Wikipedia

Haida (språk)

Haida (IFA: /ˈhaɪdə/[4]) også kjent som xaat kíl, xaadas kíl, xaayda kil og xaad kil,[5] er et isolert språk som snakkes av det nordamerikanske urfolket haida i Alaska og Britisk Columbia. I Alaska snakkes språket på Prince of Wales Island som er en av Alexanderøyene ved Stillehavet. I Britisk Columbia snakkes det på øygruppen Haida Gwaii, som befinner seg like sør for Alexanderøyene og som adskilles fra fastlandet gjennom Hecatesundet.

Haida
Xaat kíl, xaadas kíl, xaayda kil, xaad kil
Brukt iCanada,[1] USA[2]
Antall brukere24 (2018)[3]
Lingvistisk
klassifikasjon		Isolert
Skriftsystemdet latinske alfabetet
Offisiell status
Offisielt iAlaskas flagg Alaska, USA
Council of the Haida Nation
Språkkoder
ISO 639-2hai
ISO 639-3hai
hdn (nordlig haida)
hds (sørlig haida)
Glottologhaid1248

Haida er delt i to nordlige og to sørlige dialekter. De to undergruppene har forskjellig fonologi og vokabular, men ikke grammatikk. De nordlige dialektene er kaigani haida (på Prince of Wales Island) og masset haida (på Graham Island). De har utviklet faryngaler. Disse lydene er språktypologisk uvanlige ikke bare i haida, men også blant verdens språk, herunder språk i Nord-Amerika. Disse lydene er likevel et områdetrekk på deler av nordvestkysten, og finnes også i noen av de nærliggende salishanske språk og wakashanspråk. De to sørlige dialektene er Skidegate haida og Ninstints haida; den sistnevnte døde ut omkring 1885 og er lite dokumentert.

Da den spanske oppdagelsesreisende Juan Hernández (1725–1775) ankom øyene i juli 1774, ble haida snakket av omkring 15 000 mennesker. En epidemi av kopper reduserte befolkningen til 10 000 nesten umiddelbart etter kontakt med europeere, og en ny epidemi kom i 1862 og reduserte befolkningen til 1 658. Seksuelt overførbare infeksjoner og tuberkulose reduserte befolkningen ytterligere til 588 i 1915.

Epidemiene førte til en sammenslåing av landsbyer, og språket ble etterhvert avgrenset til de tre landsbyene Masset (1876), Skidegate (1879) og Hydaburg (1911).

Aktiv assimilering, kombinert med forbudet mot å snakke haida på internatskolene, førte til en rask nedgang i antall talende, og på 1930-tallet ble engelsk brukt som morsmål av nesten alle etniske haidaer. I 2018 var det kun 24 haidatalende av en etnisk befolkning på 465.

Historie rediger

Utdypende artikkel: Haida jargon

Det finnes bevis for at haida har befolket øygruppen Haida Gwaii i minst 12 500 år.[6] Antropologen Swanton anslo at stammødrene til dette urfolket ankom øygruppen for mellom 14 000 og 19 000 år siden.[7]

 
Haidalandsbyen Skidegate på øygruppen Haida Gwaii..
Foto:George M. Dawson (juli 1878)

Den første dokumenterte kontakt mellom folkegruppen haida og europeere var i juli 1774 da den spanske oppdagelsesreisende Juan Hernández (1725–1775) ankom øyene.[8] På denne tiden befolket haida øyene Haida Gwaii, Dall Island (en av Alexanderøyene) og Prince of Wales Island.[8] Befolkningen var på denne tiden omkring 15 000; den første epidemien av kopper kom like etter den første kontakten, og reduserte befolkningen til omkring 10 000. Deriblant ble en stor del av befolkningen i dialektområdet Ninstints kraftig redusert.[9]

En ny epidemi av kopper kom i 1862, og forårsaket at befolkningen ble redusert til 1 658.[9] Seksuelt overførbare infeksjoner og tuberkulose reduserte befolkningen ytterligere til 588 i 1915.[9]

Denne dramatiske nedgangen i befolkningen førte til sammenslåinger av haidalandsbyer, og etterhvert var språket avgrenset til tre landsbyer: Masset (sammenslåing i 1876), Skidegate (sammenslåing i 1879) og Hydaburg (sammenslåing i 1911).[10] De to første landsbyene befinner seg på Haida Gwaii; den sistnevnte befinner seg på Prince of Wales Island.

