Hans Rosing
Hans Rosing (født 9. august 1625 i Brønnøy på Helgeland, død 13. april 1699 i Christiania) var luthersk biskop i Christiania. Hans Rosing tilhørte det øvre sjikt av det norske ortodokse presteskapet på 1600-tallet.
| Hans Rosing | |||
|---|---|---|---|
 avfotografering av oljemaleri, Norsk portrettarkiv, Riksantikvaren | |||
| Født | 9. aug. 1625[1] Brønnøy | ||
| Død | 13. apr. 1699[1] (73 år) | ||
| Beskjeftigelse | Prest | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Københavns Universitet Universitetet i Leiden Universitetet i Leipzig Université d'Orléans Trondheim katedralskole | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Han var sønn av Claus Rosing (ca. 1602–1644) (ca. 1602–1644) og Birgitte Christensdatter Schanche (1603–1681). Faren var prest i Brønnøy, og farfaren var danskfødt prest han også. Hans hadde en bror Rasmus (1641–1705) som ble prest på Hitra. I 1653 giftet Hans seg med Gertrud Hansdatter Borchardsen (1636–1660), og i 1661 med Christine Bang (1635-1699), datter av professor Thomas Bang (1600–1661).
Hans var da allerede reist heimefra for å gå Trondhjems katedralskole. Fra 1645 gikk han ved Københavns Universitet, og fra 1649 til 1652 reiste han utenlands, til Leiden og Orleans, og det kulminerte med en disputas i Leipzig.
Prest rediger
Fra 1652 var han sogneprest i Dalby og Tureby på Sjælland. I sin tid på Sjælland ble Rosing et av mange ofre for svenske soldaters plyndring under sluttoppgjøret mellom kong Frederik III og kong Karl X Gustav. Antakelig var det en kongelig kompensasjon at han 1660 ble sogneprest i Kalundborg, et embete mange høyere geistlige i 1600-tallets Norge ble rekruttert fra.
Biskop rediger
Etter å i 1661 ha mottatt en magistergrad ble han i 1664 biskop i Christiania bispedømme og satt til sin død i 1699. Han ble i 1674 tildelt en dr.theol., og fra 1685 var han konsistorialråd.
Han hadde som biskop stor anseelse for sin lærdom, ikke bare i teologi, men også i verdslige saker. Han ble derfor høyt skattet av U. F. Gyldenløve og gjaldt for dennes private rådgiver i de viktigste ting både under krigen og i fredstid, og stattholderen erklærte en gang at «denne mann kan vi ikke miste i Norge», da det var tale om å sette ham på Sjællands bispestol.
I hans tid foregikk en betydelig forandring med hans stift, da Valdres og Hallingdal ble lagt dertil, mens Øvre Telemarken ble tatt derfra og lagt til Christianssand. Christianias første kirke ble i hans tid, i 1686, til flammenes rov. Skadene var ikke verre enn at den kunne ha vært reparert. De militære myndighetene forlangte den imidlertid revet, fordi den lå for nær Akershus festning, og det falt i biskop Rosings lodd i 1697 å innvie den nye, Vor Frelsers Kirke. Han fikk ved denne anledning rang som etatsråd. En lysekrone som han 1684 hadde skjenket den gamle kirke, ble reddet, og bevarer hans minne.
Tross sin nærhet til politisk viktige miljøer var Rosing ingen politisk værhane, men markerte sine teologiske standpunkter i møte med politisk pragmatikk. Et talende eksempel var da han 1680 i en betenkning holdt sterkt på prinsippet om den konfesjonelle enhetsstaten. Da franske hugenotter 1680 banket på statens dør, var Rosing talsmann for å nekte dem adgang – et standpunkt som slett ikke var politisk opportunt, all den stund stattholder Gyldenløve hadde en liberal holdning og Christian V hadde en dronning med uttalte reformerte sympatier.
Annet rediger
- Se Rosing (slekt) for mer om farsslekta
Rosings gate ble på St. Hanshaugen i Oslo ble i 1891 oppkalt efter ham. Det er en liten gangvei mellom Akersveien og Ullevålsveien.
Referanser rediger
- ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Hans_Rosing[Hentet fra Wikidata]
Kilder rediger
| Forgjenger: Henning Stockfleth |
Luthersk biskop i Christiania |
Etterfølger: Hans Munch |