Heike Kamerlingh Onnes

nederlandsk fysiker

Heike Kamerlingh Onnes (født 21. september 1853, død 21. februar 1926) var en nederlandsk fysiker.

H. Kamerlingh Onnes
Kamerlingh portret.jpg
Født21. september 1853
Groningen, Nederland
Død21. februar 1926 (72 år)
Leiden, Nederland
Beskjeftigelse Fysiker, oppfinner, professor, universitetslærer[1][2], forsker[3]Rediger på Wikidata
Embete
  • Rector magnificus of Leiden University Rediger på Wikidata
Akademisk grad Master of Science (1878), ph.d. (1879), doktorgradRediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i Heidelberg (18711873), Universitetet i Groningen (1870–)Rediger på Wikidata
Doktorgrads-
veileder
Rudolf Adriaan MeesRediger på Wikidata
Ektefelle Maria Adriana Wilhelmina Elisabeth BijleveldRediger på Wikidata
Far Harm Kamerlingh Onnes[4]Rediger på Wikidata
Mor Anna Gerdina Coers[4]Rediger på Wikidata
Søsken Menso Kamerlingh Onnes, Jenny Kamerlingh OnnesRediger på Wikidata
Barn Albert Kamerlingh Onnes, mr.Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Nederlandsk
Gravlagt VoorschotenRediger på Wikidata
Medlem av
9 oppføringer
Royal Society (1916–), Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina (1925–), Sovjetunionens vitenskapsakademi, Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen (1883–), Det russiske vitenskapsakademi, Det prøyssiske vitenskapsakademiet, Det franske vitenskapsakademiet, National Academy of Sciences (1920–), Accademia delle Scienze di Torino (1922–)Rediger på Wikidata
Utmerkelser Nobelprisen i fysikk (1913)[5][6], Rumfordmedaljen (1912), Matteucci-medaljen (1910), Franklinmedaljen (1915), utenlandsk medlem av Royal Society (1916)[7]Rediger på Wikidata
ArbeidsstedUniversitetet i Leiden
Det tekniske universitetet i Delft
Doktorgrads-
veileder
Rudolf Adriaan Mees
Doktorgrads-
studenter
24 oppføringer
Jules-Émile Verschaffelt, Wander Johannes de Haas, Pieter Zeeman, Jacob Clay, Johannes Petrus Kuenen, Claude August Crommelin, Ewoud van Everdingen, Remmelt‏ Sissingh, Marc de Haas, Leendert M. J. Stoel, Eliza C. de Vries, Adriaan Lebret, Anthony van Eldik, Charles M. A. Hartman, Cornelis Braak, Gerbert H. Fabius, Hendrik A. Kuypers, Pieter G. Cath, Willem Tuyn, Arend Th. van Urk, Frans Michel Penning, Leonard C. Jackson, Johan D.A. Boks, Willem van BemmelenRediger på Wikidata
Kjent forOnneseffekten, Superkonduktivitet

Nobel prize medal.svg
Nobelprisen i fysikk
1913

Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1913 for sin forskning på ekstremt lave temperaturer (nær det absolutte nullpunkt), en forskning som blant annet førte til produksjonen av flytende helium.[8] Han oppdaget i denne sammenheng også superledning i 1911.

8. april 1911 oppdaget Kamerlingh Onnes at ved 4.2 grader Kelvin opphørte motstanden i kvikksølv som befant seg i flytende helium. Dette kalte han først supraledning, senere superledning.

Krateret Kamerlingh Onnes på månen er oppkalt etter ham.

ReferanserRediger

  1. ^ Onze Hoogleeraren, side(r) 45[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Leidse Hoogleraren, Leidse Hoogleraren ID 1303, besøkt 19. juni 2019[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator ntk2017965952, besøkt 18. desember 2022[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Geni.com[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Nobelstiftelsen, «Table showing prize amounts», verkets språk engelsk, utgitt april 2019, besøkt 4. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Nobelstiftelsen, «The Nobel Prize in Physics 1913», verkets språk engelsk, besøkt 3. august 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Complete List of Royal Society Fellows 1660-2007, side(r) 266[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ «The Nobel Prize in Physics 1913». NobelPrize.org (engelsk). Besøkt 19. august 2018. 

Eksterne lenkerRediger

 Denne Nobelprisrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.