På 1830-tallet oppstod et pidginspråk, et handelsspråk som var basert på haida, kjent som haida jargon. Det ble brukt på øyene av talende av engelsk, haida, kyst-tsimshiansk og heiltsukisk. De to sistnevnte var dialekter av henholdsvis tsimshianske språk og nordlige wakashanspråk.[11] Gullrushet i Fraser Canyon i 1858 førte til et kraftig oppsving for den canadiske byen Victoria, og sørlige haida fra Haida Gwaii begynte å reise dit årlig, hovedsakelig i den hensikt å selge deres kvinner.[12] Til dette formål ble det brukt et annet pidginspråk basert på chinookanske språk, nemlig chinook jargon.[13] Denne kontakten hadde en sterk virkning på de sørlige haida, mens de nordlige haida på Prince of Wales Island forble kulturelt konservative. De sørlige haida i Skidegate kledde seg i europeiske klær allerede i 1866, mens de nordlige haida «fortsatt var kledd i bjørneskinn og tepper ti år senere».[13]

 
Kulturarvmuséet på Haida Gwaii.
Foto: Murray Foubister (11. august 2015)

I 1862 ble den engelske misjonæren William Duncan (1832–1918) stasjonert på Fort Simpson i nordvestterritoriene. Han tok med seg femti personer fra urfolket tsimshian, som hadde konvertert til kristendommen, og skapte det nye modellsamfunnet Metlakatla i Alaska.[14] Den nye landsbyen var svært suksessfull, og langs nordvestkysten av Stillehavet spredte den holdning seg at man måtte forkaste tradisjonene for å bane veien for et nytt og bedre liv. Folkegruppen haida inviterte misjonærer til deres lokalsamfunn, og den første ankom i 1876. Disse misjonærene arbeidet opprinnelig med haidaspråket til forkynnelse.[15]

Den anglikanske presten John Henry Keen (1851–1950) oversatte Book of Common Prayer til haida. Boken ble utgitt i 1899 i London av det anglikanske misjonsselskapet Church Mission Society.[16] Keen oversatte også Salmenes bok og tre bøker fra Det nye testamentet til haida: Apostlenes Gjerninger (publisert i 1898), Lukasevangeliet (publisert i 1899) og Johannesevangeliet (publisert i 1899).[17][15]

Det var likevel negative holdninger mot sitt eget språk blant urbefolkningen, endog i den spesielt konservative landsbyen Masset hvor Keen var utstasjonert.[15] I et brev av 1894 skrev Keen:

 Disse folkene ønsker å ha sine gudstjenester, etc. utført fullstendig i engelsk. Det har vært av pur beslutsomhet at jeg holder alle gudstjenester (bortsett fra hymner og Bibelske salmer) i deres dagligtale. 

[15]

Ved begynnelsen av 1900-tallet, begynte befolkningen å sende deres barn til internatskoler for canadiske indianere.[15] Denne praksisen var utbredt blant de sørlige haida; blant de nordlige haida ble dette bare praktisert av mer «progressive» familier.[18] Disse skolene drev en praksis hvor barnas morsmål var bannlyst og forbudt, og dette spilte en stor rolle i desimeringen av urspråkene på nordvestkysten.[18]

På 1930-tallet begynte engelsk å bli morsmål blant barn i Masset. Dette hadde allerede vært tilfelle i Skidegate, og begrunnelsen for dette var at det ville hjelpe barn i deres utdannelse. Etter dette hadde bare noen få barn haida som morsmål.[18]

Status rediger

 
Haidatekst på et velkomstskilt i Old Massett
Foto: Olivier Bruchez (6. august 2015)

