenne over hele bronsealderens tidsrom» (1700–500 f.Kr.), basert på en stilhistorisk vurdering av de ulike ristningene. Han mente at de eldste båttypene er fra en tidlig del av eldre jernalder, mens noen rytterfigurer «vanskelig kan være stort eldre enn bronsealderens slutningsavsnitt.»[18] Dette betyr, ifølge Marstrander, at stedet har hatt kultisk betydning og sosial funksjoner gjennom generasjoner.[4][18] Sognnes var enig i at ristningsbergene på Leirfall kan ha vært i bruk i 2000-2500 år.[22]

I Stjørdalens bergkunst fra bronsealder og jernalder er det mulig å se et mønster, som helleristningene på Leirfall inngår i. Bergkunstfeltene ligger i grupper på 2-8 felter. Mellom midten av disse gruppene er det er ganske jevn avstand på halvannen til to kilometer. Dette kan tolkes som en struktur som er formet av at bronsealderens jordbruksristninger og helligsteder var knyttet til hver enkelt bosetting.[8][23][24][25][26] Sognnes skrev at «Det kan synes som om hver bosetningsenhet hadde sine ristninger – sine hellige bergflater»,[22] og at «hver av gruppene hadde sine berg med helleristninger, der de kunne utgjøre nødvendige ritualer.»[19] Han mente også at disse helleristningsfeltene som var knyttet til hver sin bosetting, kunne sees som paralleller til jernalderens gårdsgravfelt, og at det kunne være snakk om en «anekult» og om «ritualer eller religiøs dyrkelse på gårds- eller familienivå.»[22]

Petersen mente at feltene lå langs de gamle ferdselsveiene gjennom dalen, og Sognnes bekrefter at dette kan være en del av et mønster.[6][25] Feltene ligger for en stor del i sørvendte skråninger, i overgangen mellom skråningen og elvesletta, på steder hvor snøen smelter tidlig om våren.[25][22]

Båtfigurene i bronsesalderens helleristninger blir tolket på flere måter: som referanser til faktisk sjøfart, og som et uttrykk for begravelsesritualer hvor den den døde, eller den dødes sjel, måtte reise med båt til dødsriket. En tredje forståelse er at båten er en farkost som frakter sola gjennom dagen og natta.[27][28]

Fotspor-figurene rediger

Fotspor-figurer er samlet sett ikke veldig vanlig i nordisk bergkunst, men er godt representert i Stjørdalen, hvor de utgjør 20 % av figurene.[3] Leirfall er et av feltene med flest fotspor-figurer.[3][29] Fotsporfigurene har ofte en tverrstrek som markerer skillet mellom hælen og fotbladet, noe som man antar at gjenspeiler en skobruk hvor snorer ble surret rundt foten og ankelen for å feste skinnskoen til foten.[3][19] Både professor Sognnes og hans elev, arkeologen Turid Box Nilsen, har pekt på at forspor-figurer har blitt tolket på ulike måter gjennom arkeologiens historie: som en representasjon av guder, avdøde, eierskap eller makt/seierherrer,[3][29] men Sognnes skrev samtidig at det er vanskelig å opprettholde tolkninger om guder eller makt når man står overfor de mange hundre fotsporene på Leirfall eller de sammenkjedede figurene på Ingstad.[3]

Nilsen skrev at fotsporene skal oppfattes som individuelle signaturer fra enkeltpersoner.[29] Sognnes skrev i 2014, i sin siste artikkel om Leirfall, at «hovedfeltet på Leirfall kan sees som en samling av flere motivmessig ulike felt, som hver for seg kan ha vært knyttet til ulike sider ved samfunnets eller enkeltmenneskers liv.»[21] Sognnes foreslo samtidig at én forståelse av fotspor-figurene på Leirfall kunne være en rituell vandringsrute forbi ulike tema.[21] Han så for seg at en slik rituell vandring kunne ha hatt et stoppunkt ved en samleie-scene i felt 2, som han tolket som spor etter et «hellig bryllup», et rituale innenfor en fruktbarhetsreligion.[21] Andre mulige stopppunkter under en rituell vandring er knyttet til motiver som er kjent fra graver, slik at ritualene også kan være knyttet til død og begravelse, og til initiering av nye generasjoner som ledere.[21]

