Hans Jakob Skaar Pedersen
Hans Jakob Skaar Pedersen (født 30. desember 1908 i Stavanger, død 30. mars 1946 i Bergen) var en norsk jurist som under krigen var sjef for Statspolitiets avdeling i Stavanger. Han ble etter krigen dømt til døden og henrettet.[2]
| Hans Jakob Skaar Pedersen | |||
|---|---|---|---|
| Født | 30. des. 1908 Stavanger | ||
| Død | 30. mars 1946[1] (37 år) Sverresborg i Bergen Henrettelse ved skyting | ||
| Beskjeftigelse | Jurist, politi, ordfører | ||
| Embete |
| ||
| Parti | Nasjonal Samling (1934–1945) | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
Bakgrunn rediger
Pedersen ble født i Stavanger som sønn av apoteker Henrik Bernhard Petersen og konen Tyri Josefine. Familien flyttet flere ganger i Pedersens oppvekst. Han tok handelsgymnaset og arbeidet deretter på sakførerkontor i Florø. I lengden ble Pedersen likevel gående arbeidsledig, og uttalte senere: «Jeg ble derfor bitter mot den bestående samfunnsorden og syntes at demokratiet og parlamentarismen hadde spilt fallitt.» Han dro til sjøs i noen år. På Den norske Amerikalinje ble han kjent med tyske nasjonalsosialister som overbeviste ham om at Vesten måtte stå sammen mot bolsjevismen og faren fra øst. Da han gikk i land i Egersund, der familien nå bodde, meldte han seg i 1934 inn i Nasjonal Samling.[3] Kort etter invasjonen av Norge meldte også faren seg inn. Da hadde de seks barna hans vært NS-medlemmer i flere år allerede.[4]
Politimester rediger
Våren 1941 avla Pedersen juridisk embetseksamen. Han ble tilbudt en stilling som dommerfullmektig i Torridal med kontor i Kristiansand. I januar 1942 ble han konstituert som lensmann i Avaldsnes og ordfører i Kopervik og Stangeland, der han også var gruppefører for NS – en enkel oppgave, siden han var det eneste NS-medlemmet på stedet. Da Nils Olsen Tjilkårstad ble arrestert for å ha hjulpet en rømt russisk fange, hjalp Pedersen ham ut av fengselet. «Han la en demper på tyskernes oppførsel her, og talte befolkningens sak når det kom til kontroverser,» sa kjøpmann Frimann Skei i avhør. Da Fanny Wathne ble rammet av forordningene mot norske jøder høsten 1942, svarte Pedersen positivt på henvendelsen om hjelp, og mannen hennes erklærte etter krigen: «Jeg er ikke i tvil om at Skaar Pedersens innskriden i vår sak gjorde meget til at min hustrus liv ble spart, og vår formue ikke inndratt.»[5]
Sommeren 1943 ble Pedersen forfremmet til inspektør og leder for Statspolitiets avdeling i Stavanger etter John Georg Ekerholt. Lederskiftet førte til en holdningsendring blant tjenestemennene ved Statspolitiet i Stavanger. Ifølge Eirik Veums bok Nådeløse nordmenn - Statspolitiet 1941-1945 var Skaar Pedersen mer åpen for bruk av tortur og mishandling enn sin forgjenger. Flere ganger utførte norske tjenestemenn ved Stavangerkontoret grov mishandling etter ordre fra avdelingssjef Pedersen. Han utførte selv også brutale forhør og tortur av fanger som ble fraktet inn i kjelleren i Eiganesveien 17 hvor Statspolitiets Stavangeravdeling holdt til.[6][7]
Rogaland var et prioritert område for Gestapo som det sannsynlige utgangspunkt for en alliert invasjon i Norge. 29. november 1944 sprengte fem mann knottfabrikken i Hillevåg i luften. Så ble tolken Herbert Geicke likvidert og statspolitimannen Leonard Wickstrøm drept på åpen gate i Stavanger i desember 1944.[8] Etter drapet på Wickstrøm gikk Pedersen alltid bevæpnet. Han mottok trusselbrev og små likkister i posten. En liste utarbeidet av SS-Obersturmbannführer Friedrich Wilhelm Heinrich Wilkens, sjef for sikkerhetspolitiet i Stavanger, omfattet 11 av byens fremste borgere, deriblant banksjef John Myhre, direktørene Wilhelm Kavli og Sigurd Barstad og skipsrederne Ole Bergesen og E. Bassøe. Pedersen mente at dette var en likvidasjonsliste.[9] Wilkens selv, samt to andre tyskere, ble drept under en aksjon 4. april 1945 mot to norske agenter for SIS som lå i dekning i en hytte på Risholmen i Lutsivannet sør for Sandnes med en radiosender.