Haida snakkes i dag sjeldent av urbefolkningen. I 2010 ble språket opplistet som «kritisk truet» i UNESCOs Atlas of the World's Languages in Danger. På det daværende tidspunkt var nesten alle talende eldre mennesker.[19][20] I 2003 var de fleste talende av haida mellom 70 og 80 år gamle, og snakket en «betydelig forenklet» form for haida. Oppfattelsen av språket var stort sett begrenset til personer over 50 år, og det ble sjeldent brukt selv blant talende og kjennere av det.[21]

I 2016 var det 465 haidatalende av en etnisk befolkning på 501.[22] I 2018 var det kun 24 haidatalende av en etnisk befolkning på 465.[3]

Urbefolkningen haida har opplevd en fornyet interesse i deres tradisjonelle kultur, og siden 1970-tallet har det vært arbeidet med å revitalisere språket. Det blir nå finansiert programmer med undervisning i språket haida i skoler ved tre haidasamfunn, selv om disse programmene har vært lite effektive.[23] Haidaklasser er nå tilgjengelige i mange haidasamfunn og styres av University of Alaska Southeast i Juneau, Ketchikan og Hydaburg.[20][24] En mobilapplikasjon for den sørlige Skidegate-dialekten er tilgjengelig for iPhone, basert på en «tospråklig ordbok og frasesamling av ord og uttrykk som er arkivert tilkoblet i språkdatabasen for urfolk, FirstVoices.com».[25]

I 2017 begynte Kingulliit Productions arbeidet med den første spillefilmen som i sin helhet ble innspilt i haida; skuespillerne måtte øve seg i å uttale ordene korrekt og nøyaktig.[26] Filmen fikk tittelen SGaawaay K’uuna («kniveggen»), og ble lansert den 1. september 2018 på Haida Gwaii og den 8. september 2018 i Toronto. Filmen hadde premiere i Storbritannia i april 2019.[27]

Klassifisering rediger

Isolert språk rediger

Utdypende artikler: Na-dené-språk og tlingit

De fleste språkforskere er enige om at haida er et isolert språk som ikke tilhører noen kjent språkfamilie.[28] Dette er et synspunkt som kommer til uttrykk blant annet hos språkforskere ved Alaska Native Language Center.[29]

I 1894 koblet antropologen Franz Boas (1858–1942) haida til na-dené-språket tlingit. Denne hypotesen ble videreført av Edward Sapir (1884–1939) i 1915 da han skapte benevnelsen «na-dené-språk». Det første leddet i denne benevnelsen («na») bygde på en språklig korrespondanse mellom náa- («å huse» eller «å leve») på haida og naa («stamme») på tlingit. Det andre leddet dené betyr «person» eller «folk» i athabaskiske språk (*dənæ på urathabaskisk).[30]

Sapir betraktet haida og tlingit som to beslektede na-dené-språk, og denne hypotesen ble videreført av språkforskere som John R. Swanton (1873–1958), Heinz-Jürgen Pinnow, Joseph Greenberg (1915–2001) og Merritt Ruhlen (1944–). Også John Enrico har argumentert for at Haida tilhører na-dené-familien, selv om låneord fra na-dené-språk er problematiske som bevis.[31] I tillegg omtalte 16. utgave av katalogen Ethnologue (2009) feilaktig haida som et na-dené-språk.[32]

 
Kart over Haida Gwaii.
Tegnet av Shaundd (2. juli 2013)

I dag er denne hypotesen blitt forkastet. Haida mangler enhver ekstern klassifisering, og språkforskere som Lyle Campbell (1942–) har påpekt at koblingen til tlingit ble gjort på sviktende grunnlag. Likhetene mellom haida og tlingit skyldes ikke at de tilhører samme språkfamilie, men er resultatet av et sprachbund.[33]

I mars 2008 la språkforskeren Edward Vajda (1958–) frem et forslag om en «makrofamilie» av dené-jenisejiske språk, bestående av na-dené-språkene i Nord-Amerika og de jenisejiske språkene langs elven Jenisej i Sibir. Vajda fant ingen holdepunkter for å inkludere haida i verken na-dené-språkene eller dené-jenisejiske språk.[34]

