Åpne hovedmenyen
Hagespissmus
Hagespissmus
Vitenskapelig(e)
navn
:
Crocidura suaveolens
(Pallas, 1811)
C. gueldenstaedtii,
C. mimula
Norsk(e) navn: hagepissmus
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Insektetere
Familie: Spissmusfamilien
Slekt: Crocidura
IUCNs rødliste: [1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftigStatus iucn3.1 LC-no.svg

LC — Livskraftig

Habitat: terrestrisk, boreal skog, gressvokste stepper, parker, hager, landbruksområder, m.m.
Utbredelse: det sentrale Palearktis
Utbredelseskart for hagespissmus
flere funn i Rogaland, Norge (2017)[2]

Hagespissmus (Crocidura suaveolens) er et lite terrestriskt pattedyr i spissmusfamilien (Soricidae) som lever i sentrale deler av den palearktiske sonen. Det er den minste arten i gruppen av hvittannspissmus (Crocidurinae), en underfamilie som ellers består av ni slekter. Ifølge Mammal Species of the World anerkjennes (i øyeblikket) ingen underarter,[3] selv om flere har blitt beskrevet. Arten minner om den mer vanlige husspissmusa, bortsett fra størrelsen. Arten hadde i august 2017 ikke fått et offisielt norsk navn av Artsdatabanken, men hagespissmus er det vanlig brukte navnet i norskspråklig litteratur.[4][5]

I januar 2012 kom den første meldingen med bare et bilde, og først august i 2017 ble man overbevist om at en bestand av hagespissmus har etablert seg i Rogaland, da flere dyr ble funnet og kunne undersøkes grundig fra forskjellige steder i fylket, flest nord og vest for Stavanger[2].

Innhold

BeskrivelseRediger

Hagespissmus veier cirka 3–7,5 g og er sålegjenger med fem tær på hver fot.[6] Hodet og kroppen måler typisk 50–85 mm,[6] mens halen utgjør cirka 25–40 mm i tillegg.[6] Som andre spissmusarter har den en langt og svært bevegelig snuteparti med lange følsomme værhår ytterst.[6] Hodet er imidlertid utrustet med markante nesten hårløse ører.[6] Oversiden har gråbrun–rødbrun pels,[6] mens sidene og buken er lysere grå og eller noen ganger gulaktig. Fargen på over- og underside går jevnt over i hverandre. Vinterpelsen blir gjerne noe tykkere og lengre. Arten forveksles ofte med den vanligere husspissmusa (C. russula).[3][6]

Hagespissmus skiller seg visuelt fra andre spissmus i Norge på flere måter:

  • Arten har frittstående markante ører uten behåring. Andre arter i Norge har alle små, hårdekte ører.
  • En kort og tykk hale som smalner ut mot spissen og har lange, tynne hår som står 45 grader ut fra halen (omtrent som på ei antenne).
  • Hvite tannspisser, i motsetning til de andre artene i Norge som har jern utfelt i emaljen som gir røde tannspisser.
  • Særegen lukt. Lukter litt som gamle gummistøvler eller tåfis.

SystematikkRediger

Endelig status for C. suaveolens er ikke avklart. Det er beskrevet en rekke underarter, men i øyeblikket anerkjennes ingen av dem. Dette skyldes blant annet at C. suaveolens består av to svært distinkte klader, en østlig og en vestlig. Det har blitt foreslått å splitte disse kladene i tre selvstendige arter: C. suaveolens (østlig klade; Øst-Europa, Sentral-Asia; beskrevet av Pallas i 1811), C. mimula (vestlig klade, Vest-Europa, Miller 1901) og C. gueldenstaedtii (vestlig klade; Kaukasia, det østlige middelhavsområdet; Pallas 1811). Bestandene på Den iberiske halvøy bør kanskje få status som en egen art. C. sibirca (østlig klade, Sør-Sibir, Dukelsky 1930) står svært nært C. suaveolens og kan ikke gis artsstatus, men er en mulig underart.[7] Enn så lenge betraktes imidlertid disse kladene som samme art.

Crocidura shantungensis fra Øst-Asia, Crocidura caspica fra sørbredden av Det kaspiske hav og Crocidura zarudnyi fra Balutsjistan står nært C. suaveolens, men regnes av Mammal Species of the World som egne arter.[7][3] Alle de nevnte artene har samme kromosomtall (2n = 40, FN = 50) og utgjør C. suaveolens-gruppen i slekta Crocidura.[8]

InndelingRediger

Inndelingen følger i hovedsak Mammal Species of the World og er i henhold til Wilson & Reeder (2005).[3] Norske beskrivelser i parentes er ikke offisielle navn på artene.

Treliste

UtbredelseRediger

Hagespissmusa er utbredt i sentrale deler av Palearktis, fra Spania (og trolig Portugal) og Frankrike (inkludert noen av Kanaløyene og flere øyer i det Middelhavet) i vest, og østover gjennom sentrale deler av Europa og Asia til det sørlige Sibir og det nordøstlige Kina i øst.[1] Arten regnes som sjelden i sin vestlige utbredelse og mer tallrik og vanlig dess lenger øst man kommer.[1] Populasjonen som sådan regnes imidlertid som stabil.[1]

I senere år har arten også etablert seg lenger nord enn tidligere, men det kreves mer omfattende forskning før man kan si noe sikkert om hvorvidt utbredelsesområdet har hatt en generell utvidelse eller ikke. Det er imidlertid oppdaget en hittil ukjent bestand av hagespissmus i Rogaland, der den blant annet har blitt registrert ved noen anledninger i Stavanger-området (Randaberg, Stavanger, Vaulen og Gausel) og i ett tilfelle i Varhaug sør for Bryne. Jeroen van der Kooij hevder det er en sensasjon at arten har klart å etablere seg her.[2] Det er ukjent når og hvordan den har tatt seg til Norge, og hvor stor og hvor utbredt bestanden her eventuelt er. Teoriene er at arten kan ha kommet hit som blindpassasjer på frakteskip, eller til og med ha blitt utsatt her.[2]

