Lektor

lektor i bred forstand
(Omdirigert fra Høyskolelektor)
Se også Lektor (liturgi).

Lektor (fra latin lector, foreleser) er i flere land tittelen på en person som underviser, i skoleverket og innen høyere utdannelse, som selv har universitetsutdanningmastergradsnivå. I alle de skandinaviske landene er tittelen lektor den høyeste yrkestittelen for pedagoger ved gymnasene og videregående skoler. Tittelen har imidlertid noe ulik betydning i Sverige og i Danmark i forhold til i Norge.

Innen høyere utdannelse, dvs ved universiteter og høyskoler, brukes tittelen i de skandinaviske landene i formene universitetslektor eller høyskolelektor (eller tilsvarende på dansk og svensk). I Norge ligger er dette en stilling på nivå med amanuensis, ett nivå under førsteamanuensis og to nivåer under professor, og oversettes i dag gjerne til engelsk som assistant professor. I Danmark og Sverige er dette nå stillinger som langt på vei tilsvarer norsk førsteamanuensis.

EtymologiRediger

Ordet «lektor» er avledet av det latinske legere (å lese) og betyr opprinnelig en person som leser, eller leser opp, tekst for andre.[1]

Lektor i skoleverketRediger

NorgeRediger

I Norge brukes tittelen lektor om faglig-pedagogisk personale i skoleverket med mastergrad eller tilsvarende. En lektor har, i motsetning til en adjunkt, erfaring med å gjennomføre en større vitenskapelig undersøkelse (en studie) der fagets vitenskapelige metode er tatt i bruk. Lektor er formelt sett ikke en beskyttet tittel, og er i praksis en lønnskode for undervisningsstillinger for ansatte med denne kompetansen.

Tradisjonelt ble tittelen bare brukt om faglig-pedagogisk personale tilsatt ved de høyere skolene (latinskole, gymnas og videregående skole). Tittelen krevde embedseksamen av høyere grad, dvs. minimum seks års universitetsutdannelse med metodekompetanse demonstrert i et selvstendig vitenskapelig arbeid. Etterhvert kom tittelen «lektor med opprykk», som i tillegg krevde pedagogisk seminar (såkalt «ped-sem»).

På 1990-tallet ble pedagogisk seminar erstattet av praktisk-pedagogisk utdanning (PPU), som utgjør ett år. Etter den såkalte Kvalitetsreformen av 2003 kreves det kun fem års høyere utdannelse for å bli lektor. I tillegg kommer kravet om PPU for å bli lektor i skoleverket. Ved videregående skoler og i grunnskolen brukes i dag to stillingskoder for lektorer, 7965 lektor og 7966 lektor med tilleggsutdanning. Innholdet i lektorutdanningen er regulert i Forskrift om rammeplan for lektorutdanning av 2013, jamfør Universitets- og høyskoleloven § 3-2.[2]

SverigeRediger

I Sverige kreves det doktorgrad eller lisentiatgrad som man kan oppnå etter 6,5 års studier for å få tittelen lektor. Antallet lektorer har blitt sterkt redusert med årene, i 1970 var det 1500 lektorer i den svenske gymnaset, i 2003 bare 400, hvorav halvparten over 60 år. Mange skoler har vært uvillige til å ansette nye lektorer, som har høyere lønn enn andre lærere. Lektorene blir ofte beskrevet som representanter for en utdøende dannelsestradisjon.

DanmarkRediger

I Danmark er lektor den høyeste tittelen for lærere ved gymnasene. Den brukes om lærere med lang ansiennitet som har bestått visse kvalifikasjonskrav. Det kreves minst høyere embedseksamen, magistergrad eller tilsvarende.

Lektor i høyere utdannelseRediger

Formene universitetslektor eller høyskolelektor brukes for lektorer ansatt ved universiteter og høyskoler.

NorgeRediger

I Norge brukes tittelen innen høyere utdannelse i formen universitetslektor og den nå mindre brukte stillingen høyskolelektor. Det er ikke noe formelt krav om pedagogisk videreutdannelse for lektorer som underviser ved universiteter og høyskoler, men det kreves som regel at fast ansatte innen en toårsperiode tar et universitets-/høyskolepedagogisk kurs. Som hovedregel ansetter universiteter og høyskoler ikke lenger folk fast i universitetslektor-/høyskolelektorstilling.

Historisk var kravene til stilling som universitetslektor og lektor i skolen de samme, dvs. hovedfag, embetseksamen eller tilsvarende. Formalkravet er i dag mastergrad eller tilsvarende utdannelse. Det er vanlig med en viss vitenskapelig produksjon utover dette. Fra årtusenskiftet har nyansettelser i faste stillinger på lektornivå blitt uvanlig ved forskningsintensive institusjoner, ettersom de fleste av disse institusjonene lyser ut nye faste stillinger på førsteamanuens-, eventuelt professornivå. Ansettelser i lektorstillinger forekommer i mindre omfang, særlig i vikariater for å dekke undervisningsoppgaver på mer grunnleggende nivå, og ved enkelte mindre forskningsintensive institusjoner.