Bevis fra arkeogenetikken rediger

Utdypende artikkel: Dené-jenisejiske språk

Sammenhengen mellom jenisejerne og na-dené-talende folk (na-dené) er bekreftet av genetisk forskning. Na-dené er etterkommere av paleo-eskimoer som startet i Sibir langs elven Lena for om lag 6 500 år siden (syalakh-kulturen). Deretter vandret dette folket østover til Alaska for om lag 4 800 år siden, og ble opphav til dorsetkulturen og saqqaqkulturen på Grønland. Senere blandet noen av disse paleo-eskimoene seg med andre amerikanske urfolk som hadde ankommet Nord-Amerika langt tidligere, og ble til det vi i dag kjenner som na-dené.[35]

Det finnes sentral- og vestsibirske gener i alle store forgreininger av na-dené-familien: Talere av tlingit, av nordathabaskiske språk (chipewyan, dakelh, etc.), såvel som av stillehavsathabaskisk og sørathabaskiske språk. Det sibirske arvematerialet er videre nærmest eksklusivt for na-dené, og mangler i andre nordamerikanske urfolk, herunder haida.[35]

Folkegruppen haida er langt eldre enn na-dené folkenes tilsynekomst i Nord-Amerika. Det finnes bevis for at haida har befolket øygruppen Haida Gwaii i minst 12 500 år.[6] Antropologen Swanton anslo at stammødrene til dette urfolket ankom øygruppen for mellom 14 000 og 19 000 år siden.[7]

Et sprachbund ved Stillehavskysten rediger

Selv om haida er et isolert språk, har befolkningen vært i kontakt med andre urfolk og andre språkfamilier. Et eksempel ser vi i de nordlige dialektene av haida som snakkes på Prince of Wales Island.[8] De har utviklet faryngaler; dette er konsonanter som uttales ved at tunga trykker mot svelget. Disse lydene er språktypologisk uvanlige i haida, men de er blitt til et områdetrekk som også finnes i noen av de nærliggende salishanske språk og wakashanspråk.[36]

 
Havet utenfor haidalandsbyen Skidegate (rett frem) på øygruppen Haida Gwaii.
Foto: Heqs (29. august 2006)

Også det nordathabaskiske språket tlingit er et nabospråk, og tlingit har hatt språklige utvekslinger med haida.[33] Her skal vi nevne en del fellestrekk som ble påpekt at Edward Sapir (1884–1939).[37]

Morfologiske fellestrekk rediger

Som eksempel på morfologiske fellestrekk nevner Sapir monosyllabiske ordstammer.[38] Fra haida nevner han tɫǃu' «sedertre», qǃa «harpun», st!a «fot», ɫga «fjell», t'a «å spise», qǃa «å sove», xa «å følge», sa «over», gu «ved» og q!o- «ved hjelp av tennene». Som eksempler fra tlingit bruker han t'a «stein», nu «fort», xa «fiende», ha «å grave», q'a «å si», ci «å jakte etter», t!a «bak», k'a «på» og djı- «hurtig».[39]

Han påpekte også at ordstammene ofte bestod av en konsonant, en vokal og en ny konsonant. På urathabaskisk henviste han til *-tslěn «ben» og *-tlas «å kutte», på tlingit tok han dıs «måne» og tsi'n «å bli sterk» som eksempler, og på haida var eksemplene k'un «punkt» og sgol «å skjule». I mange tilfeller kunne han påvise at den siste konsonanten opprinnelig hadde vært et suffiks der den opprinnelige meningen var gått tapt.[39] Blant eksemplene er t'a't, som betyr «år» både i haida og tlingit.[40]

Videre påviser han at ordene vanligvis er satt sammen av flere monosyllabiske elementer.[40] Fra det utdødde stillehavsathabaskiske språket cahto henter han eksempelet t'aya'o'naŋ «la dem drikke», som føles som en hel setning. Et eksempel fra haida er tɫtlaɫgu'ɫdayaŋ «(hun) hadde lagt (det) (på sin sønn) som et teppe», som består av grunnstammen ɫgu'ɫ «å gå omkring, å bli innpakket».[41] Ordet do' ma(k)-k!ai na-sı-ŋ-a på språket hupa betyr ordrett «ikke-det-etter over overflaten av grunnen til-kontinuerlig-du-har i besittelse», mens meningen er «du ønsket ikke å (gå hjem)». Verbet k'wa-ɫgi'-sta-sga- på haida betyr ordrett «i en strøm-stor sylindriske objekter fra (et sted)-mot en åpen plass», mens meningen er «(fetfiskene) svømmer i en strøm mot havet».[42]

