Åpne hovedmenyen
Helge Klæstad
Født6. desember 1885
Levanger
Død23. mai 1965 (79 år)
Oslo
Beskjeftigelse Dommer, komponist
Nasjonalitet Norge

Helge Klæstad (født 6. desember 1885 i Levanger, død 1965) var en norsk høyesterettsdommer og folkerettsspesialist. Han var Norges første dommer ved Den internasjonale domstolen i Haag i årene 1946-1961 (den andre var Jens Evensen). Fra 1958 til 1961 var han rettspresident, det vil si domstolens leder.

Innhold

HøyesterettsdommerRediger

Da Norges Høyesterett etter den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig fant å måtte vurdere om den kunne fortsette sin virksomhet, var det Klæstad som utredet Høyesteretts folkerettslige stilling for kollegene. (Haag-konvensjonens artikkel 43 sier at det okkuperte landets lover skal respekteres så lenge ingen absolutte hindringer står i veien.)

I første omgang ble konklusjonen at høyesterettsdommerne fant å kunne bli værende i sine embeter så lenge de fortsatt kunne dømme etter norsk rett. Mot slutten av det første okkupasjonsåret, 21. desember 1940, fratrådte likevel samtlige medlemmer av Høyesterett sine embeter, etter at Josef Terboven hadde gitt sine kommissariske statsråder fullmakter som stred mot Haag-konvensjonen.

Fiskeriforhandlingene på 1920-talletRediger

Klæstad hadde tidligere vært medlem av den norske delegasjonen til forhandlingene om fiskerigrensen i 1924. Delegasjonens oppgave var å få gjennomslag for stortingsflertallets standpunkt, som var en firemilsgrense. Da den norske delegasjonslederen, professor Johan Hjort, likevel ga uttrykk for at han personlig var tilhenger av en tremilsgrense, forlot Klæstad delegasjonen.[1]

Rettspresident Helge Klæstad og fru Lalla Klæstads legatRediger

Fra legatet deles ut 50 000 til 100 000 kroner til fordel for unge musikere hvert halvår fordelt på flere andeler til videregående utdannelse eller til innkjøp av instrumenter. Søkere må ha avsluttet vanlig ordinær musikkutdannelse eller ha debutert og ha markert seg positivt. Søknadsfristene er 2. mai og 2. nov.

ReferanserRediger

  1. ^ Odd-Bjørn Fure: Norsk utenrikspolitikks historie, bind 3

Eksterne lenkerRediger