Heike Kamerlingh Onnes
nederlandsk fysiker
Heike Kamerlingh Onnes (født 21. september 1853, død 21. februar 1926) var en nederlandsk fysiker.
| H. Kamerlingh Onnes | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 21. september 1853 Groningen, Nederland | ||
| Død | 21. februar 1926 (72 år) Leiden, Nederland | ||
| Beskjeftigelse | Fysiker, oppfinner, professor, universitetslærer[1][2], forsker[3] |
||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Master of Science (1878), ph.d. (1879), doktorgrad |
||
| Utdannet ved | Universitetet i Heidelberg (1871–1873), Universitetet i Groningen (1870–) |
||
| Doktorgrads- veileder |
Rudolf Adriaan Mees |
||
| Ektefelle | Maria Adriana Wilhelmina Elisabeth Bijleveld |
||
| Far | Harm Kamerlingh Onnes[4] |
||
| Mor | Anna Gerdina Coers[4] |
||
| Søsken | Menso Kamerlingh Onnes, Jenny Kamerlingh Onnes |
||
| Barn | Albert Kamerlingh Onnes, mr. |
||
| Nasjonalitet | Nederlandsk | ||
| Gravlagt | Voorschoten |
||
| Medlem av | 9 oppføringer
Royal Society (1916–), Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina (1925–), Sovjetunionens vitenskapsakademi, Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen (1883–), Det russiske vitenskapsakademi, Det prøyssiske vitenskapsakademiet, Det franske vitenskapsakademiet, National Academy of Sciences (1920–), Accademia delle Scienze di Torino (1922–)
|
||
| Utmerkelser | Nobelprisen i fysikk (1913)[5][6], Rumfordmedaljen (1912), Matteucci-medaljen (1910), Franklinmedaljen (1915), utenlandsk medlem av Royal Society (1916)[7] |
||
| Arbeidssted | Universitetet i Leiden Det tekniske universitetet i Delft | ||
| Doktorgrads- veileder | Rudolf Adriaan Mees | ||
| Doktorgrads- studenter | 24 oppføringer
Jules-Émile Verschaffelt, Wander Johannes de Haas, Pieter Zeeman, Jacob Clay, Johannes Petrus Kuenen, Claude August Crommelin, Ewoud van Everdingen, Remmelt Sissingh, Marc de Haas, Leendert M. J. Stoel, Eliza C. de Vries, Adriaan Lebret, Anthony van Eldik, Charles M. A. Hartman, Cornelis Braak, Gerbert H. Fabius, Hendrik A. Kuypers, Pieter G. Cath, Willem Tuyn, Arend Th. van Urk, Frans Michel Penning, Leonard C. Jackson, Johan D.A. Boks, Willem van Bemmelen
| ||
| Kjent for | Onneseffekten, Superkonduktivitet | ||
|
| Nobelprisen i fysikk 1913 |
Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1913 for sin forskning på ekstremt lave temperaturer (nær det absolutte nullpunkt), en forskning som blant annet førte til produksjonen av flytende helium.[8] Han oppdaget i denne sammenheng også superledning i 1911.
8. april 1911 oppdaget Kamerlingh Onnes at ved 4.2 grader Kelvin opphørte motstanden i kvikksølv som befant seg i flytende helium. Dette kalte han først supraledning, senere superledning.
Krateret Kamerlingh Onnes på månen er oppkalt etter ham.
ReferanserRediger
- ^ Onze Hoogleeraren, side(r) 45[Hentet fra Wikidata]
- ^ Leidse Hoogleraren, Leidse Hoogleraren ID 1303, besøkt 19. juni 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator ntk2017965952, besøkt 18. desember 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Geni.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ Nobelstiftelsen, «Table showing prize amounts», verkets språk engelsk, utgitt april 2019, besøkt 4. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ Nobelstiftelsen, «The Nobel Prize in Physics 1913», verkets språk engelsk, besøkt 3. august 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Complete List of Royal Society Fellows 1660-2007, side(r) 266[Hentet fra Wikidata]
- ^ «The Nobel Prize in Physics 1913». NobelPrize.org (engelsk). Besøkt 19. august 2018.
Eksterne lenkerRediger
- (en) Heike Kamerlingh Onnes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Heike Kamerlingh Onnes – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Nobelprisen i fysikk 1913 hos Nobelprize.org
- (en) Heike Kamerlingh Onnes hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 1913