Harald Hildetann
Harald Hildetann (norrønt Haraldr hilditönn = «Harald kamptann») var en sagnkonge omtalt i islandske middelalderkilder og av Saxo Grammaticus. Tilnavnet Hildetann skyldtes enten de lange tennene hans,[1] eller at han hadde mistet fortennene i kamp.[2]
Litterært kongedømme rediger
Ifølge sagnet var Harald Hildetann ikke bare hersker over Svitjod (Sverige), men også Danmark, Norge og Vendland. Ifølge den danske Lejrekrøniken (Chronicon Lethrense) skal hans herredømme ha strukket seg helt til Middelhavet. I beste fall var Harald Hildetann konge over Sjælland, om han i det hele tatt har eksistert.
Haralds opprinnelse rediger
Ifølge det fragmentariske islandske skiftet Sögubrot af nokkurum fornkonungum í Dana- ok Svíaveldi, Njåls saga og kvadet Hyndluljóð i Flateybok var Harald sønn av Rørik av Lejre (Hrærekr Ringslinger) av Skjoldungeætten, konge over Sjælland. Sögubrot forteller at hans mor, kong Ivar Vidfamnes datter Aud Djupauga, senere giftet seg med Radbart av Gardarike, og de fikk sønnen Randver. Sögubrot er sannsynligvis et fragment fra den tapte Skjoldungesagaen. Han skal ha vokst opp hos sin stefar i Gardariket (Russland), men etter at hans morfar Ivar døde, dro han til Skåne. Herfra erobret han Svitjod, og ifølge sagnet Danmark, Norge og Vendland (Pommern).
Ifølge Hervors saga var derimot både Harald og Randver sønner av en dansk småkonge, Valdar, som Ivar Vidfamne gjorde til sin lydkonge, og ga ham sin datter «Alvhild» (den eneste kilden som ikke nevner Aud Djupauga) til ekte. Da Valdar døde, ble hans sønn Randver konge av Sjælland og kanskje hele Danmark, mens Harald ble konge av Gøtaland. «Valdar» betyr konge på norrønt, og hans riktige navn var sannsynligvis Halvdan. Njåls saga legger til at Harald hadde sønnen Trond den gamle (Þrándr gamli) foruten en annen sønn, Rørik,[3] som tilsynelatende var oppkalt etter sin farfar.
Saxo Grammaticus' Gesta Danorum nevner derimot ingen Ivar Vidfamne og gir to ulike versjoner av Haralds opprinnelse. Først skriver Saxo at Harald var sønn av Borkar, en høvding fra Skåne, og en kvinne ved navn Gro, og deretter synes det som om Saxo har glemt dette og skriver at Harald var sønn av Halvdan, Borkars sønn, og en kvinne ved navn Gyrid.
IfølgeSögubrot forlot Harald Gardariket da hans far Ivar Vidfamne døde og dro til Sjælland hvor han ble akseptert som konge. Deretter dro han til Skåne, hvor hans mors familie hadde styrt, og ble vel mottatt og utstyrt med krigere og våpen. Han seilte så til Svitjod for å kreve sin odel, men mange andre småkonger hadde også kommet for å hevde sin rett som Ivar Vidfamne hadde tatt fra dem. De andre mente at de burde være enkelt å kjempe mot den femtenårige Harald, men denne nedkjempet dem og overtok sin fars landområder.
Ifølge sagnet var det da ingen konge i verken Danmark eller Svitjod som ikke betalte skatt til ham eller var hans lydkonge. Han skal også ha hevdet sin rett i alle deler av England som hadde tilhørt Halvdan den tapre (Hálfdan snjalli) og senere Ivar Vidfamne. I England skal han ha utpekt konger og jarler som måtte betale skatt til ham.[4]
Harald utpekte også Hjørmund, sønn av Hjørvard Ylving, konge av Østgøtland, det vil den som Snorre Sturlason nevner som kong Granmar i Södermanland. Hervarar saga nevner også at Harald overtok sin fars områder, men med den forskjellen at hans erobring begynte i Gøtaland. Gesta Danorum er samstemt med Sögubrot i at erobringen skjedde fra Sjælland.
Slaget ved Bråvalla rediger
Da Hildetann ble gammel, overlot han hæren og landets forsvar til sin brorsønn Ring, Ragnar Lodbroks far. Senere fikk Ring også overlatt styringen av landet mellom Gøtaelven og Raumelven.[5]
Angivelig var kong Harald 150 år og sengeliggende da riket hans ble herjet av vikinger. Flere stormenn hadde alt prøvd å drukne ham i badekaret. Han besluttet da å dø i kamp, fikk hjelp til å komme seg ut av sengen, og sendte bud til brorsønnen kong Ring, at de skulle møtes med hver sin hær til kamp ved landegrensen.[6]
Blant kong Rings krigere var flere kjemper fra Norge såsom Starkad, angivelig oppvokst på Fenring i Hordaland. I slaget ved Bråvalla ble kong Harald svært opprørt da han fikk mistanke om at Ring hadde oppstilt sin hær i svinefylking. Dette måtte Odin ha lært Ring ved svik, fordi Odin hadde snudd seg mot danene og ikke unnet dem seier. «Alle de som faller på denne sletten, gir jeg til Odin,» sa Harald Hildetann da.[7]
Hærene støtte sammen, og Starkad hugget ned skjoldmøyen Visma. En forkledd Odin hentet Harald Hildetann hjem til Valhall ved personlig å tildele ham et kølleslag i nakken, for jern bet ikke på gamlingen.[8]
Slaget nevnes i norrøne sagaer som Hervarar saga, men mest omfattende er danske Gesta Danorum («Danenes bedrifter») av Saxo Grammaticus på slutten av 1100-tallet.
Den svenske forfatteren Herman Lindquist mener at inskripsjonen på Röksteinen viser til dette slaget, når det vanlige er å bruke Teoderik den store som fortolkningsramme rundt teksten.[9]
Den angivelige «Harald Hildetanns gravhaug» i gammel Lejre er i virkeligheten mye eldre, en langdysse fra traktbegerkulturen.[10]
Referanser rediger
- ^ Louis-Jensen, Jonna: «Harald Hildetand» i Den Store Danske på lex.dk. Hentet 31. juli 2023 fra [1]
- ^ Store norske leksikon (2005-07): «Harald Hildetann» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 31. juli 2023 fra [2]
- ^ «Bråvallaslaget» (kap. 6)
- ^ «Bråvallaslaget» (kap. 4)
- ^ «Bråvallaslaget» (kap. 6)
- ^ «Bråvallaslaget» (kap. 7)
- ^ «Bråvallaslaget» (kap. 8)
- ^ «Bråvallaslaget» (kap. 9)
- ^ Lasse Biørnstad: «Hva slags hemmeligheter skjuler seg i disse runene?» Forskning.no 10. mai 2016
- ^ «Harald Hildetanns gravhaug»