Harpun
En harpun er et stikkvåpen utviklet til jakt og fangst, spesielt av sjøpattedyr som seler og hvaler, men også til fangst av større fisk. Spissen på harpunen er utstyrt med mothakere for å unngå at byttet kan frigjøre seg fra harpunen etter at det er truffet. I enden av harpunen har mange valgt å feste en line, som gjør det mulig å kontrollere byttet. Det finnes to hovedtyper av harpun, såkalt håndharpun og granatharpun.
Håndharpun rediger
Håndharpunen er et stikkvåpen som er avhengig av et støtskaft for å trenge inn. Etter innstikking har skaftet ingen betydning fordi linen er festet til selve harpunspissen, som benyttes til å trekke til seg fangsten. Dette er et gammelt fangstredskap, kjent helt tilbake fra steinalderen. Våpenet brukes fortsatt av arktiske jegerfolk til fangst av sel og hval. Sportsdykkere bruker dessuten moderne utgaver av dette våpenet til harpunering av fisk.
Granatharpun rediger
.jpg) Granatharpun er et stikkvåpen som skytes ut med en harpunkanon. Harpunen er utstyrt med et granathode som eksploderer etter innstilt tid. Denne oppfinnelsen fikk sin endelige utforming i første halvdel av 1860-årene. Granatharpunens idehaver, designer og konstruktør var nordmannen Jacob Nicolai Walsøe på 1840-tallet. Nordmannen Erik Eriksen var også tidlig ute med ideer om en granatharpun på 1850-tallet, han samarbeidet senere med Svend Foyn som fikk æren. Men harpunen ble først patentert og industrialisert av Svend Foyn i 1886, som med dette åpnet for den «moderne» hvalfangsten. Ved fangst av mindre hvalarter sløyfes som oftest sprenggranaten. Hvem som egentlig skal ha oppfunnet granaten er kilde til diskusjon – Den amerikanske oppfinner Horace Smith, en av grunnleggerne til våpenfabrikken Smith & Wesson er også oppgitt som oppfinner av the explosive bullet used to kill the whale. Den egentlige oppfinneren er utvilsomt Jacob Nicolai Walsøe, født på Lødingen 26. september 1819. Han hadde utviklet en granatharpun allerede i 1840-årene og søkte offentlig støtte til sine eksperiment da. Han fikk støtte av Selskapet for Norges Vel i 1849, men ble nektet å ta ut patent på oppfinnelsen da han hadde mottatt støtte fra staten til sine eksperiment og oppfinnelse. Han forsøkte men klarte ikke å reise tilstrekkelig med penger for å realisere sin oppfinnelse i praktisk drift. For nærmere opplysninger se Jacob Nicolai Walsøe. Erik Larsen Vognild, født på Vognild i Oppdal 28. august 1844, var også tidlig ute med sin ide for granatharpun. Han hadde en ide og konstruerte sin granatharpun, men hadde ikke økonomi til å sette den i produksjon. Svend Foyn hadde derimot økonomi til det, og høstet også æren for oppfinnelsen. Vognild reiste i ung alder til Ibestad i Troms. Der konstruerte han den første treskemaskin som ble drevet av hestekraft. Han dro senere til Amerika der han vant ry som Chicagos beste urmaker[1] |
Referanser rediger
- ^ [Kilde: Opdalslagets aarbok 1930]
Se også rediger
Litteratur rediger
- «The Discovery of King Karl Land, Spitsbergen, Adolf Hoel, The Geographical Review Vol. XXV, No. 3, July, 1935, Pp. 476-478, American Geographical Society, Broadway AT 156th Street, New York»
- Store norske leksikon, Aschehoug & Gyldendal.
- «History of Smith and Wesson» by Roy G. Jinks ISBN 0-917714-14-8
