Hans Dellbrügge
Hans Dellbrügge (født 15. september 1902 i Bielefeld, død 19. februar 1982 i Bad Neuenahr) var en tysk advokat og SS-general under andre verdenskrig. Han er blant annet kjent for sin framskutte rolle under riksrådsforhandlingene i Norge 1940.
| Hans Dellbrügge | |||
|---|---|---|---|
| Født | 15. sep. 1902 Bielefeld | ||
| Død | 19. feb. 1982 (79 år) Bad Neuenahr-Ahrweiler | ||
| Beskjeftigelse | Jurist, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Medlem av | Schutzstaffel Reichskommissariat Norwegen | ||
Bakgrunn rediger
Hans Dellbrügge var sønn av en middelskolerektor.[1] Han ble uteksaminert fra gymnaset i 1921 og studerte så jus og statsvitenskap og tok eksamen i 1927 ved Universitetet i Marburg med doktorgrad i jus.
Karriere rediger
Han begynte yrkeskarrieren i den prøyssiske forvaltning og var regjeringsassessor i landrådsembeder.[2] Etter Hitlers maktovertakelse i 1933, sluttet han seg til NSDAP (medlemskapsnummer 2.008.517) og SS (SS nr. 201 858) Han begynte så å arbeide for Innenriksdepartementet. Så steg han i gradene og endte opp i juni 1944 som SS-Brigadeführer.[3]
Fra august 1933 til mai 1934 var han generalpolizeidezernent hos regjeringen i Arnsberg. Deretter ble han personalreferent i Reichsministerium des Innern (innenriksdepartementet) og ble samme år forfremmet til regierungsrat.[4] Deretter ble han mens han virket i Reichsministerium des Innern videre forfremmet til oberregierungsrat og i 1938 til Ministerialrat.[2]
Annen verdenskrig rediger
Riksrådsforhandlingene rediger
Utdypende artikkel: Riksrådsforhandlingene
Etter invasjonen av Norge i april 1940 var Dellbrügge noen måneder i Norge. Han var sentral i Rikskommisariatet i Norge under Reichskommissar Josef Terboven frem til september 1940; hans postering var som hovedavdelingsleder for forvaltningen.[5] Dellbrügge var da 38 år, hadde tittelen regjeringspresident og var dr. jur. med forfatningsrett som spesialitet, og var en av Terbovens direkte underordnede.[6] Riksrådsforhandlingene kom i stand på tysk initiativ, mens bruken av selve ordet riksråd var biskop Eivind Berggravs idé, etter mønster av middelalderens riksråd.[7] Om formiddagen onsdag 12. juni avla Dellbrügge et besøk hos biskop Berggrav i Oslo bispegård.[8] Samme kveld kom Dellbrügge tilbake og møtte, foruten Berggrav, medlemmene i Administrasjonsrådet samt høyesterettsjustitiarius Paal Berg.[9] Torsdag 13. juni møtte så Administrasjonsrådets medlemmer hos Dellbrügge i Stortingsbygningen og fikk der forelagt et ultimatum: Skulle Norge beholde sin selvstendighet, måtte det skje på Tysklands premisser, hvis ikke ville Norge måtte styres som et tysk protektorat.[10] Premissene var at Stortinget skulle sammenkalles til møte på Eidsvoll og vedta at regjeringen og kongehuset måtte avskaffes og at det måtte velges en ny regjering.[10] I forståelse med Administrasjonsrådet avla Berggrav samme kveld et besøk i den svenske legasjonen i Inkognitogaten 27 der Johan Beck-Friis var svensk sendemann.[11] Formålet med besøket var å bruke Sverige som en kanal overfor tyske myndigheter til å få dem til å lempe på kravene.[11]
Fredag 14. juni var det et møte i Administrasjonsrådets lokaler i regjeringsbygningen. Foruten Administrasjonsrådet deltok Paal Berg, Eivind Berggrav, Stortingets visepresident Magnus Nilssen og LOs fungerende leder Elias Volan.[12] Samme kveld og dagen etter var det nye møter der også flere representanter for Arbeiderpartiet, Bondepartiet, Høyre og Venstre deltok. De 22 deltakerne skrev under på en anmodning til Høyesterett om å innkalle Stortinget til møte for å etablere et riksråd.[13] Berg, Berggrav og Ole F. Harbek fra Administrasjonsrådet ble utpekt til å forhandle med Rikskommisariatet.[14] De tre møtte Dellbrügge om kvelden 15. juni der han viste til at Stortinget en gang før hadde avsatt en konge (7. juni 1905), og at dette kunne gjøres igjen.[15]
Søndag 16. juni var det nytt møte i regjeringsbygningen der de tre forhandlerne redegjorde for at de ikke kom videre, og Stortingets presidentskap ble gitt ansvaret for videre forhandlinger. Stortingsrepresentantene foretok gruppevise avstemninger der de var villige til avsette kongen og regjeringen og dermed oppheve Elverumsfullmakten, men forhandlingene strandet 18. september fordi tyskerne forlangte å få inn et flertall av NS-medlemmer eller NS-sympatisører som medlemmer av riksrådet. Deretter proklamerte Josef Terboven et kommissarisk råd under ledelse av Vidkun Quisling.
Wien rediger
Fra september 1940 til krigsslutt i mai 1945 var Dellbrügge regierungspräsident i Reichsstatthalterei i Wien.[2] Han var en av gauleiter Baldur von Schirachs viktigste medarbeidere i Wien.
Etterkrigstiden rediger
Etter krigsslutt var han fra 1951 i to år hovedforretningsfører for Deutsche Krankenhausgesellschaft. Fra april 1953 til utgangen av januar 1955 var han tilordnet den Deutscher Städtetag, så vel som forretningsfører for Landkreistag Nordrhein-Westfalen.[2]
Referanser rediger
- ^ Werner Schubert: Quellen zur Reform des Straf- und Strafprozeßrechts. Bd. 2. Protokolle der Großen Strafprozeßkommission des Reichsjustizministeriums (1936–1938); Teil 1. Erste Lesung: Leitsätze, Vorverfahren, Hauptverfahren, Gemeinsame Verfahrensvorschriften (Richter, Staatsanwalt, Beteiligte, Mittel der Wahrheitsforschung, Zwangsmittel), Rechtsbehelfe (Allgemeine Vorschriften, Beschwerde, Berufung), S. XXI
- ^ a b c d Franz Möller, Joachim Bauer (Hg.): Der Landkreistag Nordrhein-Westfalen 1947–1997, Deutscher Gemeindeverlag, 1997, S. 324.
- ^ SS-Dienstaltersliste: Hans Dellbrügge
- ^ Edmund Glaise von Horstenau, Peter Broucek (Hrsg.): Ein General im Zwielicht: die Erinnerungen Edmund Glaises von Horstenau, Band 2, Böhlau Verlag, Wien 1983, S. 624.
- ^ Robert Bohn: Reichskommissariat Norwegen: „Nationsozialistische Neuordnung“ und Kriegswirtschaft, Oldenbourg Wissenschaftsverlag, 2000, ISBN 978-3-486-56488-4, S. 500.
- ^ 17. juni 1940 Okkupasjonen live
- ^ Bomann-Larsen 2013, s. 40.
- ^ Bomann-Larsen 2013, s. 39.
- ^ Bomann-Larsen 2013, s. 39–42.
- ^ a b Bomann-Larsen 2013, s. 43.
- ^ a b Bomann-Larsen 2013, s. 46–47.
- ^ Bomann-Larsen 2013, s. 51.
- ^ Bomann-Larsen 2013, s. 52–53.
- ^ Bomann-Larsen 2013, s. 53.
- ^ Bomann-Larsen 2013, s. 54–58.
Litteratur rediger
- Tor Bomann-Larsen (2013). Svaret – Haakon & Maud VI. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-38621-4.