Sognnes oppfattet Leirfall-feltene som en samlet og komponert struktur, hvor de mindre feltene peker inn mot hovedfeltet, blant annet ved fotsåle-figurenes retning.[7][21] Sognnes har i en artikkel i fagtidsskriftet Viking drøftet om Leirfall-lokaliteten var brukt i forbindelse med fruktbarhetsritualer eller begravelsesritualer.[22] Han pekte på at lokaliteten ble brukt over lang tid, og at det trolig gikk mange år mellom hver gang det ble hugget inn nye figurer i ristningsberget. Dette taler for at feltene heller ble brukt til begravelser enn til de årlige fruktsbarhetsritualene.[22][21]

Sognnes mente at ristningsberget kan oppfattes et teater eller en scene hvor et større publikum var tilskuere til framføringa av ritualer på eller ved ristningsberget.[21] Dette forsterker og bygger opp under tanken om at fgurene reflekterer faktiske prosesjoner og ritualer som ble utført her.

Området i dag rediger

Grunnen hvor helleristningene ligger har siden 1972 vært eid av staten.[4][7] Stedet er tilrettelagt med skilting og parkering.

Feltet inngår i Trøndelag fylkeskommunes formidlingsprosjekt Bergkunstreisen.[30]

Referanser rediger

  1. ^ a b (no) «Leirfall, Bergkunst». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
  2. ^ a b c d e f g h i j Sognnes 1990
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Sognnes Det levende berget 1999
  4. ^ a b c d e f g h i j Marstrander 1999
  5. ^ «Dagsposten». 1923. s. 6. 
  6. ^ a b Petersen 1926
  7. ^ a b c d e Sognnes 2010
  8. ^ a b Kjell Brevik: Helleristningene på Leirfall; fortelling, Digitalt museum. 2014
  9. ^ Leirfall 1958
  10. ^ Leirfall 1970
  11. ^ Filmavisen, 10.10.1957; nrk.no
  12. ^ Nilsen 2005
  13. ^ Mandt, Gro (2005). Bergkunst : helleristningar i Noreg. Samlaget. s. 102-104. ISBN 8252162274. 
  14. ^ Hagen, Anders (1990). Helleristningar i Noreg. Samlaget. s. 18, 122-124. ISBN 8252131549. 
  15. ^ Johansen, Øystein Kock (2000). Bronse og makt : bronsealderen i Norge. Andresen & Butenschøn. s. 231. ISBN 8276940390. 
  16. ^ Magnus, Bente (1995). Norges historie. Bind 1: Forhistorien : fra jegergrupper til høvdingsamfunn. Cappelen. s. 182. ISBN 8202153336. 
  17. ^ Østmo, Einar (1994). Norske helleristninger. E. Østmo. s. 54. ISBN 8299312604. 
  18. ^ a b c Marstrander 1980
  19. ^ a b c Sognnes Helleristninger i Stjørdal 1999
  20. ^ Heidrun Stebergløkken. Bergkunstens gestalter, typer og stiler : en metodisk og empirisk tilnærming til veidekunstens konstruksjonsmåter i et midtnorsk perspektiv. Doktoravhandling NTNU, 2016. (pdf)
  21. ^ a b c d e f g h i Sognnes 2014
  22. ^ a b c d e f Sognnes 2000
  23. ^ Lillehammer, Arnvid (1994). Aschehougs norgeshistorie. Bind 1: Fra jeger til bonde : inntil 800 e.Kr. Aschehoug. s. 108. ISBN 8203220282. 
  24. ^ Sognnes 1983
  25. ^ a b c Sognnes 2005
  26. ^ Grønnesby 1998
  27. ^ Lene Melheim: Havgående båter og oversjøiske nettverk; norgeshistorie.no
  28. ^ Lene Melheim: Tro og makt i graven; norgeshistorie.no
  29. ^ a b c Nilsen 2009
  30. ^ Helle Vangen Stuedal. «Bergkunstreisen i Trøndelag»; Spor; 2020, nr 2

Litteratur rediger

 
Det er registrert 13 ulike typer båtfigurer på Leirfall.
Foto: Kalle Sognnes

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Helleristningene_på_Leirfall&oldid=24370993»