HabitatRediger

Habitatet er variert, men arten trives i tempererte strøk med god tilgang på insekter. På høye breddegrader assosieres hagespissmusa ofte med menneskelig aktivitet og beboelser, som boreal skog, gresskedde stepper, parker, hager og hus med tørrmurer. Andre steder blir arten gjerne assosiert med tettvokst vegetasjon, gjerne langs veikanter, bekker, elver, kanaler og innsjøer. Arten trives fra lavlandet og opp til 700 moh.

AtferdRediger

Arten lever stort sett solitært og er mindre aggressiv enn Sorex-artene, selv om revirene kan overlappe. Hanner er dominante ovenfor hunner, og eldre ovenfor yngre. De holder gjerne til i nærheten av menneskelige bosettinger. Territoriet omfatter typisk 56–395 . Om høsten trekker de gjerne inn i hus for å overvintre.

Hagespissmus kan bruke stemmen svært aktivt og kan finne veien rundt omkring i reviret, ved å bruke en primitiv form av ekkolokalisering der de lager høyfrekvente lyder for å tolke omgivelsene. Ved å bruke disse skrikene og ved å bruke værhår til å kjenne omgivelsene i tillegg til synet, hjelper det dem å finne fram. De luktmarkerer reviret ved å spre bakbeina og legge buken ned mot bakken og dra seg framover med framføttene. Derved kommer analkjertlene i kontakt med underlaget.

Hagespissmus spiser mest insekter og insektlarver, skrukketroll, edderkopper, snegler og litt plantekost. Den kan ete opp mot 55 prosent av kroppsvekten daglig, noe som tilsvarer cirka 4,2–8,0 kJ/g.

ReproduksjonRediger

Reiret finnes gjerne under steiner, stokker, og i forlatte bol fra andre arter. Arten bygger også bol selv. Hagespissmus rekker imidlertid vanligvis bare å oppleve én hekkesesong i sin levetid, og den varer normalt fra mars–april til september–oktober. I den tiden har dyra gjerne 3–4 kull, og ny befruktning skjer ofte rett etter hver fødsel. Etter en drektighetstid på 27–30 dager føder hunnen vanligvis 3–5 ungen, men 2–8 ansees som et normalt antall.[6]

Ungene fødes blinde og nakne og veier typisk 0,4–0,6 g.[6] Pelsbehåring oppstår da ungene er cirka 7–9 dager gamle, og øynene åpnes normalt etter 10–13 dager.[6] Mora dier avkommet i cirka 17–23 dager,[6] hvoretter de avvennes. Ungdyra kan alt etter 8 dager danne karavane med mora, ved å bite seg fast i hverandres halerot, den forreste i moren. Ungene blir kjønnsmodne etter 45–50 dager,[6] slik at unger som fødes om våren altså blir kjønnsmodne allerede samme sommer. Hagespissmus lever i gjennomsnitt i cirka 18 måneder i det fri,[6] mens rekorden i fangenskap er 792 dager.

PredasjonRediger

Hagespissmus fungerer som byttedyr for mange andre dyr, som regulerer bestandene av smådyr. Særlig ugler, men også slanger og andre små rovpattedyr som røyskatt og snømus, er de viktigste predatorene. Katter dreper også spissmus, men spiser dem som regel aldri.

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d Palomo, L., Kryštufek, B., Amori, G. & Hutterer, R. 2016. Crocidura suaveolens. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T29656A22296429
  2. ^ a b c d Mathias Oppedal (23. august 2017). «Ekspert (Jeroen van der Kooij): – Dette er ein sensasjon». NRK. Besøkt 23. august 2017. 
  3. ^ a b c d Don E. Wilson & DeeAnn M. Reeder (2005). «Crocidura suaveolens». Mammal Species of the World, A Taxonomic and Geographic Reference (3rd ed), Johns Hopkins University Press. Besøkt 25. august 2017. 
  4. ^ A. Bjärvall (1997). «Hagespissmus». Pattedyr: Alle Europas arter i tekst og bilde. Illustrert av S. Ullström. Cappelen. s. 30–31. ISBN 82-02-16287-4. 
  5. ^ F.H. van den Brink (1972). Europas pattedyr: Illustrert håndbok. Norsk utgave ved J.A. Pedersen. Tiden. s. 40. ISBN 82-10-00620-7. 
  6. ^ a b c d e f g h i j k l m Debra Bourne (2017). «Crocidura suaveolens - Lesser white-toothed shrew». Wildpro. Besøkt 26. august 2017. 
  7. ^ a b Bannikova, A. A., Lebedev, V. S., Kramerov, D. A., & Zaitsev, M. V. (2006). Phylogeny and systematics of the Crocidura suaveolens species group: corroboration and controversy between nuclear and mitochondrial DNA markers Arkivert 26. august 2017 hos Wayback Machine.. Mammalia, 70(1-2), 106-119. doi: 10.1515/MAMM.2006.011
  8. ^ S. Dubey m.fl. (2007). «Cytogenetic and molecular relationship between Zarudny's rock shrew (Crocidura zarudnyi; Mammalia: Soricomorpha) and Eurasian taxa». Journal of Mammalogy. 88 (3): 706–711. ISSN 0022-2372. 

Eksterne lenkerRediger