Pedersen var til stede i Gestapo-huset i Eiganesveien 17 (det nåværende Solvang aldershjem) da den atten år gamle fangen Thor Kluge ble skamslått. Han deltok også i mishandlingen av Einar Sundfør Årstad som ble slått og sparket i to en halv time inntil han mistet bevisstheten og fikk skader i ansiktet, flere knekte ribbein og skader ved nyrepartiet. Han medvirket også i mishandlingen av gårdbruker Udmund Tufte da han og SS-Sturmscharführer Arnold Höllscher slo mannen med stokk under fotsålene. Selv slo Pedersen til fangen Sverre Vesterhus 40-50 ganger. Da nederlaget var et faktum i mai 1945, var tyskerne i Eiganesveien 17 fulle, og Höllscher ravet ned i kjelleren med en maskinpistol for å drepe fangene. De norske vaktene hindret dette. Pedersen samlet inn avdelingens våpen, låste dem inn og ga mannskapet ordre om å overgi seg fredelig. Selv satte han seg til å vente på arrestasjon, men da ingenting skjedde, ringte han selv politifullmektig Christian Benneche og ba om å bli arrestert.[10]
Dødsdommen rediger
Pedersen satt en stund i fengsel i Lagårdsveien, men også i fengselet ved Torget.[11] Han hevdet at han hadde deltatt i mishandlingen for å spare uskyldiges liv og forhindre at tyskerne satte likvidasjonsplanene ut i live. Høyesterettsdommer Johs. Andenæs påpekte at Gestapo-mannen Per Oppegaard slapp dødsstraff selv om han hadde opptrådt langt grovere enn Pedersen. Men bare en av dommerne i Høyesterett, Edvin Alten, stemte mot dødsstraff for Pedersen.[12] Kvelden før henrettelsen fikk han besøk av fire fra sin familien pluss presten. Kl 5 den følgende morgen ble han skutt på Sverresborg festning.[13]
Pedersen etterlot seg foreldre og søsken som mente dødsdommen var feil. I flere år samlet de inn materiale og ba i 1956 om at saken ble gjenopptatt. I november samme år ble begjæringen forkastet. Høyesterett var enig. I 1979 utga søsteren Åsta Lie diktsamlingen Bitter T på Gyldendal. «Vi skjønner ikke dette, at dødsstraff var det rette. For kall det ære eller skam, vi elsket ham.» Hun tok senere sitt liv ved å hoppe ut fra altanen i femte etasje på aldershjemmet.[14] «At rotter forlater et synkende skip er velkjent / Men hvad med de søte små musene / blir de?» skrev hun.[15] «Hva har en Pedersen / å stille opp med imot en Cappelen / en Benneche / en Kluge?» Hun fikk ikke slippe inn i rettssalen, fordi aktor hevdet det kunne påvirke tiltalte uheldig. Aasta Lie satt da hos sin far som fylte 68 år den dagen de fikk beskjed om dødsdommen.[16]
Holger Tou, som hadde torturert fanger mens han var Pedersens underordnede, ble henrettet året etter.
Referanser rediger
- ^ Vestfold Arbeiderblad, www.nb.no, utgitt 31. mars 1946, besøkt 27. juni 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ Stavanger Aftenblad: Historien om Hans Jacob Skaar Pedersen Arkivert 12. mai 2010 hos Wayback Machine.
- ^ Stavangeren (Stavanger: 1916-1943, 1945-1964), torsdag 25. oktober 1945
- ^ Asbjørn Jaklin: De dødsdømte (s. 98-9), forlaget Gyldendal, Oslo 2011, ISBN 978-82-05-41088-6
- ^ Asbjørn Jaklin: De dødsdømte (s. 100)
- ^ Eirik Veum: Nådeløse nordmenn - Statspolitiet 1941-1945, s. 500/501/503 - Kagge Forlag 2012
- ^ Asbjørn Jaklin: De dødsdømte (s. 98)
- ^ Asbjørn Jaklin: De dødsdømte (s. 102)
- ^ Asbjørn Jaklin: De dødsdømte (s. 105)
- ^ Asbjørn Jaklin: De dødsdømte (s. 105-6)
- ^ «Gjest Baardsen rømte aldri fra Rådstuen»; Skaar Pedersen fotografert utenfor fengselet på Torget, Stavanger Aftenblad
- ^ Asbjørn Jaklin: De dødsdømte (s. 107)
- ^ Asbjørn Jaklin: De dødsdømte (s. 110)
- ^ Asbjørn Jaklin: De dødsdømte (s. 111-2)
- ^ Dikt fra Bitter T, bokelskere.no
- ^ Gunnar Dyrseth: Lagnaden til politiinspektør Hans Jakob Skaar Pedersen – Ei drøfting av historiebruk under kunnskapsløftet, UiS 2014, (s. 51)