Universitetslektor var ved siden av professor opprinnelig en av to akademiske stillinger ved universitetet; opprinnelig lignet stillingen mer på senere tiders førsteamanuensis. På 1900-tallet ble stillingene universitetslektor, amanuensis og høyskolelektor definert som identiske og likeverdige. Disse utgjorde da det laveste av tre ordinære faste stillingsnivåer både i den eldre kombinerte stigen og i den nyere undervisningsstigen. I praksis består arbeidsoppgavene som regel av 80 % normert tid til undervisning og 20 % normert tid til faglig oppdatering eller forskning og utvikling; tidsbruksundersøkelsen for universiteter og høyskoler har vist at lektorer i gjennomsnitt bruker 15 % av tiden på faglig oppdatering/FoU.[3] Lektorstillingene er derfor ikke egentlig forskningsstillinger i moderne tid. Amanuensisstillingen er under utfasing, mens høyskolelektorstillingen i stor grad har blitt erstattet av universitetslektorstillinger ettersom mange tidligere høyskoler har fått universitetsstatus.

Det er mulig å søke om opprykk til førstelektor basert på pedagogiske og/eller vitenskapelige kvalifikasjoner eller til førsteamanuensis basert på vitenskapelige kvalifikasjoner (doktorgrad eller tilsvarende kompetanse).

De norske amanuensis- og lektorstillingene oversettes til engelsk som assistant professor.[4][5] Stillinger med betegnelsen assistant professor har i European Framework for Research Careers blitt definert som stillinger på R2-nivå, mens den høyere stillingen førsteamanuensis (associate professor) har blitt definert som R3.[6] R2 brukes imidlertid også om postdoktornivået. Selv om det ikke ble krevd norsk doktorgrad for amanuensis- og lektorstillinger, var utdanningskravet lenge typisk på 6–8 år, høyere enn for stillinger i andre land på R1-nivå. Generelt er amanuensis- og lektorstillingene typiske for et eldre stillingshierarki i Norge som i stor grad fases ut ved forskningsintensive institusjoner.

Innen høyere utdanning brukes stillingskodene 1009 universitetslektor og 1008 høgskolelektor. Disse anses som likeverdige med hverandre, og med stillingen amanuensis.

Formalnivå
(European Framework
for Research Careers
)[7]
Forskerstigen
(tradisjonelt
i instituttsektoren)
Forsknings- og
undervisningsstigen
(lektor–professor-stigen)
(tradisjonelt
ved universiteter)
  Undervisningsstigen
(lektor–dosent-stigen)
(tradisjonelt
ved høgskoler)
Professornivå
R4 Leading Researcher
Forsker I
(SKO 1183)
(Research Professor)
Professor
(SKO 1013/1404)
(SKO 8013/9301 – II-stillinger)
(Professor)
Dosent (2006–)
Undervisningsdosent (2003–2006)
(SKO 1532)
(Teaching Professor)
Egne kompetansekrav:
Dosentkompetanse
Felles kompetansekrav: Professorkompetanse
← mobilitet på tvers →
Førsteamanuensisnivå
R3 Established Researcher
Forsker II/seniorforsker
(SKO 1109/1110)
(Senior Researcher)
Førsteamanuensis
(SKO 1011)
(Associate Professor)
Førstelektor
(SKO 1198)
(Associate Teaching Professor)
Egne kompetansekrav:
Førstelektorkompetanse
Felles kompetansekrav: Doktorgrad
normalt krav utover dette
← mobilitet på tvers →
Utdanningsstilling
med doktorgrad
R2 Recognised Researcher
Postdoktor
(SKO 1352)
(Postdoctoral Fellow)
Mellomstillinger Forsker III/forsker
(SKO 1108)
(Researcher)
Amanuensis (SKO 1010)´
Universitetslektor (SKO 1009)
Høgskolelektor (SKO 1008)
(Assistant Professor)
Felles kompetansekrav: Høyere grad
← mobilitet på tvers →
Utdanningsstillinger
uten doktorgrad
R1 First Stage Researcher
Stipendiat (SKO 1017/1378)
(Research Fellow)
Vitenskapelig assistent (SKO 1020/1019)
(Research Assistant)

Danmark, Sverige og FinlandRediger

I Danmark og Sverige er universitetslektor og høyskolelektor en stilling som krever doktorgrad eller tilsvarende vitenskapelig kompetanse. Disse stillingene har vanligvis hovedsakelig undervisningsoppgaver, gjerne i rundt 70–80 % av stillingen, med den resterende tiden satt av til faglig oppdatering eller forskning.

Stillingen er langt på vei sammenlignbar med den norske førsteamanuensisstillingen, men en universitetslektor og høyskolelektor i Sverige og Finland kan ikke veilede på doktorgradsnivå eller være medlem av en bedømmelseskomite. For å kunne veilede på doktorgradsnivå kreves det dosentkompetanse, som i Sverige og Finland er en personlig tittel og ikke en stilling i seg selv.

I engelskspråklige landRediger

Ved engelskspråklige læresteder finnes lektortittelen i formen Lecturer og Senior Lecturer. Denne tittelens plassering kan variere. I Storbritannia vil Lecturer ofte tilsvare universitetslektor, mens Senior Lecturer gjerne står til førsteamanuensis. Dette gjelder imidlertid ikke alle steder, og tittelen Lecturer brukes ved noen universiteter, eksempelvis Cambridge og Oxford, om en høyere stilling.

LitteraturRediger

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger