Hallfrid Christiansen
Hallfrid Christiansen (1886–1964) var en norsk germanist, allmennlingvist og målføregransker som særlig tok for seg talemålene i det nordlige Norge.
| Hallfrid Christiansen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Hallfrid Pedersdatter Andreassen, Hallfrid Pedersdatter Andreassen 20. feb. 1886  Gimsøya | ||
| Død | 29. sep. 1964 (78 år) | ||
| Beskjeftigelse | Filolog | ||
| Akademisk grad | Ph.d. (1935) (hovedtema: dialekter i Nordland, arbeidsområde: fonologi, utdannet ved: Universitetet i Oslo) | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Medlem av | Det Norske Videnskaps-Akademi (1950–) | ||
Christiansen var født Andreassen på Gimsøya i Lofoten (dagens Vågan kommune). Hun var datter av lærer og klokker Peder Adolf Andreassen og Fredrikke Georgine Benjaminsen, og vokste opp som den eldste i en søskenflokk på sju. Etter avsluttet folkeskole gikk hun 1903–1904 på folkehøgskole på Ekren på Melbu. I 1906 begynte hun på Angells privatskule i Kvæfjorden. I 1907 giftet hun seg med styreren for denne skolen, Rasmus Chr. Angell, men hun mistet mannen sin til tuberkulose allerede året etter.
Christiansen tjente som huslærer flere steder i Lofoten og Vesterålen før hun reiste til Kristiania (Oslo). Der giftet hun seg med journalisten Olav Lüchen Kopstad (1896-1916), som også døde tidlig. I 1925 giftet hun seg med arkitekten Julius Christiansen, og fikk da muligheten til å begynne med universitetsstudier.
Hun tok bifag i norsk og tysk, og leste gammalgermanske språk, gresk og sanskrit. I 1935 tok hun doktorgraden i filologi med en avhandling om talemålet på Gimsøya.
Karriere rediger
Hallfrid Christiansen fikk aldri noen fast stilling ved universitetene i Oslo eller Bergen. Hun holdt en rekke forelesninger ved universitetene i emner med tilknytning til norske dialekter. Ved siden av undervisningen veiledet hun hovedfagsstudenter og skrev flere vitenskapelige artikler for nordiske og ikke-nordiske vitenskapelige tidsskrift. Av arbeidene hennes er trolig lærestoffet om norske dialekter (tre hefter utgitt 1946–1948) det mest kjente.
Christiansen vikarierte i professoratet i allmenn lingvistikk for Alf Sommerfelt i årene 1941–1943, og for professor Carl Borgstrøm i ”det propedevtiske kursus” i allmenn lingvistikk høsten 1957.
Faghistorikerne har pekt på to forhold som kan være årsaken til at Christiansen aldri fikk fullt innpass i det språkvitenskapelige miljøet. Det ene er at hun på flere måter sto for et faglig tradisjonsbrudd. Hun fulgte ikke den junggrammatiske linjen som var den rådende i norsk målføregranskning i mellomkrigstiden, men så i stedet til det strukturalistiske paradigmet. Det andre som kan ha hindret Christiansen i få en fast vitenskapelig stilling, var at hun beskjeftiget seg med nordnorske språkforhold. Dette gikk også imot tradisjonen, som gjerne holdt nordnorske dialekter utenfor fordi de ikke var egnet til å påvise de båndene som kunne dokumentere linjene tilbake til gammelnorsk tid.
Hallfrid Christiansen ble medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi i 1950.
Litteratur rediger
- Gimsøy-målet. Fonologi og orddannelse (1933)
- Norske dialekter (Hefte 1-3) (1946–1948)
- «Hovedinndelingen av norske dialekter» I: Maal og minne (1954)
- Om henne
- Kjell Venås. «Hallfrid Christiansen. Ein faghistorisk presentasjon». I: Nordlyd, nr. 12/1986.
- Knut E. Karlsen. Hallfrid Christiansen. Nordnorsk språkforskar mellom to tradisjonar. Ei faghistorisk utgreiing med vekt på 'Gimsøy-målet' (Hovedfagsoppgave). 1997.
- Eli J. Ellingsve. «Hallfrid Christiansen. Eit 120-årsminne». I: Motskrift, nr. 1/2006.