 
En kvinne henger opp plakater med haidaordene for ulike kroppsdeler.
Foto: KristehJapan (27. august 2017)

Et annet fellestrekk er at ord kan fungere både som substantiver og verb. På haida kan stammen na bety både «hus» og «å bo», go't kan bety «baken» men også være verbet (adjektivet) «å være den siste». På tlingit kan sa bety «stemme» og «navn», men også «å navngi» og «å kalle». I noen tilfeller har substantivene i ét språk blitt til et verb i et annet språk. Eksempler er xao («veske») i haida, som på urathabaskisk er *-k'a («vesken renner»), q!a'n («ild») på tlingit, som på urathabaskisk blir *-k!an («å brenne» eller «å tenne ild»), etc.[43]

Et særegenhet ved mange na-dené-språk er at verbstammene er begrenset til bestemte ordklasser eller spesifikke grammatiske tall (singularis, dualis og pluralis). Et eksempel på tlingit er gu («å gå [en person]») og at («å gå [flere personer]»). På haida har vi q'a («å gå [en person]») og dal («å gå [flere personer]»), og dessuten t'ia («å drepe [en person]») og tl!da («å drepe [flere personer]»).[43]

Den generelle verbstammen i athabaskiske språk er adverbialt prefiks (herunder substantiv-stammer, lokale postposisjoner, forsterkende demonstrative stammer med hovedsakelig objektreferanser og visse andre elementer som ikke inntreffer i andre sammenhenger) + objektpronomen som prefiks + demonstrativt element som refererer til verbets subjekt + første modale element + andre modale element + pronominalt subjekt + tredje modale element + verbstamme + temporært modalt suffiks + syntaktiske suffiks.[44]

Verbstammen i haida er pronominalt objekt + pronominalt subjekt + instrumentalt prefiks (for det meste substantiv- og verbstammer som kan brukes uavhengig) + klassifiserende nominelt prefiks (hvorav flere er eldre substantivstammer) + adverbialt prefiks + hovedverbstammen + hjelpeverbstamme (uavhengige verbstammer som har blitt spesialisert som kvasi-suffikser) + adverbialt element (opprinnelig uavhengige substantiv-, verb-, adjektiv- eller adverbstammer) + lokativt suffiks + temporært-modalt suffiks.[45]

Dialekter rediger

Haida deles inn i to nordlige og to sørlige dialekter.[8] De to undergruppene har forskjellig fonologi og vokabular, men ikke grammatikk.[20]

De nordlige dialektene består av alaskisk haida (også kalt kaigani haida) og masset haida. Den førstnevnte snakkes på Prince of Wales Island, og den sistnevnte dialekten snakkes på den nordlige delen av Graham Island.[8]

De nordlige dialektene har utviklet faryngaler.[46] Disse lydene er språktypologisk uvanlige ikke bare i haida, men også blant verdens språk, herunder språk i Nord-Amerika.[36] Disse lydene er likevel et områdetrekk på deler av nordvestkysten, og finnes også i noen av de nærliggende salishanske språk og wakashanspråk.[36] I de to sistnevnte språkene er faryngalene noe som har utviklet seg relativt nylig.[36]

De to sørlige dialektene er Skidegate haida og Ninstints haida; den sistnevnte døde ut omkring 1885 og er lite dokumentert.[8]

Fonologi rediger

Konsonanter rediger

Nedenfor har vi vist konsonantene i den sørlige dialekten Skidegate haida.[47][48]

Bilabialer Alveolarer Postalveolarer
/ Palataler 		Palataler~Velarer Uvularer Faryngaler Glottaler
Sentrale Lateraler
Plosiver vanlige 1) b̥ d̥ ɡ̊ ɢ̥ (ʕ̥) 2) ʔ
aspirerte tʰ kʰ qʰ
ejektiver tʼ kʼ qʼ
Affrikater lenis d̥͡ɮ̊ d̥͡ʒ̊
fortis t͡ɬʰ t͡ʃʰ 3)
ejektiver t͡sʼ t͡ɬʼ
Frikativer ustemte s ɬ x χ (ħ) 2) h
Nasaler vanlige m n ŋ
glottaliserte mˀ nˀ
Approksimanter vanlige l j w
glottaliserte lˀ

1) Vanlige plosiver er delvis stemte når de er i en innledende stavelse.[49]
2) Hos noen talere inntreffer [t͡ʃ] bare ved begynnelsen av stavelser, mens [t͡s] ikke er der, noe som gjør dem til allofoner av det samme fonem.[50]
3) I de nordlige dialektene av haida har /χ ɢ̥/ historisk utviklet seg til /ħ ʕ/, mens /χ ɢ̥/ har blitt reintrodusert gjennom tidvise lån fra sørlig haida, tlingit, tsimhianske språk og chinook jargon.[48][51] Realiseringen av faryngalen /ħ ʕ/ varierer med dialekten.[36] I den sørlige dialekten masset haida er de faryngalske friktativer [ħ, ʕ], mens de i den nordlige dialekten kaigani haida i Hydaburg har blitt beskrevet som en ustemt faryngal [ʜ], en trillet epiglottal affrikat [ʡʜ] eller et epiglottalt plosiv.[52]

Referanser rediger

  1. ^ «ScriptSource - Canada». Besøkt 21. august 2023. 
  2. ^ «ScriptSource - United States». Besøkt 21. august 2023. 
  3. ^ a b Ethnologue 2019
  4. ^ Bauer 2007
  5. ^ Hume 2014
  6. ^ a b Fedje 2005, side 128
  7. ^ a b Swanton 1905
  8. ^ a b c d e f Enrico 2003, side 1
  9. ^ a b c Enrico 2003, side 2
  10. ^ Enrico 2003, side 2-3
  11. ^ Campbell 1997, side 24
  12. ^ Enrico 2003, side 3
  13. ^ a b Enrico 2003, side 4
  14. ^ Enrico 2003, side 5
  15. ^ a b c d e Enrico 2003, side 6
  16. ^ Beolens 2009
  17. ^ Hatch 1957
  18. ^ a b c Enrico 2003, side 7
  19. ^ UNESCO 2010
  20. ^ a b c Lachler 2008
  21. ^ Enrico 2003, side 17
  22. ^ Canadian Encyclopedia 2010, side 24
  23. ^ Enrico 2003, side 8
  24. ^ KTOO 2013
  25. ^ FirstVoices 2013
  26. ^ Porter 2017
  27. ^ The Guardian 2019
  28. ^ Schoonmaker 1997
  29. ^ ANLC 2020
  30. ^ Sapir 1915, side 558
  31. ^ Enrico 2004
  32. ^ Ethnologue 2009
  33. ^ a b Campbell 1997
  34. ^ Vajda 2008
  35. ^ a b Flegontov 2016
  36. ^ a b c d e Mithun 1999, side 18
  37. ^ Sapir 1915
  38. ^ Sapir 1915, side 534
  39. ^ a b Sapir 1915, side 535
  40. ^ a b Sapir 1915, side 536
  41. ^ Sapir 1915, side 537
  42. ^ Sapir 1915, side 538
  43. ^ a b Sapir 1915, side 539
  44. ^ Sapir 1915, side 540
  45. ^ Sapir 1915, side 541
  46. ^ Mithun 1999, side 17
  47. ^ Enrico 2003, side 10
  48. ^ a b Enrico 2003, side 12
  49. ^ Enrico 1996
  50. ^ Lawrence 1977, side 18
  51. ^ Lawrence 1977, side 48-49
  52. ^ Bessell 2015

Kilder rediger

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Haida_(språk)&oldid=24315021»